Rundt klokken 15.20 den 17. september 2024 ba Mohammad Halawis lille sønn faren om å få komme seg på badet. Mens Halawi ledet sønnen mot toalettet, gikk pageren hans av. Han trykket på skjermen og så på den. «Jeg hørte lyden av blod som dryppet på gulvet fra øynene mine,» sier han til kameraet. Halawi kjempet på Libanons landslag i thaiboksing. Han var også kriger i Hizbollahs elitestyrke Radwan, klar, som han selv sier det, til å forsvare landet sitt. Men nå, sier han med triste øyne mot kameraet, måtte han tilbringe krigen i en sykeseng. Mer enn 4000 pagere eksploderte over hele Libanon den ettermiddagen, 346 dager etter 7. oktober, og rundt 800 walkie-talkier dagen etter.
New York Posts førsteside neste morgen lød «BEEP BEEP, BOOM!»
The Trap, Al Jazeeras todelte gransking, plasserer eksplosjonene inne i en førti år lang krig. Hizbollah vokste fram av Israels invasjon i 1982 og kjempet mot den atten år lange okkupasjonen av Sør-Libanon som fulgte. Den libanesiske journalisten Radwan Mortada, filmens etterforsker foran kamera, sier at Hizbollah avgjorde krigen i 2006 «til sin fordel». Israels Winograd-kommisjon la, slik filmen forteller det, skylden på etterretningen: Israel kom ikke inn i Hizbollahs kommunikasjon. Hizbollah åpnet ild mot Nord-Israel 8. oktober 2023, til støtte for Gaza. Ifølge israelske kilder fikk regjeringen forslaget om pagerne på bordet tre dager senere.
Bak kulissene
Del én forklarer hvordan en geriljahær kom til å bære bomben i egne lommer. En sikkerhetsetterforsker i Hizbollah, selv såret i angrepet, beskriver Israels langvarige kampanje med rekruttering, teknisk infiltrasjon, overvåking og attentater. Hizbollah svarte med å mure seg inne. Den israelske sikkerhetsjournalisten Yossi Melman forklarer at organisasjonen bygde sitt eget telefonnett, atskilt fra det libanesiske, sammen med iranske ingeniører. Etterforskeren sier at den også «utvidet det interne nettverket og økte bruken av pagere», og i februar 2024 beordret Hassan Nasrallah medlemmene å slå av mobiltelefonene. En kommunikasjonsekspert sier at en fiende ikke kommer på å overvåke en pager «fordi den er så gammel. … Det er som å bruke brevduer i dag.» Når fienden først kjenner metoden din, legger han til, kan han angripe den.
Israel kom seg inn allerede på fabrikken. Ifølge israelske kilder bar hver av 5000 preparerte pagere seks gram PETN. En melding kom merket som kryptert, og det krevde to tastetrykk å lese den, så eierne holdt pagerne med begge hender. John Kiriakou, den tidligere CIA-offiseren som først offentlig bekreftet byråets bruk av vannbrett og senere sonet fengselsstraff for en lekkasje, mener israelerne brukte plastsprengstoff. Pagerne var å foretrekke framfor de klumpete walkie-talkiene, forklarer han, fordi flere bar dem, og planleggerne «ønsket å drepe så mange som mulig».
Ansvar er vanskeligere å spore enn pagerne.
Filmens rollebesetning spenner fra Halawi til Mortada, Kiriakou, Melman og den ungarske gravejournalisten András Dezső, på arabisk, hebraisk, engelsk, ungarsk og tyrkisk, med stødig tekstning. Rulleteksten opplyser at de navngitte israelske tjenestemennene fikk tilbud om å svare, men ikke returnerte oppringninger. Det journalistiske arbeidet er solid; innpakningen er svakere. KI-genererte rekonstruksjoner av Hizbollah-inspektører som kontrollerer pagere, og av et distribusjonslager, viser noe enhver seer kunne forestilt seg uten hjelp. Tung tromming og klagesang forsterker følelser som de arrede ansiktene allerede bærer, og skyver filmen mot sensasjon. To deler på nesten en time hver kunne vært én strammere film.
