Den fullstendige, fordervede brutaliteten i fengslene under Syrias Bashar al-Assad – og faren hans før ham – avdekkes i The Other Side of the Sun. Tawfil Sabouni vender dypt urovekkende og medfølende tilbake til opplevelsen av fangenskap i «menneskeslakteriet» Sednaya-fengselet i Damaskus.
Et slag i magen
The Other Side of the Sun er en film som slår deg i magen, slag etter slag, mens tidligere innsatte i et beryktet fengsel gjenopplever den nesten ufattelige grusomheten under den syriske diktatoren Bashar al-Assad.
Fem menn kjører inn på den støvete, søppelfylte gårdsplassen til det forlatte fengselet. To av dem gråter allerede. Idet de går gjennom et smalt metallbur og inn i betongbygningen, bryter en av dem sammen. Han hulker mens han forteller hvordan han fant broren sin død på akkurat dette stedet.
Redselen fortsetter når mennene famler og snubler seg ned i en isolasjonscelle, et illeluktende, mørkt rom under dette helvetet. Knapt noe sollys slipper inn i denne fortvilelsens grav, bare tynne stråler som siver gjennom hull i et jernrist.
«Da de dømte meg – i en rettssak som varte ti sekunder, for en forbrytelse de ikke oppga – fikk jeg vite at de sendte meg til den andre siden av solen», forteller en av mennene.
Velkommen til helvete. Den andre siden av solen, med hilsen fra en feig øyekirurg som ble diktator, og som nå skjuler seg i Moskva under Kremls beskyttelse.
Over 177 000 mennesker gikk gjennom Syrias fengselssystem under Assad-regimet. Mange døde, og enda flere kom ut for alltid preget – skadet fysisk og psykisk – av et apparat som var utformet for å skape frykt.
Filmskaperen Sabouni ble arrestert og kastet i Sednayas mørke hull etter å ha forsøkt å dokumentere folkeopprøret mot al-Assad, som begynte under den arabiske våren i 2011.
Etter løslatelsen søkte han tilflukt i Belgia. Der begynte han å lage en film bygget på en rekonstruksjon av fengselet, med vitnesbyrd fra andre flyktninger og dystre, hjemsøkende modeller av avmagrede, nakne menn – fangene i Sednaya.
Utviklingen løp fra ham da al-Assad og familien flyktet fra Syria i desember 2024. Den islamistiske opprørsgruppa Hayat Tahrir al-Sham og andre regjeringsfiendtlige styrker erobret Aleppo og deretter Damaskus i et lynangrep som varte en drøy uke.
Innen tre uker var Sabouni tilbake i Syria – og første stopp var det nyutrensede, tomme skallet av Sednaya, denne gangen med kamera.
«Jeg fikk vite at de sendte meg til den andre siden av solen»
Å gå gjennom fortiden
Sabounis debutdokumentar blir nå en øvelse i å gå gjennom fortiden. Han finner fire andre tidligere innsatte – valgt blant et par dusin som var villige til å fortelle historiene sine foran kamera – og gjenskaper sannheten om en opplevelse i skjærsilden.
Mens mennene går gjennom de tomme gangene i det som en gang var helvete, vender minnene tilbake. I en slags gruppeterapi med gjenoppliving av traumet begynner de å spille ut scener fra fortiden.
«Vaktene ville vise oss hvordan vi skulle håndtere et lik – hvordan vi skulle gjøre det klart til å bli båret ut av cellen», sier en av dem. Han legger seg på et teppe og tar stilling med armene i kors over brystet og knærne trukket opp.
En annen av mennene – de er mellom sent i tjueåra og midt i førtiåra – tar over fortellingen.
«De ville vise oss det med et ekte lik, så de tok en mann ut av cellen og slo ham i hjel før de kastet ham inn igjen, slik at vi kunne ‘øve’ på ham.»
De innsatte fikk aldri se på vaktene. Én mann våget seg til å kikke en gang, og det han hadde forestilt seg som et digert monster, var bare en lav, ubetydelig mann. De minste overtredelser ble straffet grusomt – nakne menn stablet et dusin om gangen oppå et lite toalett, mens kjønnsorganene deres ble presset mot halsen og ansiktet til dem under.
Menn ble slått i hjel fordi de gled i gangene når de ble hentet til en sjelden dusj, mens gulvene med vilje var gjort glatte av såpevann. Mange bukket under for sykdom eller sank ned i galskap. Mødre fikk et sjeldent besøk på ett minutt, men kjente ikke igjen sønnene sine. Koner kjente ikke igjen ektemennene.
Ondskapens oppfinnsomhet hos de militære vaktene – mennesker uten menneskelighet, slik mennene beskriver dem – trappes opp steg for steg: nektelsene, ydmykelsene, de tilfeldige slagene. En mann ble pågrepet for å ha snakket da vaktene hadde befalt stillhet, og ble slått så brutalt på føttene at han døde. Da han var gjort klar til å bæres ut – lik ble ofte liggende i dagevis i overfylte celler – kommer mannen plutselig til live igjen, forteller en tårevåt tidligere fange. Han ber om et stykke av den høyt skattede halvaen, en søt godbit de innsatte av og til fikk. Vennen finner i stedet en brødbit med syltetøy. Den slagne mannen tar den i munnen, sukker – og dør, denne gangen for godt.
Mens de sitter utenfor på en bergknaus over fengselet, forteller mennene om skadene fangenskapet har gjort på forholdene deres. En ung mann, som var hodestups forelsket i kjæresten fra tenårene da han ble fengslet, kommer hjem og finner huset hennes bombet til ruiner og graven hennes tapt. Regissøren selv vender tilbake til kjæresten sin, bare for å bli bebreidet for at han åpent motsatte seg regimet og lot seg fengsle. En annen gifter seg med enken etter sin døde bror – og oppfyller dermed brorens dødsønske om at kona hans skulle bli tatt hånd om.
Smerte og forløsning
Dette er en dypt smertefull film, men også en film om forløsning. Når mennene møter modeller i naturlig størrelse av sine tidligere, skjelettaktige jeg, og deretter av de brutale fangevokterne, flommer følelsene over – tårer, sinne, skjelvende forakt. Men ingen av dem ville drepe vaktene sine. De nekter å synke så lavt.
The Other Side of the Sun utspiller seg i et syrisk fengsel, men taler til den allmenne historien om menneskets umenneskelighet mot mennesket, og fungerer som en appell om fornuft i en stadig mer meningsløs verden.
