I det voksende feltet av dokumentarfilmer om Gaza har festivalkretsløpet allerede gitt oss en rekke filmer som nekter å gi etter for glemselens trøst. Fra arkivvitnesbyrd om en lang okkupasjonshistorie til bevisopptak filmet på mobil midt i utryddelsen: Disse verkene vil bære vitne og motvirke en global mediaretorikk som nekter dem hvis liv er gjort prekære full lesbarhet – og dermed empati. American Doctor, den nye dokumentaren som gjorde inntrykk allerede under verdenspremieren på Sundance og nå vises på CPH:DOX og Movies That Matter, gir enda et usminket blikk på krigen i Gaza. I sin debutlangfilm skildrer Poh Si Teng tre amerikanske leger. Motet deres ligger like mye i å redde liv under umenneskelige forhold som i å bære det de var vitne til, inn i en politisk sfære som ikke vil høre det. American Doctor er en hardt edruende film, og den insisterer ubøyelig på at disse sannhetene verken skal mildnes eller tildekkes.
En amerikaner
I denne strømmen av Gaza-dokumentarer kommer American Doctor med en særlig tyngde, både på grunn av det spesielle perspektivet og på grunn av hvem de er, og hvilket mot de viser, som bærer det. De tre heroiske amerikanerne er dr. Feroze Sidhwa, en traumekirurg fra California med en zoroastrisk familie som har utvandret fra Pakistan, dr. Mark Perlmutter, en jødisk ortopedkirurg basert i North Carolina, og dr. Thaer Ahmad, en palestinskamerikansk akuttlege fra Chicago. De har ulik bakgrunn og tro, men forenes av mer enn det medisinske engasjementet og den nesten mirakuløse evnen til å bevare moralsk klarhet midt i total avstumpethet. Det som binder dem sterkest sammen, er deres umiskjennelige amerikanskhet, som står i direkte motstrid til regjeringens holdning.
Bevæpnet med førstehåndsvitnesbyrd og sterke opptak fra helvetets episenter er American Doctor sterkest der den formidler gjennom et amerikansk prisme. Filmen beveger seg flytende mellom tiden før og etter våpenhvilen – og understreker hvor lite den siste har endret – og forener Gazas sykehus og amerikanske byer i ett diegetisk rom med foruroligende nærhet. Slik settes det amerikanske ansvaret i et nådeløst fokus. Filmen unnlater ikke å løfte fram de mest åpenbare sidene ved USAs medvirkning – skattepengene som finansierer krigen, og bombene og missilene militæret leverer – men den følger også et annet, mer nyansert lag: statens ansvar overfor sine egne borgere. Når legene vender hjem fra et humanitært oppdrag, ikke bare traumatiserte, men tynget av det de har vært vitne til, får de lite rom til å gjøre inntrykk. På besøk i Senatets kontorer møter de en grell framvisning av selektiv empati, fortettet i plakaten med israelske gisler og i den hule høfligheten i møter bak lukkede dører. Vitnesbyrdet deres finner derimot et mottakelig publikum i propalestinske miljøer i USA, der solidariteten tar form av en felles sorg som ligger nærmere det de møtte i Gaza. Der finner de også en delt følelse av å tilhøre en undertrykt identitet som, slik en av legene antyder, fortsatt gjør plassen deres i det amerikanske livet komplisert. Og det er her American Doctor får bredest gjenklang: hos dem som opplever en dyp fremmedgjøring mellom sin egen politiske samvittighet og regjeringenes handlinger i vår tids kriger.
Helt fra starten setter ‘American Doctor’ opp sitt eget etiske manifest.
Folkemord, usensurert
Helt fra starten setter American Doctor opp sitt eget etiske manifest. Dr. Perlmutter sitter ved et bord og blar gjennom bilder på laptopen. Regissøren foreslår at noen av dem kan sløres eller utelates, og han svarer med en formaning som er både en utfordring og et credo. Han snakker om hvordan Israel allerede har fratatt ofrene sine verdigheten, og legger til: «Du har et ansvar, slik jeg har, for å fortelle sannheten. Piksler du dette, er det journalistisk uaktsomhet.» Samtidig snur han laptopen mot kameraet og viser et fotografi av seks døde spedbarn som ligger på rad på gulvet.
