«Denne rapporten mangler enhver troverdighet og upartiskhet. […] Den overskrider åpenbart mandatet sitt, som ikke omfatter undersøkelser av påståtte brudd begått av andre stater. […] Og tror dere virkelig at den bidrar til arbeidet for fred og gjenoppbygging i Gaza?», sa Italias FN-ambassadør, Maurizio Massari#, trassig. Han vet tydeligvis ikke at Francesca Albanese, som spesialrapportør «for menneskerettighetssituasjonen i Palestina», verken befatter seg med fred, veier, skoler eller sykehus, men med rettferdighet.

Hun overvåker at folkeretten overholdes, ikke våpenhviler og forhandlinger.

Og i Palestina er ikke Israel «en annen stat». Israel er den styrende staten – okkupasjonsmakten.

USAs ambassadør, Danny Danon, var enda mer rett fram. «Hun er en heks.»

28. oktober la Francesca Albanese fram sin nye rapport. Hun talte over Zoom, fordi hun siden i juli er rammet av amerikanske sanksjoner – de eneste som er vedtatt siden 7. oktober – og dermed er utestengt fra #USA#. Dette er den tredje rapporten siden Gaza-krigen begynte. Hun var blant de første som snakket om folkemord. Nå er hun ikke lenger alene. Det som den gang var et minoritetsstandpunkt, er nå analysen de fleste av verdens juridiske eksperter deler. Likevel har Francesca Albanese aldri, aldri fått svar i saken. Det kom ikke svar etter de mange pålegg fra Den internasjonale domstolen, som fra 26. januar 2024 gjentatte ganger har krevd at Israel stanser de militære operasjonene og åpner grenseovergangen ved Rafah for nødhjelp. Det kom ikke svar etter at Den internasjonale straffedomstolen 21. november 2024 utstedte arrestordre mot Netanyahu og forsvarsministeren hans, Yoav Gallant#. Og det kom ikke svar etter at en FN-kommisjon 16. september 2025 konkluderte med at det som skjer i Gaza, er folkemord.

Bare hån og baktalelse.

Bare heksejakt.

Hun overvåker at folkeretten overholdes, ikke våpenhviler og forhandlinger.

Etter Anatomy of a Genocide, om IDFs opptreden i Gaza, og The Economy of Genocide, som undersøker bankenes og selskapenes rolle, ikke bare i krigen, men i okkupasjonen mer generelt, utvider denne rapporten blikket til hele det internasjonale samfunnet. Den definerer folkemord som «en kollektiv forbrytelse». Rent teknisk er folkemord alltid en kollektiv forbrytelse, siden det på et vis er den ytterste forbrytelsen. Forbrytelsenes forbrytelse. Det hører til de utbredte og systematiske brudd på #menneskerettigheter# som uvegerlig involverer hele statsapparatet på ulike måter, og ofte, som i Rwanda, med den beryktede Radio Mille Collines, som hisset opp til og næret volden, en stor del av samfunnet. I en tid med globalisering, forbindelser og gjensidig avhengighet innebærer folkemord nå også medvirkning og samspill fra en stor del av det internasjonale samfunnet. «Rammet inn av koloniale fortellinger som umenneskeliggjør palestinerne, er denne direktesendte grusomheten blitt gjort mulig gjennom tredjestaters direkte støtte, materiell hjelp, diplomatiske beskyttelse og, i noen tilfeller, aktive deltakelse.» Folkemordet i Gaza er «en internasjonalt muliggjort forbrytelse».

Et folkemord som ikke hadde vært mulig uten oss alle.

Francesca Albanese peker ut fire «støttesektorer». For det første Diplomati, med initiativer som ifølge henne har normalisert okkupasjonen, og som siden 7. oktober gjentatte ganger har sviktet i å få på plass en våpenhvile. Det var for øvrig lenge ikke meglernes mål, de lå helt på linje med Israels fortelling om selvforsvar. For det andre militært samarbeid, med overføring og salg av våpen og ammunisjon for milliarder av dollar, en handel som ikke har gått ned, men opp siden 7. oktober. For det tredje de utallige hindrene for FN-organer og frivillige organisasjoner, som de siste årene gradvis er blitt tvunget til å stanse nesten alle prosjekter, ikke bare i Gaza, men også på #Vestbredden#, noe som har fått palestinernes levekår til å kollapse. Og til slutt forretninger med Israel som om ingenting var hendt: forretninger som gjør det mulig for landet å betale for okkupasjonen, og nå for krigen. Eller rettere sagt krigene. Libanon, Syria, Jemen, Iran. Folkeretten foreskriver i hovedsak fem plikter. En plikt overfor det palestinske folket, som som alle folk har rett til frihet og selvbestemmelse, men også overfor den palestinske staten, som har rett til uavhengighet og territoriell integritet. Plikten er altså å stanse okkupasjonen, folkemordet, apartheid og enhver form for territoriell annektering. Alt er forbrytelser som bryter ikke bare vanlige normer, men jus cogens-normer: det vil si preseptoriske normer som verner det internasjonale samfunnets kjerneverdier, dets bærebjelker, og som enhver stat må følge. Dernest plikten til å sikre at krigens lover respekteres. Normene for krigens midler og metoder. Og endelig plikten til ikke å bistå slike forbrytelser, men å straffe dem, og framfor alt forhindre dem, for de skjer ikke ut av det blå. Tvert imot. Dette er forbrytelser som begås i en sammenheng som tar form over tid – i Israels tilfelle en okkupasjon på 58 år. De er derfor fullt forutsigbare og kan unngås.

