Lokket til den ville ensomheten – å søke ly for en verden full av smerte og vold i et lite engelskspråklig samfunn på en vulkansk øy i Sør-Atlanteren – har dratt i en fransk lege hele livet. I Tobias Nölles film Tristan Forever, som han har regissert sammen med hovedpersonen Loran Bonnardot, beveger vi oss inn i en grenseverden der drømmer møter virkeligheten.
<h2
Fotograferingen griper fra de første bildene: et piano surret fast bak på en pickup, med eieren på huk ved siden av før en ukelang overfart over de uendelige vidder i Sør-Atlanteren, til en liten utpost i det britiske oversjøiske territoriet – Tristan da Cunha.
Loran Bonnardots historie trer gradvis fram mens handelsskipet han reiser med stamper og stuper over tårnhøye bølger, langt fra alt. Bonnardot – som har besøkt øyene siden han var i tjueårene, og har holdt en vennskapsforbindelse til fiskeren Martin i 30 år – er sjøsyk. For en lege som har brukt livet på å ta seg av ofre for krig og sivil vold over hele verden som medlem av Leger uten grenser (Médecins Sans Frontières), er bevegelsen en utfordring han bare unntaksvis har møtt.
Bonnardot, som også er filmskaper, har fått nok av et omflakkende liv med å behandle kropper revet i stykker av andres vold. Som 50-åring vil han slå seg til ro og leve et enkelt liv. Han er født i Paris, som han sier aldri har føltes som hjemme, og forlater en kjæreste som ikke vil bli med til verdens mest isolerte bosetning, samt foreldre og søsken han sjelden ser.
Det er et besynderlig valg for en mann som vi i gamle VHS-opptak ser sosialisere med venner og kolleger, mens han forklarer kilden til fascinasjonen: en fransk beretning fra 1800-tallet om et besøk på den vulkanske klippeøya.
Nölle, en sveitsisk filmskaper som lever mellom Zürich og Berlin, er kjent for kortfilmen René, en studie i ensomhet som vant Gylne leopard i Locarno, og for langfilmdebuten Aloys i Berlinales Panorama i 2016, om en ensom og tilbaketrukket privatdetektiv.
Nå vender han tilbake til Panorama Documentary Competition under den 76. Berlinale med en verdenspremiere. Nölle graver dypere i kjente temaer og blander virkelighet og fiksjon for å utforske hva som skjer når en manns indre verden kolliderer med omverdenen.
Lokket til den ville ensomheten … har dratt i en fransk lege hele livet.
Øya lærer gjennom begrensning
Alt virker normalt når Bonnardot går i land, møter Martin igjen, finner et sted å bo og begynner å omgås lokalsamfunnet på rundt 230 sjeler som utgjør befolkningen i Edinburgh of the Seven Seas – øyas eneste bosetning, selv om den aldri nevnes ved navn i filmen.
Tristan-øyboernes verden er strengt avgrenset av geografi og topografi. Det bebodde området strekker seg bare noen få kilometer utenfor tettstedet, til «the Patches», et område for grønnsaksdyrking spredt rundt en nå forlatt satellittlandsby.
Øyas økonomi bygger på fiske (først og fremst sjøkreps kjent som Tristan-hummer), selvberging i jordbruk (hver innbygger må dyrke sine egne grønnsaker) og sauehold. Spesialvarer som minnemynter og begrenset turisme gir et lite tillegg til en usikker økonomi. Det finnes én dagligvarebutikk, en kirke, en skole og et lite styringsorgan.
Utenforstående får normalt ikke bosette seg på øya, men permanent opphold kan innvilges etter 12 måneder, forutsatt at øyrådet godkjenner det. Bonnardot vil ha dette verdifulle stempelet i passet, og målet driver ham gjennom hele det første året.
Han flytter inn i et hus som sto tomt etter at eieren døde, med møbler, TV og kjøkkenutstyr akkurat som de var, og får jobb i den lokale butikken, der han blir venn med Glenda, en alenemor fra øya. De blir venner, og Bonnardot gir gratis pianotimer, holder foredrag på skolen og tilbyr av og til fysioterapi til en eldre øyboer.
Vevd inn i denne enkle historien ruver en annen karakter: den tårnhøye vulkanen Queen Mary’s Peak, hjem for hekkende fugler, hoppende pingviner og sauer. Bonnardot klatrer av og til med Martin, av og til alene, og virker ofte malplassert og ille til mote i det tåkete, våte og dystre landskapet. Han går seg vill og må reddes; han drar ut for å fiske, og båten hans tar inn vann og går ned.
Det ligger en underlig tvangsmessighet i ønsket hans om å slå seg ned på Tristan, og den klinger ikke helt sant. Glenda tror ikke egentlig at han blir. Bonnardot leter etter en kjæreste og spør om hun kjenner noen. «Det er ikke så mange single kvinner på øyene,» ler hun, før hun legger til: «Jeg liker deg, men jeg har en dyp følelse av at du ikke blir. Det er best at vi forblir venner.»
En brennende hytte
Bonnardot protesterer og sier han blir, men etter at han har flyttet inn i en gammel og avsidesliggende hytte som han pusser opp – og så brenner ned etter å ha latt et lys stå uforsiktig nær en gardin (i en scene som tydelig er konstruert og fiksjonalisert) – og etter at han endelig har nådd målet om permanent opphold, bestemmer han seg for å reise.
Det er oppgjøret vi har ventet på gjennom hele filmen. Bonnardots romantiske forestilling om flukt – om et liv i enkelhet og tilsynelatende sjarm – er noe øyboerne selv lenge har stilt spørsmål ved. På rådsmøtene, som jevnlig vurderer om han egner seg for permanent opphold, dveler man ofte ved forskjellen på å besøke øya og å bo der.
Arkivopptak, spredt utover i Tristan Forever, av øyboere som ble evakuert til England i 2 år etter et kraftig vulkanutbrudd i 1961, undergraver den antatte avstanden mellom deres mentalitet og «omverdenens».
Britiske filmavisen fra den tiden lurte nedlatende på hvordan de som levde «et århundre bak sin tid» ville klare seg. Likevel holdt ikke øyboerne ut den moderne verden, og stemte snart for å vende tilbake til sitt harde og isolerte liv.
Bonnardot er selve bildet på den romantiske uskyldige, overbevist om at hans intellektuelle forestillinger kan bære ham gjennom den fysiske virkeligheten i et liv langt fra mengdens vanvidd.
Det blir ikke noe stort sammenbrudd, ingen innrømmelse av nederlag. En dag kommer et cruiseskip, og Bonnardot forlater øya slik han kom: stille, nesten anonymt. Han forblir en gåtefull og ensom skikkelse, dratt ikke så mye mot selve Tristan som mot ideen om flukt – om et liv som, når det settes på prøve mot virkeligheten, viser seg umulig å bo i.