Perlmutter, en jødisk-amerikansk lege – hvis far behandlet ofre for Holocaust – er nådeløs i språkbruken om israelsk vold. Hans nei til sensur får dermed noe av tyngden til et ultimatum, rettet ikke bare til regissøren, men kanskje til dokumentarpraksis om Gaza som sådan. For Poh Si Teng er dette åpenbart ikke et abstrakt spørsmål. Hun er malaysiskfødt amerikaner med en karriere som har svingt mellom journalistikk og storskala produksjon av sakprosa – fra Al Jazeera English til bidrag for The New York Times – og tar med seg og utvider denne erfaringen i sin første dokumentarlangfilm. Ved å plassere dette øyeblikket helt i begynnelsen gjør hun dr. Marks usensurerte retorikk til det grunnleggende utgangspunktet for filmens egen kompromissløse visuelle holdning. I skildringen av de tre hovedpersonenes yrkesutøvelse og aktivisme klipper Teng inn brutale arkivopptak med en viss tilbakeholdenhet. Slike bilder dominerer ikke filmen overveldende, men de som er tatt med, er opprivende i sin uutholdelighet. Vi ser de umiddelbare følgene av bombingen av sykehus, blant annet nærbilder av døde barns ansikter, før filmen klipper tilbake til akuttmottakene, der leger syr sammen lemmene til dem som fortsatt puster, noen ganger med retur til arbeidet straks etter et nytt angrep. Disse scenene viser også forholdene det medisinske arbeidet foregår under: mangel på antibiotika og medisinsk utstyr – begge deler i stor grad smuglet forbi IDFs kontroll – korridorer fulle av gråtende familier og leger som arbeider side om side med kolleger som selv har mistet noen de er glad i.
Men legenes arbeid på operasjonsstuen krever like stor presisjon og tålmodighet når de snakker til mediene. Siden utenlandske journalister nektes adgang til Gaza, har de intet annet valg enn å kjempe på to fronter samtidig: for menneskeliv, og for at disse livene, eller til og med dødsfallene, skal få den synligheten og rettferdigheten som ellers nektes dem. Gjennom parallellmontasje fletter filmen disse to kampene sammen og klipper mellom Zoom-intervjuer med internasjonal TV og grafiske opptak der hver enkelt redsel blir moralsk nedbrytende i sin opphoping. Men selv om filmen er lojal mot protagonistenes usensurerte holdning, matcher den ikke alltid tilbakeholdenheten de selv viser i offentlige uttalelser. American Doctor bærer både debutlangfilmens kjente iver og spenningen i å bli til et politisk redskap. Til tider overdriver den hva materialet tåler på egen hånd, enten det er musikken som forsterker øyeblikk som allerede er mettet av sorg, eller de gjentatte muntlige sammenligningene med Ukraina, som virker mindre opplysende enn som et anstrengt forsøk på å veie én katastrofe opp mot en annen. Likevel har Teng laget en dristig og edruende film, og valget av en radikal dokumentarisk taktikk gjør at den etterlater seg noe som er i bunn og grunn lærerikt.
Beskytning av sykehus
Det American Doctor dessuten gir, er et viktig bidrag til en gruppe filmer som reflekterer over bombing av sykehus. Mer presist handler det om det betingede ved humanitær beskyttelse i folkeretten. I krigssoner blir sykehus som kjent omdefinert av de stridende partene til steder som kan ha mistet sin beskyttede status, enten fordi de angivelig skjuler stridende, gjemmer våpen eller ligger farlig nær militære mål. Med en slik logikk framstår ikke sykehuset lenger som et ukrenkelig medisinsk rom, men blir slukt av krigens kategorier. Sykehus er juridisk beskyttet som steder for omsorg, men beskyttelsen kan settes til side gjennom nettopp de juridiske og militære argumentene som skal regulere krigføring. I denne forstand blir American Doctor et radikalt eksempel på denne strukturen. Selv når IDF gang på gang omtolker Gazas sykehus gjennom språket om militær «nødvendighet» og strategisk verdi, består likevel det humanitære oppdraget de huser.