Dødstallet over to dager var minst 37, blant dem to barn, og mer enn 3000 ble såret, mange i øyne og hender. The Trap hevder at planen var langt blodigere: Pagerne skulle gå av ved utbruddet av full krig, med Hizbollah mobilisert, da «ett enkelt knappetrykk ville drepe 20 000 krigere». Men en eldre Hizbollah-ingeniør ved navn Jabril ble mistenksom overfor enhetene, og Netanyahu forteller at han fikk vite at tre var sendt til Iran for skanning. Mortada sier at Netanyahu «ga ordre om å detonere dem før muligheten gikk tapt». Filmen kaller resultatet et utstillingsvindu som skjuler «svikten i en større operasjon». Israels versjon, dokumentaren Paging Hezbollah, har premiere 30. oktober med Netanyahu og daværende Mossad-sjef David Barnea foran kamera, og forteller historien som en triumf.
Etterretningskappløpet
Del to følger pagerne bakover. «På overflaten var pagereksplosjonen … bare detonasjonen av en liten enhet», sier Mortada. «Men under overflaten viste den hvor dypt Hizbollah var infiltrert.» Sporet starter hos Gold Apollo i Taiwan, som ga merkevaren sin i lisens til Budapest-baserte BAC Consulting. BACs administrerende direktør, ungarsk-italienske Cristiana Bársony-Arcidiacono, er filmens mest unnvikende skikkelse. En gammel bekjent kaller henne «et enkelt, veldig enkelt bytte for hvem som helst som vil overtale henne til å sette signaturen sin under noe». Mortada reiser til Ungarn for å finne henne, men lykkes ikke. Dezső mener Israel valgte Ungarn «fordi de foretrakk å gjøre dette i et vennligsinnet, alliert land». Fra Budapest går sporet gjennom Bulgaria og Hongkong, forbi mennesker som forsvant og identiteter som ble oppdiktet til oppdraget. Kiriakou påpeker at sprengstoffet ble fløyet som flyfrakt: «Det var en mulighet for at tusenvis av … uskyldige mennesker kunne bli [accidentally] drept før disse tingene noen gang nådde Libanon.»
Ansvar er vanskeligere å spore enn pagerne. Netanyahu bekreftet Israels ansvar i november 2024. Familier til de sårede saksøkte Gold Apollo, det eneste selskapet i kjeden med fast adresse, og Taiwans påtalemyndighet konkluderte med at verken noe taiwansk firma eller noen taiwansk borger var innblandet. FN-tjenestemenn forteller filmen at sedvanerett og traktater Israel har undertegnet, forbyr bombefeller som kan ramme sivile, og at enhver stat som er medskyldig i angrepet, deler ansvaret. «Hvis det ikke får konsekvenser når aktører bryter loven,» sier en tjenestemann, «ser vi at de vil fortsette med det.»
Store deler av filmen er Kiriakou en tekniker. Sent i del to feller han sin ene moralske dom, og han feller den innenfra faget. «Det finnes regler i internasjonal spionasje … som man må holde seg til,» sier han. «Selv i gamle dager med sovjetiske KGB … hadde vi alltid en herreavtale om at man aldri, aldri dreper hverandre. Og man trekker aldri inn et familiemedlem, en kone, et barn. Aldri.» Halawis sønn sto ved siden av ham da pageren gikk av.
Filmen forteller også at CIA i 2007 prøvde å rekruttere Hizbollahs innkjøpsagent i Taiwan. Han meldte fra om henvendelsen, og sjefen hans tok det som bevis på lojaliteten hans. Episoden viser at Taiwan-kanalen var under overvåking sytten år før angrepet. Den beviser ingenting om 2024, og Washington avviste enhver rolle, men en amerikansk president fikk likevel trofeet i hendene. I februar 2025 ga Netanyahu Donald Trump en gullbelagt pager med inskripsjonen «Trykk med begge hender». Trump skal ha svart: «Det var en flott operasjon.» En thriller med to skuespillere fra Fauda er på vei, og regissøren sier han var «i ærefrykt». The Trap avsluttes med Netanyahus skryt til alle som bærer en mobiltelefon: «Du holder et stykke Israel i hånden akkurat nå.» Operasjonens signatur var en gave som går av i hendene på mottakeren. Hvis jeg var Trump, ville jeg trykket med én.
The Trap, to deler, 2026, regi: den libanesiske gravejournalisten Radwan Mortada, strømmes gratis på Al Jazeera 360.
