Det vante bildet av den uredde krigskorrespondenten som står under ild i utlandet, typisk for klassiske dokumentarfilmer, skjuler en skjevfordeling av makt i dagens globale journalistikk. I lukkede og farlige områder bærer aktivister og «fixere» på bakken nå ofte mye av risikoen, mens de får en brøkdel av æren for vestlige mediers reportasjer.
Birds of War fikk juryens spesialpris for journalistisk gjennomslagskraft i World Cinema Documentary-programmet da den hadde premiere på Sundance. Nå vises den i det internasjonale konkurranseprogrammet på Thessaloniki International Documentary Festival i Hellas. Filmen setter denne ulike og ikke alltid gjensidig givende samarbeidsdynamikken i sentrum. Den er regissert av Janay Boulos og Abd Alkader Habak. Boulos er en libanesisk journalist som bor i London og jobber for BBC. Habak er en syrisk aktivist og fotograf som sendte nyhetsorganisasjonen opptak fra Aleppo til bruk i reportasjene deres. Forholdet deres har på over ti år utviklet seg fra et rent forretningsmessig forhold til romanse og ekteskap, og til et felles liv som fortsatt mangler et fast hjem, men som bygger på en delt lidenskap for journalistikk som et sterkt middel til motstand og endring.
Da revolusjonen ulmet
Boulos jobbet på BBCs kontorer i 2016 da hun forsøkte å komme i kontakt med kilder inne i Syria. Diktatoren Bashar al-Assad hadde forbudt utenlandske journalister å rapportere derfra mens revolusjonen ulmet. I begynnelsen kjente hun ikke engang navnet til Habak da han begynte å sende henne bilder av det som skjedde rundt ham i Aleppo – bevis på virkeligheten der, som han var fast bestemt på å vise verden. Boulos forlot Libanon for å studere journalistikk. Hun forsto at et yrkesliv i libanesiske medier ville bety press om å bli talerør for et politisk parti. Hun er idealist og tror på journalistikkens kraft, men blir raskt desillusjonert over hvordan ting fungerer i London. Hun kjenner skyld over de store farene Habak daglig utsetter seg for med kameraet for å skaffe henne saker, mens redaktørene begrenser hennes eget feltarbeid til kongelige begivenheter og lettvinte stoffsaker. Habaks reportasjer – fra sivile som dyrker egen mat på hustakene for å overleve beleiringen, til kaoset etter et mistenkt kjemisk angrep på et sykehus – blir raskt plukket opp av BBC. Når de to jevnlig snakker sammen om dekningen og om nøkterne ønsker om vinklinger, begynner et personlig bånd å vokse. Det ser vi i de forsiktige og søte talemeldingene og tekstmeldingene som dukker opp på skjermen mellom disse uavhengige skikkelsene – eller «fuglene», som de kjærlig kaller hverandre – som begge har brutt ut av familiene sine for å dokumentere kampene i regionen.
…dette forsterker bare de vestlige mediene sin problematiske utnyttelse av arbeidet hans.
I 2017 går et fotografi av Habak verden rundt. Det viser ham løpe i sikkerhet med en såret syrisk gutt i armene etter at en bombe traff en evakueringskonvoi i utkanten av Aleppo. Han hylles som «helt» fordi han la fra seg kameraet for å hjelpe, men dette forsterker bare vestlige medier sin problematiske utnyttelse av arbeidet hans. Selv ser han dette som en vanlig del av aktivismen mot regimet i Syria, og han gjør det ikke for å få ros. Avisene i utlandet får oppsiktsvekkende oppslag ut av fotografiet, men oppmerksomheten øker bare faren for ham. Han må snike seg over grensen til Tyrkia etter at han får vite at islamister i Idlib, opprørt over publisiteten, har bestemt seg for å ta ham av dage. Boulos’ bekymring for Habak har i mellomtiden vunnet over all interesse for salgbart stoff.
Etter at Boulos, som er kristen, giftet seg med Habak, som er muslim, begynte de gradvis å gjøre familiene kjent med forholdet. Storbritannia forblir et ingenmannsland i svevet mellom de utrygge og undertrykte hjemlandene deres. Her er de sammen mens de utforsker vanskelige forestillinger om frihet og tumler med eksil, hjemlengsel og det å være midlertidig borte fra kjernen av kampene på bakken.
Ingen enkle svar
Dette er en dokumentarfilm som ikke gir noen enkle svar på det anstrengte sameksistensforholdet mellom sulten etter medieinnhold og utnyttelsen av de undertryktes smerte til å skaffe penger og oppmerksomhet, og det presserende behovet for å spre sannheten så bredt som mulig gjennom store nyhetskonsern. Habak forteller at han er glad for og setter pris på å bli sett av Boulos som menneske, ikke bare som kilde eller sak. Boulos slutter i jobben for å knytte seg til et Libanon som også står på randen av revolusjon da sivile protester bryter ut i 2019, og for å finne nye veier til mer meningsfull journalistikk og bildeskaping i sin egen karriere. Da trer ekte tilknytning, bygget på felles følsomhet og politisk engasjement, fram som en slags motgift mot kapitalismens profittmotiv og nyimperialistiske evner til å utnytte nettverksbasert informasjonsformidling.
