Filmfestivalen i Rotterdam er ikke nødvendigvis stedet der man først venter å finne de mest eksplosive dokumentarene om globale scenarioer. Men det er nettopp her Susanne Brandstätter viser et svært detaljert verk som, som et mosaikkbilde, tyder panoramaet over den pågående nedgangen for de fleste livsformer på planeten vår.
Store branner, flom, orkaner, tørke og oljeutslipp er bare de spektakulære, mest synlige tegnene på en tid i endring. Men Hungry – Tipping the Scales samler de langt mer globale, men skjulte mekanismene bak systematisk miljøødeleggelse, og lar en rekke forskere fra et bredt spekter av fagfelt komme til orde: plantebiologer og plantefysiologer, økologer innen generell, plante- og mikrobeøkologi, oseanografer, botanikere, biokjemikere, molekylærbiologer, politiske økonomer og spesialister på bærekraftig matproduksjon, samt jurister og eksperter på monopol og korrupsjon.
Skjulte mekanismer
Alle tegner de et skremmende samstemt bilde av faktorer og tilbakekoblingssløyfer som forsterker hverandre og fører til en altomfattende ødeleggelse av planetens fauna og flora.
Susanne Brandstätter legger fram de vitenskapelige fakta i korte intervjuer, som brytes opp av bilder av ødelagte landskap, øde tidligere byer og bygninger, forurensede elver, tørkesoner, dyrekadaver og lignende. Som kunstnerisk form velger hun en dystopisk ramme der en kunstig intelligens vender tilbake til jorden for å klarlegge hvordan denne globale katastrofen kunne inntreffe. Brandstätters intervjuer er hovedkilden. KI-en kommenterer jevnlig sin egen vurdering.
De vitenskapelige uttalelsene dokumenterer hvordan økte CO2-utslipp har påvirket planter og ført til en varig nedgang i mineraltettheten. Mangelen på magnesium, kalsium, jern og sink i plantene rammet hele næringskjeden. Matvarer som kjøtt, ris og de fleste frukter og grønnsaker mistet kvalitet, og hele økosystemet endret seg. Det biologiske mangfoldet falt dramatisk, også blant insekter. Funnene om sammenhengen mellom CO2, klima og mat trengte knapt inn i den offentlige bevisstheten, og fikk derfor ingen gjenklang i politiske beslutninger.
Overfor dette globale eksperimentet uten noen form for kontroll ble de mest synlige katastrofene lagt merke til, men de førte ikke til drastiske mottiltak. Den stadig voksende verdensbefolkningen økte potensialet for destruktive prosesser ytterligere. Flom og tørke førte til jorderosjon. Denne forringelsen svekket plantenes evne til å formere seg, særlig mengden frø.
Selv om innsikten var åpenbar – at hele landbruksmodellen i de rike landene var uholdbar – ble det ikke satt inn noen mottiltak. Til og med teknologier som allerede var tilgjengelige, som spredning av planter med dype røtter, som kunne ha redusert karbonutslippene betydelig, kom aldri på plass. Jorden, som binder tre ganger så mye karbon som finnes i atmosfæren, mister stadig mer av denne evnen på grunn av global oppvarming. Mikrober, bakterier og sopp som er nødvendige for bindingen, ble skadet og forandret. Mer CO2 strømmet ut i atmosfæren, og nye former for bakterier og mikrober skapte nye problemer og sykdomsformer. Men muligheten til å forutse alle disse farene ble igjen ikke på noen effektiv måte tatt inn i politiske beslutningsprosesser.
Mellom intervjuene, som bare høres utenfor bildet, som fungerer som kilde for KI-en og av og til viser tekniske feil, slipper Brandstätter gang på gang inn bilder av ødeleggelse: dyrekadaver, sprekker i jorden selv i asfalt, avrevne husfasader, råtnende mat, ruiner av alle slag og til og med døende insekter. Dertil kommer atonal musikk og en knitrende bakgrunnsstøy som gjør den usynlige faren merkbar.
Matproduksjon ble et middel til ikke å overleve.
Syke systemer
Plantevernmidler som inneholder stoffer som dioksiner reduserer også det mikrobielle mangfoldet i jorden, og slippes samtidig ut i atmosfæren som gasser. De fremskynder global oppvarming og bremser nedbrytingen av organisk materiale i jorden, som er avgjørende for et sunt økosystem. Samtidig havner antibiotika fra dyreholdet i jorden og dermed i næringskjeden. Jo flere resistente mikrober som utvikles, desto flere nye sykdomsformer oppstår som ikke lenger kan behandles.
