Krigsfilmen er en grobunn for å tenke over sjangerforventninger, ikke minst etter 11. september. Utallige filmer har latt Midtøstens tragedier stivne til et fast sett av assosiasjoner, slik at tilskueren venter seg et oppslukende, kroppslig skuespill sett med – og laget med – amerikanske øyne. En hensynsløs, men sjarmerende maskulin helt står i sentrum, mens det lokale perspektivet og menneskene der reduseres til kulisser, en trussel som må nøytraliseres, eller et kor som er takknemlig for hans offer. Filmene er laget for å behage, men oppnådde paradoksalt nok ofte det motsatte. Irak-filmene fikk det beryktede kallenavnet «giftig sjanger», like mye på grunn av billettsuksesser som uteble som en lite overbevisende antikrigsholdning som publikum gjorde motstand mot.
Inn på dette sårede terrenget trer Halkawt Mustafa, regissøren som er født i irakisk Kurdistan og vokste opp i Norge. Filmen hans No Paradise If You Are Killed By A Woman har premiere utenfor konkurranse i Venezia. Han tar opp sjangerens skuespill og tapper det for giften, og gir det kvinnelige perspektivet som krigsfilmen så sjelden slipper til. Resultatet er et uvilkårlig feministisk hevndrama om en virtuos kurdisk snikskytter som vender hjem for å hevne seg selv og kvinnene som ble terrorisert sammen med henne.
Vyan drar hjem
Det første vi ser, er et skyteskår. Kameraet zoomer sakte gjennom det og viser en sivil bydel omtrent 25 kilometer fra Mosul i 2016, som undertittelen opplyser. To år tidligere hadde IS tatt store strekninger av grensen mellom Irak og Syria og gjort byen til et ødelagt fengsel under åpen himmel, der terroristene skjøt skånselløst på alt som beveget seg, gjennom skyteskår som var sår skåret inn i det som en gang var folks hjem. Så stanser kameraet ved en ung, vakker kvinne i uniform. Det er Vyan, en kurdisk kvinne og en overnaturlig dyktig snikskytter i en peshmerga-enhet, kjent for å ha bidratt til å drive kalifatet ut av Nord-Irak. Bevæpnet med en lyddempet pistol, en tung rifle og en grenseløs appetitt på hevn kryper hun mot et vanskelig mål – og treffer.
Det som på dette punktet kan se ut som grovt påført feminisme, stikker dypere, slik selve tittelen røper. Det er noe av voldtekt-og-hevn-filmen i den åndelige logikken om at en mann som drepes av en kvinne, mister paradiset. Allerede på dette strukturelle nivået er Vyans kjønn et faktum som virker inne i krigen, snarere enn en dyd filmen vil forkynne – en tanke som blir mer overbevisende jo bedre vi lærer både Vyan og regissøren å kjenne. Denne fiktive heltinnen bygger på Mustafas egne erfaringer. I 2014 møtte han som krigsfotograf mange av de kvinnelige peshmerga-soldatene som kjempet mot IS. Men først og fremst er Vyan inspirert av heltemotet til Nadia Murad – den yazidiske kvinnen og nobelprisvinneren, en frittalende forkjemper mot seksuell vold som våpen i krig, noe hun selv har opplevd på det bitreste.
For å gi yazidi-kvinnene som falt i folkemordet kraften og verdigheten tilbake, gjør han Vyan til en slags kollektiv stemme som gjenlyder uttallige kvinners mørke skjebner. Gjennom tilbakeblikkene får vi vite at IS kom til huset hennes, drepte foreldrene og knuste livene til dem de lot leve. Vyan ble revet bort fra lillesøsteren, sperret inne og solgt til en mann som slo henne nådeløst. Likevel klarte hun mirakuløst å flykte, og endte til slutt hos en enhet av kvinnelige peshmerga-snikskyttere.
En nesten overmenneskelig kvinne utstråler verdigheten, styrken og trassen som lenge er tatt fra kvinner som henne.