Disse pliktene skal oppfylles «med alle tilgjengelige midler», minner Francesca Albanese om. Nærmere bestemt: med tvangstiltak gjennom FNs sikkerhetsråd, med våpenembargo, slik Arms Trade Treaty fra 2013 legger opp til, med sanksjoner og stadig oftere med rettslige skritt. Både i internasjonale og nasjonale domstoler.

I stedet fikk vi det motsatte.

Og Israel ble ikke holdt igjen, men støttet med alle tilgjengelige midler.

Et folkemord som ikke hadde vært mulig uten oss alle.

Det må sies at Italias FN-ambassadørs krasse utfall delvis også skyldtes Francesca Albaneses ganske begivenhetsrike sommer. Nå er hun et ikon for Palestina-bevegelsen. På ferie hjemme deltok hun i alle slags arrangementer og kom med alle slags uttalelser, og virket ofte mer som aktivist enn som jurist. Til tider på en ganske diskutabel måte. Som den dagen hun nevnte Liliana Segre#, en kjent Auschwitz overlevende som tar avstand fra folkemordstesen: en følelsesladet og meningsløs oppfatning, mener Francesca Albanese, som hevder at «for å behandle kreft hører du ikke på pasientene, men på onkologene». Det har heller ikke kommet noen rapport om Hamas. På det meste har Francesca Albanese tvitret om det. Blant annet en tweet som fordømte de utenomrettslige henrettelsene etter våpenhvilen, der påståtte spioner ble skutt ned i gatene i Gaza. Den utløste en storm, og palestinere sa at hun burde holde seg til sitt eget. Og konsentrere seg om Israel alene. Og det stemmer, framfor alt, at rapportene hennes i økende grad ligner rapportene til Amnesty International#, snarere enn en spesialrapportørs. For eksempel når hun fordømmer «en enestående kløft mellom folk og deres regjeringer», eller når hun avviser Trump-planen, noe som slett ikke er jobben hennes. Og mer generelt gjennom en noe skolastisk og abstrakt gjennomgang av gjeldende rett. Uten noen egentlig analyse. Uten noen grundig granskning av enkeltsaker. Men trolig fantes det intet valg. Uten denne kampvilligheten og overeksponeringen ville Francesca Albanese neppe fått noen stemme eller synlighet. Hun ville forblitt anonym og uten betydning, som så mange andre spesialrapportører, deriblant alle forgjengerne hennes.

Hvor mange av oss kan navngi én av dem?

Og likevel er de 85.

Og fra Afghanistan til Ukraina er de satt til konflikter som ikke er mindre betydningsfulle.

For medvirkning, som vi vet, er også mediene sin medvirkning. Mens jeg skriver dette, dukker Skys siste sak opp i nyhetsstrømmen min: «Trass på Vestbredden – til tross for økende trussel fra ‘uønskede naboer’. For folk som bor på den okkuperte Vestbredden, kan selv enkle gjøremål som å besøke en oliventrelund føles risikable. Og Skys team ble truet med arrestasjon mens de kjørte rundt.» En beskrivelse av bosetternes angrep på palestinere, støttet av IDF: uten å navngi bosetterne, palestinerne eller IDF.

Eller, for den saks skyld, hvem som truer Skys team.

Ambassadør Maurizio Massari avsluttet med å liste opp de mange initiativene Italia bidrar med for freden. For eksempel evakuering av sårede, der Italia er nummer fire i verden, med 16 luftbroer, omtrent 200 barn og 800 familiemedlemmer. For øyeblikket venter rundt 16 500 palestinere på livreddende behandling i utlandet, av til sammen over 100 000 sårede. Så 152 stipend. Til 90 000 studenter, og det finnes ingen universiteter igjen. Og selvsagt programmet Food for Gaza. Med 2400 tonn mat og medisiner. Levert til FN, men ikke direkte til Gaza. Og dermed underlagt hjelpeblokaden, som all annen bistand. Hvem er det som ikke oppfyller pliktene sine?

Hvem er det egentlig som ikke oppfyller mandatet sitt?

Hvis Francesca Albanese tar feil, og det gjør hun, hvem tar da enda mer feil?