Palestinerne er uten tvil blant de folkegruppene i verden som lider mest. Likevel lever det innenfor denne gruppen et mindretall som rammes av enda hardere overgrep: de jordløse beduinene. Den palestinsk-jordanske filmskaperen Asmahan Bkerat – som allerede er en talsperson for sosial rettferdighet – viste sin første langfilm som dokumentarist, Concrete Land (et prosjekt som tok åtte år), i Semaine de la Critique i Locarno, etter at filmen vant juryprisen for beste MiniDoc på Sebastopol Documentary Film Festival.
Spontan sang
Filmen gir et intimt innblikk i tilværelsen til en afro-palestinsk beduinfamilie som kjemper for sin kulturelle overlevelse på jordansk jord nær Amman. Regissøren fanger kjærlig opp detaljene og de særegne trekkene hos familiemedlemmene, som gir stemme til lidelsen sin – først og fremst – gjennom spontan sang. I filmens åpning er Bkerat likevel mest opptatt av å fange livsgleden og den høylytte latteren deres, før skjebnen tar en ødeleggende vending. Bestemoren har et nesten romantisk forhold til et lam hun har oppdratt på flaske, og steller omhyggelig ullen så den skal ligne en kjent sanger. Barnas skolearbeid, hygiene og ryddige utseende blir nøye passet på. Barna mangler ikke utstoppede dyr, og om nettene fylles teltet noen ganger av dans og latter. De er frie mennesker, omgitt av dyrene sine, og lever liv som fortsatt synes å være deres egne.
Men den langt mindre muntre samfunnsvirkeligheten trenger seg snart på. Faren, som er lastebilsjåfør, får ikke lønn jevnlig. Landet de bor på, blir solgt til en privatperson, og gravemaskiner har allerede begynt å rive opp trær i nærheten. Bestemoren redder ett av dem, og plantar det ved teltene sine, fortsatt optimistisk overbevist om at nærmiljøet er trygt. Hun vet ikke hvor gammel hun er, men husker de første årene i Palestina og, enda tydeligere, utdrivelsen fra kystområdene på Gaza. Det var der hun var vitne til redselen; hun mistet alle i familien rett for øynene sine.
Den fordrevne familien finner ingen fred. Naboer angriper moren verbalt fordi hun har giftet seg med en mørkhudet mann; siden har hun holdt sitt eget lyse, lysere ansikt skjult. Barna blir mobbet på skolen fordi de bor i telt. Den skrøpelige bestefaren høster avlingene for hånd. Turen til veterinæren er lang og slitsom, og familien mister noen av dyrene sine som følge av det. Asmahan Bkerats våkne håndholdte kamera fanger det dype båndet de har til dyrene.
«Jeg kjenner lyset når jeg bor utendørs.»
Ingen vei tilbake
Familiens situasjon blir stadig dystrere. Den politiske virkeligheten trenger seg på gjennom en TV-sending: Netanyahu har gitt tillatelse til at en privat hær for den ytre høyresiden rundt Ben-Gvir kan operere på den okkuperte Vestbredden, med mandat til å gå etter palestinske beduiner i Negev-ørkenen og ødelegge land og hjem. Israel utsletter dusinvis av landsbyer. Planen er å drive befolkningen sammen i et avgrenset område av ørkenen, mens Israel søker å utnytte territoriet økonomisk.
Den uomtvistelige, systematiske drapspolitikken som den israelske militære okkupasjonen i flere tiår har ført mot den palestinske og beduinske befolkningen, trekkes nok en gang fram her. Det avslører den nylige retoriske forargelsen over israelske minister Ben-Gvirs uttalte drapsintensjoner som hyklersk, og som en del av en strategi som systematisk fornekter fakta. Statens representanter velter seg i påstanden om at de ikke har visst noe på flere tiår, og trekker, unødvendig å si, ingen konsekvenser – ikke engang en umiddelbar stans i handelen med israelske våpen, et skritt som særlig Tyskland burde ta.
Bkerat, der Israel nekter henne enhver retur til forfedrenes land, peker på gravemaskiner i arbeid som ødelegger jordbruksarealer og river telt. Uten eiendomsrett får ikke beduinene bygge; boligsøknaden deres har stått stille i fem år. De jages fra sted til sted, selv av sine nærmeste naboer, fordi plastposene deres og lukten av husdyrene plager de velstående beboerne – allerede før disse har flyttet inn i husene sine.
Den jordløse familien blir til slutt tvunget til å skille seg fra dyrene. Det knekker bestefarens hjerte. Han dør på et sykehus kort tid etter, etter tidligere – i en trassig handling – å ha forlatt sin egen familie for å fortsette å leve under åpen himmel. Etter et liv som bonde nekter han å bo innendørs: «Jeg kjenner lyset når jeg bor utendørs.»
Nok en gang melder TV-nyhetene om det systematiske drapet på alle som nekter å forlate hjemmet sitt. Familier som spiser frokost, og ammende mødre blir slaktet ned.
Utkastelse
Mens datteren på skolen blir tvunget til å hilse flagget og lese høyt patriotiske tekster som ikke er hennes egne, får familien utkastelsesordre, med fem dagers frist. Barna sørger over å miste skolen og vennskapene sine. Samtidig blir teltet deres angrepet om natten.
Likevel består viljen til å leve. På avstand filmer familiens døtre en popkonsert og fyrverkeri. Enda en datter blir født. Bestemorens yndlingslam blir gjemt og tatt med. Det siste bildet viser familien i en forfallen lastebil på vei mot et nedslitt, tettpakket boligkompleks i betong.
For familiens yngste generasjon – som har vokst opp med TV og mobiltelefoner og alltid har lengtet etter et eget rom – er dette også en mulig ny begynnelse. Velkommen til den kapitalistiske verden. Likevel lykkes Asmahan Bkerats film fremfor alt med å la tilskueren kjenne på kroppen tapet av et friere liv, levd i enkle og selvberget omgivelser.
