<em>Planet Israel</em>

Når etterkommeren av framtredende europeiske rabbinere spør hvordan og hvorfor hennes jødiske religion og dens sionistiske tendenser har bidratt til dagens voldelige stat, blir resultatet i Planet Israel sjokkerende sterkt.

Den britisk-amerikanske filmskaperen Gillian Mosely vokste opp i en familie som stammer fra generasjoner av ærverdige talmudlærde og rabbinere. Jødedommens lange historie og tradisjoner var vevd inn i barndommen hennes: utferden fra Egypt, ofringene, seirene og nederlagene, og troen – mer en følelsesmessig og arvet forståelse, nærmest bakt inn i kroppen – på at det jødiske folket hadde vært ofre gjennom hele historien og fortsatt var ofre.

Andre verdenskrig og Holocaust, de seks millioner jødiske ofrene, leirene, krematoriene og de gule davidsstjernene som ble sydd på jødiske klær under nazistenes brutale styre – alt dette lå fortsatt ganske nær i tid.

Men som elleveåring gjorde Gillian opprør. Hun begynte å stille spørsmål ved denne fortellingen, ved denne følelsen av å være offer. Hun lurte på hvordan og hvorfor én bestemt religiøs gruppe kunne se seg selv som offer gjennom tusenvis av år, og om denne fortellingen – en blanding av fakta og myte – bidro både til en jødisk følelse av særstilling og til fiendtligheten som ofte rettes mot goyim, det hebraiske ordet for ikke-jøder.

«Det lovede land»

Etter hvert som hun bygde karriere som filmskaper (Tinderbox, hennes første dokumentarfilm om konflikten mellom Israel og Palestina, ble rost av kritikerne), begynte hun også å stille spørsmål ved påstanden om at jødedommen ikke bare er en tro, men også en nasjonalitet. Israel, grunnlagt i 1948 med støtte fra FN og midt i en global sympatibølge etter Holocaust, hevdet å være det bibelske «lovede land» – et hjemland for jøder fra alle nasjoner, et beskyttet rom der de ikke lenger skulle være ofre, og der de kunne utøve sin tro uten frykt for fordommer eller pogromer.

I Planet Israel prøver Mosely – hvis egenartede uttale av pogrom som «poe-groem» fikk meg til å se opp – å forstå hvordan og hvorfor Israel under den ytterliggående regjeringen til statsminister Benjamin Netanyahu, nasjonal sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir og finansminister Bezalel Smotrich har blitt et sterkt polarisert og voldelig samfunn. Hun hevder at tre fjerdedeler av de jødiske israelske borgerne støtter krigen i Gaza, og at store flertall vil se hver eneste palestiner drept eller (82 prosent ifølge hennes tall) utvist fra Gaza, Vestbredden og til og med fra de 20 prosentene av Israels borgere som er arabere (et syn hun tilskriver 56 prosent av de jødiske israelerne). Hun viser til forskning fra Penn State University fra mars 2025.

Hun sier at bare 10 prosent av israelerne har tatt avstand fra ultranasjonalismen, ofte med stor personlig risiko.

Massakren 7. oktober 2023 – da rundt 1200 israelere (og et stort antall utenlandske borgere) ble drept etter at Hamas-krigere brøt gjennom grensegjerdene – forklarer knapt disse tallene. Israelske myndigheter omtaler den totale ødeleggelsen av Gaza som et legitimt forsvar.

I dag ser Gaza ut som Warszawa etter at nazistene hadde jevnet byen med jorden i 1944.

Israel avviser de internasjonalt verifiserte, FN-støttede tallene som viser hundretusener av palestinske dødsofre, de aller fleste av dem sivile, de fleste av dem kvinner og barn.

Israelske politikere fra toppen og nedover støtter krigen, en «performativ blanding av grusomhet og grådighet», hevder Mosely.

Og hun mener at store deler av den israelske offentligheten er enig.

Moselys intervjuer med helt vanlige jødiske israelere (blant dem en mann med tydelig britisk aksent) avdekker det hun framstiller som kokende hat og moralsk likegyldighet.

Noen israelske jøder, viser hun, tar blide dagsturer til utsiktsplattformer med utsikt over ødeleggelsene i Gaza, bare halvannen kilometer unna, for å se dem med egne øyne. Tenk deg, spør Mosely, den internasjonale reaksjonen om helt vanlige tyskere hadde blitt filmet mens de lo og festet i synsvidde av skorsteinene i Belsen eller en annen utryddelses- eller konsentrasjonsleir midt på 1940-tallet.