Fra oseanografen Jack Gilberts (University of California) humoristiske, kyniske perspektiv framstår den pågående katastrofen som ubetydelig sett opp mot mikrobenes utbredelse på planeten, som begynte for 4 milliarder år siden. Kjøttets eksistens var uansett bare et nisjefenomen i planetens historie.
Maten vår avgjør hvilke bakterier som kan vokse i kroppen, og de påvirker i sin tur hvilke kjemiske stoffer vi kan ta opp. Hurtigmat skader immunforsvaret, gir betennelse og øker risikoen for hjertesykdom ved å drepe nyttige bakterier og gi skadelige bakterier rom til å utvikle seg. 25 til 29 prosent av årsakene til global oppvarming kan direkte tilskrives dagens industrielle landbruk.
Som en kommentar fra framtiden undrer KI-en seg over hva som har gjort menneskelig intelligens så øde at den kan se farene, men ikke handle på dem. Og hvordan kunne det skje at verdisystemet vårt sto i strid med den biologiske virkeligheten?
En vitenskapelig uttalelse gir et avgjørende svar. Matindustrien bestiller og finansierer vitenskapelige studier som skal bekrefte nytten og sikkerheten til produktene og produksjonsmetodene den bruker. Disse «designede studiene» virker gjennom en kunstig utvelgelse av parametere og kriterier. Kritiske studier og forskning får derimot ikke penger. Mer globale kriterier, som sunn matproduksjons potensial for å dempe klimaendringene, holdes utenfor.
Disse studiene brukes i sin tur til å påvirke politiske beslutninger. Regjeringer manipuleres og dominereres av informasjonspolitikken til landbruksindustriens nettverk. Innflytelsen styrkes ytterligere av økende monopolisering, som igjen gir dem full kontroll over prispolitikken.
Selv om det ville vært mulig å forebygge sult, kroniske sykdommer og klimaendringer samtidig, samlet under den såkalte «triple duty dietary approach», produserer matindustrien stadig mer av det stikk motsatte. Den distribuerer kaloririk mat som fører til fedme, diabetes og hjertesykdom – sykdommer som industrien som forårsaker dem, ikke dekker kostnadene for.
Profitt mot liv
Denne landbruksindustrien bestemmer hva som havner i supermarkedene, og former lover og regler. Masseproduksjonen av bare noen få kornsorter forringer miljøet i stadig større grad og gir høye følgekostnader. Dette profittmarkedet fremskynder det biologiske sammenbruddet.
Landbruksproduksjonen kan ikke innfri sitt viktigste legitimerende argument, å begrense sulten i verden, siden kampen mot sult ikke gir noen markedsfordel.
Den forsterker klimakrisen ved å redusere det naturlige mangfoldet, og driver samtidig opp matprisene. Ifølge Pat Mooney (International Panel of Experts on Sustainable Food Systems, Quebec, Canada) brukes bare 125 av de 7000 domestiserte kulturplantene, og bare 12 er virkelig viktige. Tre av plantene står for nesten halvparten av alle kalorier som spises.
Matproduksjon ble et middel til ikke å overleve, som den sammenfattende KI-en kommenterer.
Selv om det ville vært nødvendig å støtte biologisk mangfold for at naturen slik vi kjenner den skal overleve, skaper industrien ensretting. Produksjonsanleggene deres mister dessuten tilpasningsevnen. Monopolene oppfatter bare sine egne profittparadigmer; trusler utenfor deres snevre verdisystem blir ignorert. Etter hvert som multinasjonale selskaper presser gjennom global endring, blir de i realiteten stadig vanskeligere å kontrollere. De utnytter også nasjonale økonomiske interesser gjennom handelsavtaler.
Det finnes fortsatt juridiske muligheter for motstand, men de brukes ikke. De pågående monopoliseringsprosessene kunne blitt stanset. Regjeringer kunne anerkjent og motvirket den makten industrimonopolene utøver. Men deres direkte innflytelse over nettopp disse regjeringene er allerede kommet langt. En ny maktfordeling måtte etableres ved å anvende eksisterende grunnleggende lover.
KI-en oppsummerer: Menneskeheten kunne ha erkjent trusselen og midlene til å avverge den …
Men som filmens framtidsperspektiv hos Susanne Brandstätter antyder, ble ingen av disse siste mulighetene brukt.
Den informative tettheten og den globale tyngden gjør Hungry til en av dokumentarene som burde få plass i alle skoler, for dette er den siste generasjonen som fortsatt kan reagere før det store oppgjøret.
