Blant så mange memoarer av krigskorrespondenter, den ene mer heroisk enn den andre, er denne romanen den sannferdigste av dem alle. Som tittelen sier: Vulture. Det er det de er.
Gribber. Og i de fleste tilfeller ingenting annet.
For andre enn krigskorrespondenter vil dette virke som et slags hån. Syrlig og bitende. For en krigskorrespondent kan vel ikke være døvet av Prozac og samtidig ikke høre et luftangrep utenfor vinduet? Aldri i verden. Hvem ville tatt sovepiller ved fronten? Alle ville vært i høyeste beredskap. Og likevel var det akkurat det som skjedde min første dag i Syria.
Min første dag i krig, faktisk. Huset ved siden av ble bombet. Og den kanadiske TV-stjernen jeg var sammen med for å lære faget, våknet ikke engang.
Og på et vis lærte jeg noe: Jeg lærte å aldri lære av andre.
Jeg har lært å være det motsatte.
Sara Byrne, alter ego til Guardian-reporter Phoebe Greenwood, er en britisk frilanser som så mange andre. Blakk og rotete. Hun bor i Jerusalem. Eller mer presist: i utlendingenes Jerusalem, den runden fra bar til bar der man jakter på oppdrag og muligheter. Så i 2012 avløser hun Tribune-korrespondenten, som er i Syria og Gaza, i håp om å havne på førstesiden og vinne tilbake eksen. Hun er innlosjert på Beach Hotel. Som alle andre. Med vann, strøm og sjokolade på puta. Og hun leter etter den saftigste historien, som selvsagt er Hamas. Selv om hun ikke vet noe om Hamas, om Gaza eller om #Midtøsten#, vet hun at det ville blitt en eksklusiv sak. Og når hun tilfeldigvis får kontakt med jihadister, er redaktøren hennes i London henrykt. Men bare for å avfeie henne raskt når IDF dreper militanten som nettopp har forlatt intervjuet hun hadde lagt til hotellet for å slippe bryet med å gå ut – og en gutt dør også. På hver side, egentlig i hvert avsnitt som kan høres oppdiktet ut for en utenforstående leser, tenkte jeg at jeg sikkert kjente journalisten som hadde inspirert akkurat den delen av historien.
Så mange navn dukket opp i hodet mitt.
Og til tider trodde jeg, ærlig talt, at det var meg.
Glem alle de store fortellingene om krigskorrespondenter. Bøkene du har lest, filmene du har sett. TEDx-foredragene du har hørt på. Ingenting av det er sant. Sara Byrne står der, motløs, foran tusen Mohammeder som svarer på spørsmålene hennes uten egentlig å svare, som sier det som må sies, som alle andre, enten det gjelder palestinere, israelere, syrere eller afghanere – det som må sies for å slippe bryderi. Uansett er hun helt avhengig av fikseren sin, som er mer enn en tolk; han er, som ordet antyder, den som løser alt for deg, ordner alt for deg, gjør alt for deg. Han er den egentlige journalisten, for til slutt skriver han også for deg, i den halvtimen du har til å skrive. Og jeg sverger, det er virkelig slik: Den 7. oktober fikk jeg beskjed om å levere 800 ord på ti minutter om reaksjonen i Ramallah på Hamas-angrepet, mens jeg fortsatt sto ved gaten til flyet til Tel Aviv. Og fikseren din er forresten bare en som snakker engelsk. Noen ganger er du heldig, og han er journalist, men andre ganger er du ikke det. Noen ganger er han bokstavelig talt den første engelsktalende du støter på. Og han forteller deg det første som faller ham inn. Så, når en italiensk fotograf tråkker på en mine, blir Sara Byrne målløs: Hun hadde aldri forestilt seg at det var mulig å dø i Gaza, for Gaza er bare farlig hvis du er palestiner. Bare hvis du er palestiner. Men er du italiener, engelskmann eller franskmann, er Gaza den letteste og tryggeste av alle kriger, for du blir sporet og fulgt meter for meter av IDF-droner. Døgnet rundt. Du blir aldri truffet. Aldri.
Det hadde du ikke ventet, ikke sant?
For det er noe ingen sier. Hva slags helter ville vi ellers vært?
I hele boka er det ikke én eneste linje om krig.
Krigen er bare kulissen. Et skjær i natten, en fjern drønn.
Glem alle de store fortellingene om krigskorrespondenter … Ingenting av det er sant.
For slik er det for mange, mange journalister. Mot én Anthony Shadid#, som dro ut som embedded sammen med de aller fattigste og skrev levende sider der alt våknet til liv, finnes det 99 Sara Byrner. Som hun som kom rett fra en av båtene som redder migranter i Middelhavet, kom på middag hjemme hos meg og bare fortalte hva hun hadde laget av mat om bord, og hvordan.
Hun så ut som hun var nettopp kommet hjem fra en friluftstur.
Hun tok til og med en selfie i baugen, i shorts, flip-flops og Ray-Ban-briller.
Sara Byrne kjenner først krigen når hun forårsaker en gutts død. Hun banker på hos moren hans for å be om unnskyldning, med søtsaker, og lover å hjelpe, og moren er selvsagt rasende. Og selv dette, du vil ha vanskelig for å tro det, er ikke oppdiktet. Jeg har sett verre. Jeg har sett en journalist ikke huske navnet på fikseren som ble drept på grunn av ham.
Som om han aldri hadde eksistert.
Journalisten, såret, intervjuet som en helt. Og fikseren, død: ikke nevnt med et ord.
Før eller siden åpner Israel grensene til Gaza igjen. Men vil den internasjonale pressen virkelig endre noe? Eller vil vestlige mediers Sara Byrner bare betale palestinske journalister og gjøre dem til fiksere, sjåfører og servitører? Viske dem ut?
Slik Israel gjorde?