Usensurert

Planet Israel åpner med sjokkerende, usensurerte opptak av Hamas-angrepet 7. oktober og utvikler seg til en utforskning av den israelske statens historie, grunnleggelsen i 1948 (og FNs rolle i utviklingen av folkeretten og opprettelsen av et jødisk hjemland) og de ideologiske røttene i sionismen. Her fikk den høyreorienterte «jernmur»-linjen til Ze’ev Jabotinsky overtaket over den mykere – og, hevder Mosely, mer humane – sosialistiske sionismen som er knyttet til Chaim Weizmann, Israels første president.

Deretter undersøker hun hvordan traumer – historiske, arvede og nåværende – påvirker samfunn, og hvordan Netanyahus høyreorienterte regjering har gjort dem til et våpen. Hun henter inn psykologer, professorer, fredsaktivister og religiøse ekstremister.

Det kan høres tørt ut, men det er alt annet enn det. Gjennom KI-animasjon, en subtil musikk og små observerte detaljer (en rastløs hund, lyden av en gressklipper under intervjuene) gir Mosely dokumentaren både en personlig visjon og en filmatisk sensibilitet.

Hun overser ikke palestinerne og forsøker heller ikke å gjøre dem usynlige, slik internasjonale medier gjerne gjør. Se på forskjellen: når jøder eller israelere dør, får de navn og blir gjort til mennesker, mens palestinske dødsofre som regel bare blir til tall.

Sluttsekvensen med intervjuer av vanlige palestinere – flyktninger i støvet og ruinene i Gaza, der 92 prosent av boligene er ødelagt, hvert eneste universitet er jevnet med jorden, nesten alle skoler er ødelagt og bare 1,5 prosent av jordbruksarealet fortsatt er tilgjengelig og brukbart – gjorde at denne anmelderen felte tårer.

Mosely konkluderer med at Israel lider av en kollektiv psykisk helsekrise. Israelske regjeringstall fra Riksrevisjonen (februar 2025) viser at 38 prosent av israelerne har angst, depresjon og PTSD, mens bare 1 prosent får behandling.

Er det psykisk sykdom som får soldater i det israelske forsvaret til å sikte målrettet på vitale organer hos palestinske barn?

Eller er det performativ grusomhet?

En FN-rapport datert 23. juni 2026 fant belegg som tyder på at «Israel fortsetter å begå folkemord og andre grusomme forbrytelser ved bevisst å ramme palestinske barn».

At Mosely konkluderer med at etterkommerne av Holocausts ofre nå har blitt forfølgere, er ikke overraskende. For førti år siden lærte jeg om den klassiske «slot-rattle», der ofre blir overgripere. Det er en vanlig menneskelig reaksjon på traumer.

At det internasjonale samfunnet i stor grad ser bort fra – ja, legger til rette for – Israels og israelernes folkemordiske «slot-rattle», er uforståelig.

I lommen

At Israel har så mange politikere og ledere rundt om i verden i lommen, forklarer noe av dette. Ta for eksempel antallet i det britiske regjeringspartiet Labour som er medlemmer av den pro-sionistiske Labour Friends of Israel (blant dem den nylig avsatte statsministeren Keir Starmer, som unnskyldet at Israel stengte vanntilførselen til Gaza, og som tok imot Israels president Isaac Herzog i Downing Street 10), eller som tar imot penger fra pro-israelske lobbygrupper (utenriksminister Yvette Cooper, finansminister Rachel Reeves og flere). Omfanget er svimlende.

Noen har til og med tatt imot gratis turer til Israel under krigen i Gaza: Labour-lorden Luciana Berger og fem parlamentsmedlemmer dro på en reise til Israel der alt var betalt, og møtte Herzog i mai 2025.

Men hvorfor disse udyrene tar imot sine 30 sølvpenger, er ikke like klart.

Mosely går ikke inn på dette, men hun avslutter med ordene til en femten år gammel palestinsk gutt, Muneer Shadi fra Beit Lahia:

«Før lekte jeg med vennene mine, men de fleste av dem er døde …

Vi dør, og ingen vil se på oss.»

Planet Israel går for tiden på kino i Storbritannia.