Til tross for en Emmy er det en utfordring å finne denne dokumentaren i Europa.
Og det er nettopp derfor den er verdt å se.
We Will Dance Again konsentrerer seg helt og holdent om 7. oktober og gir et kuldegysende innblikk i angrepet på Nova Festival#, som endte med 364 døde og 44 bortførte. Filmen bygger på iPhone-videoer tatt opp av dem som var der og danset, og på Hamas’ egne videoer, slik at mange scener er sett fra to motsatte ståsteder. Fra innsiden og fra utsiden. Foran og bak kikkerten på en Kalashnikov. Men den kaller Hamas militantene «terrorister». Og dermed er den blitt anklaget for å formidle bare det israelske perspektivet, og avfeid som propaganda.
Men ville du sett en film om russere for å forstå ukrainere?
En film om Labour for å forstå Tory-partiet?
Ja, her finnes det israelske perspektivet, naturligvis. Og ingenting annet. Hva så?
Denne dokumentaren får deg til å tenke.
Og som med enhver dokumentar er det det som teller.
«Raketter! Raketter fra Gaza! Festen er over», roper en DJ fra scenen, for mange, fulle og høye etter en natt med trancemusikk, tror rakettene er fyrverkeri. Og fordi det i Israel av og til regner med raketter – det skjer – er det ingen som får panikk: tjueåringene på raven er typiske tjueåringer fra Tel Aviv#, oppvokst med at dette er normalt. Og at det tross alt finnes Iron Dome#. Det finnes IDF. De ser ikke noe underlig i å danse et steinkast fra det beleirede Gaza. Ikke fordi «jøder er sånn», fordi «jøder bryr seg bare om jøder», som vi hører stadig oftere i Europa, men fordi de er barn av Oslo-avtalen: barn av tretti år med fredsprosess, som reiste en mur i stedet for to stater.
For tidligere var landet på et vis ett, og til tross for okkupasjonen kunne man reise fra Tel Aviv til Ramallah, til Jeriko, Nablus og til og med Gaza: for å spise middag ved sjøen. Nå står det en mur imellom. Er du tjue år i dag, har du trolig aldri møtt en palestiner, bortsett fra ved en kontrollpost, med en M16 over skulderen.
Hadde filmen handlet om bosetterne i stedet for Nova, eller om pasifistene, om de fire pasifistene som lever sammen, arabere og jøder, og som vi alle skulle ønske var i flertall, men som dessverre forblir fire, ville We Will Dance Again gått på hver eneste kino. Men den handler om gjennomsnittlige israelere – de som 7. oktober ikke en gang hadde noen mening om Gaza. For Gaza var usynlig for dem, og filmen ble stort sett avvist.
Men kanskje ble den også avvist fordi Hamas, slik gruppen trer fram i sine egne bilder, ikke ligner så mye på de partisanene fra andre verdenskrig som venstresiden ofte sammenligner den med. Mange av videoene er av det slaget Israel, for å beskytte ofrene, lenge har holdt tilbake. De er bare vist for pressen. Og bare delvis. Det er videoer av væpnede menn som skyter på de gule mobiltoalettene som på bowlingkjegler, skyter mot hver dør, hvert vindu, alt lukket som kunne være et skjul, en gjemmeplass, skyter på de sårede, skyter på alt, og da de skjønner at de er på en rave, foran nesten 4000 israelere strandet midt i ingenting, roper de begeistret: Det er vår heldige dag!
Til slutt er de overlevende dem som ble skjermet av likene.
Og de går hjem forbi kilometer på kilometer med lik strødd utover bakken.
«Raketter! Raketter fra Gaza! Festen er over»
I We Will Dance Again mangler det palestinske perspektivet rett og slett fordi palestinerne ikke eksisterer for unge israelere ved daggry 7. oktober. Men det betyr ikke at alt er som før. Tvert imot. «Jeg blir aldri den samme igjen», sier en av hovedpersonene i en av åpningsscenene. «Jeg prøver å finne ut hvem jeg skal bli», sier han. Men hvis det før 7. oktober ikke var lov å snakke om palestinerne, er det nå omvendt: nå er det ikke lov å snakke om israelerne.
Å forsøke å forstå israelerne blir lest som en unnskyldning for Gaza.
Slik det først ble lest som en unnskyldning for Hamas å forsøke å forstå palestinerne.
Hva er poenget?
Noen av personene befinner seg i ett av de mange rakettskjulene som er spredt utover Israel. Når de blir oppdaget, begynner Hamas-militante å kaste inn granater, og åtte ganger fanger Aner Shapira granaten idet den er i ferd med å eksplodere, og kaster den tilbake. Den niende gangen detonerer granaten. Men en annen tar straks over. Derfor lever de som lever. Takket være de mange heltene fra 7. oktober. Som den første som dukker opp: en beduin som arbeider i en kibbutz i nærheten. Da han skjønner at Hamas er utenfor, nøler han ikke: han går ut og prøver å snakke med de væpnede mennene, muslim til muslim.
Han blir drept, selvfølgelig.
Men han prøver å redde alle, mann til mann.
Alt er ikke tapt.