Derfra skifter filmen register like brått som et norsk pansret kjøretøy ruller inn i leiren for å kjøre henne hjem. Det viser seg at Vyan har bodd i Norge siden hun var tolv, men da familien ville besøke hjemlandet, ble de oppslukt av dets nye virkelighet. Den kalde skandinaviske roen står surrealistisk i kontrast til helvetet hjertet hennes hører til i. På kirkegården der foreldrenes kropper ble evakuert og begravd, forteller en tjenestemann tilfeldig at søsteren lever, nå tvangsgiftet med en svensk IS-kriger. Til tross for dusøren på én million dollar IS har satt på hodet hennes, og med troen på enda et løfte om vestlig hjelp og beskyttelse oppbrukt, bestemmer Vyan seg for å dra hjem og redde søsteren selv.
Dette skjæringspunktet mellom Midtøsten og Norge er langt mindre eksotisk enn det virker, og speiler Mustafas egen vei som regissør. Det er særlig bemerkelsesverdig at krigen mot IS har skapt kurdisk-diasporiske dokumentarfilmer i Skandinavia, som den prisbelønte Zaradasht Ahmeds Nowhere to Hide (2016), en samproduksjon mellom Norge, Sverige og Irak, og Mustafas egen hybriddokumentar Hiding Saddam Hussein (2023), om bonden som skjulte den falne diktatoren under en blomsterseng. Nå går han over til fiksjon og graver videre i en moderne historie som sjangeren ofte har flatet ut, og demonterer konvensjonene innenfra, ned til de minste detaljer. Krigen mot terror-filmens mest kjente klisjé er for eksempel den amerikanske soldaten som sendes utenlands for å lengte hjem, i bunn og grunn ledsaget av avskjedsscener, tilbakeblikk eller hjemkomster. Mustafa snur elegant strømmen og sender heltinnen straks tilbake til hjemmet Amerika sviktet.
Krigsspektakelet tatt tilbake
Men ingen steder bøyer Mustafa sjangeren tydeligere etter sitt eget blikk enn i filmens rene spektakel, satt opp i en teknisk skala som kan måle seg med – om ikke overgå – vestlige produksjoner, men med langt mer følelsesmessig og historisk nyansering. Et overbevisende krigsspektakel er vanskelig å få til, for det risikerer å bedøve tilskueren eller å løse historien opp i en videospill-lignende innlevelse. Men Mustafa finner en intuitiv balanse mellom håndholdte kamper, kikkertsiktets synsvinkler og den spente stillheten i snikskyttere venting, og veversinn i roligere partier der Vyan sørger sammen med kvinnene hun redder og gråter over dem hun ikke fikk reddet. Forankret i denne gripende følsomheten og Avan Jamals slående, men fysisk og moralsk slitsomme prestasjon, føles den overveldende, utagerende actionen fortjent.
Mye av denne kraften kommer også av at Mustafa filmet på stedet i Mosul, noe som er like overbevisende som det er omstridt. Om et reelt sår i landskapet kan brukes som filmkulisse, er en etisk debatt like gammel som krigsfilmen selv, og Mustafa går den ikke av veien, men gjør den vesentlig for fortellingen. Slik regissøren selv sier det: «Å filme på stedet var den eneste måten å fange byens fysiske og følelsesmessige virkelighet på og la historien føles sann. Gatene, ruinene og stillheten har en tyngde som ikke kan gjenskapes andre steder.»
På en eller annen måte frembringer filmen, av all denne usigelige redselen og smerten, en slags filmmagi, på sin merkeligste måte. I den forstand rimer No Paradise If You Are Killed by a Woman med fjorårets perle, Hasan Hadis The President’s Cake, som spant et nesten Disney-aktig eventyr ut av en liten jentes liv midt i fattigdommen og undertrykkelsen i Irak på 1990-tallet og ga barndommen tilbake til et sted terroren hadde stjålet den fra. Her utstråler en nesten overmenneskelig kvinne verdigheten, styrken og trassen som lenge er tatt fra kvinner som henne, slik at en krigsfilm lagt til Irak føles avslørende, empatisk og filmatisk tilfredsstillende, alt på én gang og endelig.
