I Songs of Slow Burning Earth skildrer ikke Olha Zhurba krigen gjennom dramatiske eller sensasjonelle bilder. Her er ingen eksplosjoner, ingen grafiske opptak fra slagmarken. I stedet vender hun kameraet og det aktpågivende øret mot de stillere, nesten umerkelige måtene en konflikt omformer livet på – den skjærer dypt inn i hverdagens rutiner og i hjertene til dem som lever gjennom den.
Gjennom samspillet mellom lyd, stillhet og spredte inntrykk fanger filmen hvordan den russiske invasjonen av Ukraina siver inn i det helt ordinære og subtilt forskyver hverdagens rytmer. Fokuset ligger mindre på hendelser enn på den opplevde sannheten: hvordan krig føles, hvordan nærværet av den dveler i de stille øyeblikkene og i den langsomme, uuttalte forvandlingen av det som en gang føltes normalt.
«Mindre er mer»
Zhurbas grep er minimalistisk, men knusende effektivt. «Mindre er mer» blir filmens ledende prinsipp, og gjennom det omsetter hun bilder til dyp følelse. Barn lever under den evige trusselen fra flyalarmer, og Zhurba fanger hvordan uskylden brytes ned uten at hun noen gang forteller om det. Kameraet observerer stille. Det blir værende på en overfylt jernbanestasjon der kvinner venter med barn, med tomme blikk og tiden som stanset. Det følger den møysommelige prosessen med å identifisere en sønns lik og samle de få eiendelene han etterlot seg. Ansatte på likhuset går gjennom sine daglige rutiner og dikterer vurderinger av det de ser, men kameraet viser ikke likene. Det trenger ikke. Rapporten om alle sårene taler for seg selv.
Fotograferingen er utsøkt i sin tilbakeholdenhet. Hvert bildeutsnitt er nøye komponert, hver bevegelse bevisst, men filmen overskrider likevel det visuelt vakre. Den har en dybde og en rekkevidde, en tyngde som blir hengende lenge etter at bildene har bleknet. Krigens ødeleggelser, det rå støtet mot både land og folk, gjengis i nesten eksistensielle termer. I stedet for å fortelle historiene direkte omsetter Zhurba dem til følelse: sorg, spenning, utmattelse – og motet og utholdenheten i hverdagen.
Mange sekvenser følger mennesker på flukt, med fortvilelsen og stresset det er å bli drevet bort. Andre scener fanger omsorgshandlinger under press: en mann i tårer som redder barn fra frontlinjen. En annen søker febrilsk etter en måte å få moren ut av en kampsone. Det observerende kameraet blir et stille vitne til disse dirrende øyeblikkene, den summende angsten, de uuttalte forhandlingene mellom liv og overlevelse.
Zhurbas grep er minimalistisk, men knusende effektivt.
Å bære de døde
I filmens hjerte ligger en åtte minutter lang sekvens som er filmet helt og holdent fra innsiden av en bil. Først er det uklart hva bilen skal, mens den beveger seg gjennom vinterlandskapene på det ukrainske landsbygda. Så går det langsomt og skremmende opp for en: den frakter døde fra frontlinjen. Alle bilen passerer, faller på kne i respekt. Scenen er nesten uutholdelig i sin enkelhet.
Også fortellinger dukker opp underveis, her og der. En ung gutt forteller om hvordan faren ble tatt av russiske styrker og senere sluppet fri. Han beskriver en ukrainsk soldat som ble kjørt over av en stridsvogn, og månedene da russiske tropper okkuperte landsbyen hans. Kameraet er vitne til disse øyeblikkene og lar erfaringene selv få gjenklang.
Enkle bilder i filmen setter seg fast: et ødelagt hjem der en skrivetavle bærer et russisk «takk» for gjestfriheten og hevder at ukrainere og russere er «ett folk». Det absurde og smertefulle i en slik gest, satt opp mot krigens levde virkelighet, viser kraften i Zhurbas historiefortelling.
Å forstå krig
Songs of Slow Burning Earth viser at man ikke trenger et skuespill for å forstå krig. Det er én brutal side ved saken. Men gjennom oppmerksomhet, tålmodighet og lytting får man være vitne til hvor tung den er – en tyngde som består som dype ekko selv etter at freden er gjenopprettet.
Filmen blir med deg – en film som er både intim og universell: et portrett av en nasjon og av motstandskraft, og av konfliktens varige følger, gjengitt med dyp menneskelighet og tyngde.
