Hun åpner showet med å presentere seg selv. Moren er iransk jøde, faren rumensk jøde, og sammen er de det israelere elsker å hate mest: woke, progressive venstreradikale.
Dette er Noam Shuster Eliassi, en israelsk stand-up-komiker og hovedperson i den libanesisk-kanadiske filmskaperen Amber Fares’ nyeste dokumentarfilm. Noam vokste opp i den lille landsbyen Neve Shalom – Wahat al Salaam (Fredens oase) i Jerusalem åsene, der jøder og palestinere i flere tiår har forsøkt å gjøre ideen om sameksistens til virkelig hverdagsliv. Med denne bakgrunnen prøvde hun først å arbeide for fred og gjensidig forståelse gjennom de vanlige diplomatiske kanalene. Da hun innså at det aldri ville føre frem, vendte hun seg til komikken.
Hamas betyr spenning
«Hvilke forbudte ord kan vi si, bare for moro skyld?» sier hun i showet. «Som ‘Hamas’ … Hamas betyr forresten også spenning!»
Stedet er Harvard University, hvor hun studerer manusskriving for komedie. I dokumentarfilmens åpningsscener har hun et fantastisk publikum som ivrig venter på svarene hennes på vanskelige og legitime spørsmål, for eksempel om hun som israelsk jøde bør boikotte sitt eget show.
Denne mesterlige dokumentarfilmen er et intimt portrett av en kvinne som helt fra barndommen har drømt om fred og sameksistens. Hun fikk stipend for arbeidet som fredsaktivist, møtte innflytelsesrike skikkelser som Hillary Clinton# og Jane Fonda#, og landet drømmejobben i FN. Men på et tidspunkt la hun merke til en ukrainsk komiker som faktisk ble president i landet sitt, og ble inspirert av ham. Der så hun veien mot drømmen sin.
Men på et tidspunkt la hun merke til en ukrainsk komiker som faktisk ble president i landet sitt, og ble inspirert av ham.
Det er en vanskelig vei. I dagens Israel er det svært få som synes det er sexy å blande politikk og stand-up. Samtidig synes hun det er slitsomt å snakke om laserfjerning av hår med en morsom iransk vri gjennom et helt show. På mange måter blir hun først og fremst oppfattet som et politisk menneske, og hun får utallige invitasjoner til å tale på protester og demonstrasjoner. De kloke og erfarne foreldrene advarer henne mot det, for da blir hun bare nok en fredsaktivist, og hun vil leve med den stadige trusselen om å bli banket opp av en høyreorientert bølle.
«I USA er jeg aldri redd. Der kan jeg si hva jeg vil, men her (i Israel) er prisen mye høyere,» sier hun. Med få ord sier det mye om de vanskelige dilemmaene som følger med det hun gjør.
Debka-dans
Fares har laget en usedvanlig vakker og viktig film. Innspillingen tok noen år, og hele tiden fulgte Fares Noam med kameraet. Vi får et uvurderlig innblikk i Noams personlige utvikling som kunstner og som en sterkt politisk motivert komiker.
Etter hvert innser Noam at den eneste måten å nå frem med budskapet sitt på, er å være ekte og tro mot seg selv. Noen elsker henne, andre hater henne. Hun blir uthengt og kalt ‘statens fiende’, noe som selvsagt skaper mye selvtvil, men gjennom denne prosessen lærer hun å gi uttrykk for tvilen, sinnet og frykten for fremtiden.
Et dypt rørende øyeblikk kommer under pandemien. Hun blir ganske hardt rammet av smitte, og da hun kommer tilbake til Israel, blir hun innlosjert på et luksushotell i Jerusalem sammen med andre pasienter. Der havner hun i en situasjon der mennesker med helt ulike verdensbilder og politisk bakgrunn rett og slett er tvunget til å komme best mulig overens. Jøder og arabere sammen i en luksusutgave av Neve Shalom, som hun kaller det. Her ser hun høyreorienterte jødiske nasjonalister danse debka med palestinere, og de har det faktisk hyggelig sammen, til tross for den vanskelige situasjonen.
Et nytt vendepunkt kommer 7. oktober 2023, da materialet hennes får en mørkere tone og blir mer introspektivt. Men da hadde hun allerede samlet mye erfaring på sitt felt. Med showet Coexistence, my ass! har hun bygget opp et fast publikum. Hun opptrer mest i blandede områder, i Haifa og Jaffa, på de teatrene som trekker mange venstreorienterte israelere og palestinske borgere av Israel.
Dette er kjernen i Noams fantastiske historie. Hun har skapt seg en viktig nisje ved å gjøre det hun er best til, nemlig komedie. Dermed har hun allerede nådd langt utenfor den lille oasen Neve Shalom – Wahat al Salaam med sine rundt 65 innbyggere. Det er fortsatt en svært lang vei å gå før hun får opptre på israelsk TV til beste sendetid, men hun har allerede utrettet langt mer enn de fleste vanlige fredsaktivister klarer på egen hånd. Derfor er denne dokumentarfilmen verdt å se, for den gir håp om en bedre fremtid. Og dessuten er den svært godt laget.
