Et kaleidoskopisk blikk på de ulike nivåene av praktisk mening som forestillingen om det «reelle» har fått i menneskers levde erfaring i dag, holder et speil opp for samtiden i et flerfarget og tankevekkende bilde i programmet til Majordocs. Adele Tullis Real stiller individuelle, kollektive og samfunnsmessige historier side om side for å vise hvordan vår stadig tettere sammensmelting med nettet og teknologiene bak VR endrer atferd, psychology og måter å være til på. Ethernet-kablene som danner grunnlaget for den globale internettalderen, spenner over hele verden som den fysiske formen for virtuell virkelighet. Den synes å skygge stadig mer for det «reelle» i ordets «tradisjonelle», presise forstand – den som gjaldt fram til begynnelsen av 2000-tallet, og som nå gradvis forvandles i den offentlige diskursen.
Fra ett miljø til et annet
Den «tradisjonelle» forståelsen av det «reelle», formet på 1800-tallet, stilte det opp mot det «imaginære» og det «symbolske», slik som i Jacques Lacans tre ordener som mennesket beveger seg innenfor – ordener som var distinkte og atskilte, men tett forbundet. Med de virtuelle teknologienes framvekst har World Wide Web endret virkeligheten. Nettet har lagt nye lag av erfaring til hverdagslivet, lag som utvider noumenale kvaliteter inn i hyperrealitetens sfære – et symbolsk, formløst område der fantasien sjelden blir kontrollert. Zoom-møter, seminarer og kurs knytter sammen mennesker fra ulike steder og samfunnslag, og frigjør dem (til en viss grad, forutsatt at de har råd) fra geografiske og sosiale begrensninger. Fjernarbeid og fjernunderholdning (sex work#, gaming, avslapning i Metaverse eller det å møte nye venner) utvider den virtuelle sfæren inn i individets intimsfære og gjør den til et sted der mange grunnleggende behov kan dekkes. I dag arbeider og hviler folk på nettet, danner fellesskap der og lever store deler av samlivet sitt der, i mer eller mindre «realistiske» kostymer – fra «offisielle» Zoom-møter via influencerkulturen, som hviler på selvskapelsen av en bestemt offentlig persona, til vilt fantasifulle avatarer i Metaverse. Ofte beveger én og samme person seg ubesværet fra ett digitalt miljø til et annet, og spiller ulike karakterer i ulike roller.
Real følger flere personer i Italia, Korea, Tyskland og USA og konsentrerer seg om hva de gjør på nettet i hverdagen. Samtidig fanger filmen opp øyeblikkene da noe endrer seg idet de slår internettkameraet på og av. De fleste er digitale innfødte (oppvokst med nettet og ny teknologi), som ser ut til å oppfatte den fysiske verden som bare en del av erfaringen sin, noen ganger mindre reell enn den virtuelle. Atferden deres skifter tydelig etter om de ser at kameraet går. Deres psykologiske refleksjoner, særlig influencernes, både foran og bak kamera, framhever de følelsesmessige kostnadene ved å bygge og opprettholde en markant offentlig persona, og understreker depresjon, utrygghet og følelsesutbrudd. Andre sliter med spillavhengighet som holder dem foran datamaskinen i timevis, døgnvis og måned etter måned. Spesielle terapisentre behandler nettopplevelsene deres som faktiske hendelser, og tar samtidig tak i den fremmedgjøringen fra den fysiske verden som følger med. Gruppens offentlige møter bruker VR-verktøy til å skape fellesskap, styrke følelsen av tilhørighet og dele felles syn, mål og en felles framtid.
Det reelle blir ikke bare den konkrete, fysiske virkeligheten, men også et imaginært rom for samhandling mellom mennesker, eller mellom mennesker og maskiner
Sammenblanding
Den virtuelle verden overtar for den fysiske i takt med at «intelligente» hjem overvåker alle sider av beboernes liv, fra høy temperatur til riktig kosthold og sikkerhet. Robotene – som serverer kaffe, støvsuger, regulerer bilenes bevegelser i et nabolag eller analyserer ulike elementer i omgivelsene – blir langsomt normalisert. Det samme gjelder AI, som følger småbarn og svarer på de mange spørsmålene deres når foreldrene er borte, og – i den andre enden av spekteret – den KI-en som gjennom sine mange slurvete produkter skaper forbløffende og ofte uhyggelige mutasjoner av virkelige elementer på nettet. Det virtuelle blander seg med det reelle på mange måter samtidig, blant annet som et middel mot ensomheten på jobben for en yrkessjåfør i Korea som snakker med vennene sine med kameraet på mens han kjører. Det reelle blir ikke bare den konkrete, fysiske virkeligheten, men også et imaginært rom for samhandling mellom mennesker, eller mellom mennesker og maskiner, som bringer med seg ekte erfaringer, konsekvenser og sosiale fakta. Noen ganger er det fysiske rommet delvis kolonisert av en virtuell verden, som når en influencer lager innhold rettet mot et fjernt publikum. Andre ganger er møtet med venner i Metaverse «veldig, veldig reelt», som en av personene hevder, og skiller dermed mellom det «fysiske» og det «reelle». Den virtuelle verden kopierer og omformer den fysiske og trekker til seg flere og flere eksistensielle funksjoner. Det får noen av personene til å knytte de viktigste relasjonene i livet sitt til et kamera, en teknologisk innretning som gir dem tilgang til en intimt sann «virkelighet» som er langt viktigere enn den som omgir dem.
Spørsmål å stille
Real viser verden fra perspektivet til yngre generasjoner som er fortrolige med splitter ny teknologi. Filmen veksler mellom deres «imaginære» og «symbolske» sfærer i lacansk forstand – individuelle, og historisk og geografisk bestemte persepsjonsfelt – og enkelte glimt av det «reelle». Det reelle ser fortsatt ut til å hindre og forstyrre de virtuelle verdenene, slik det også gjør hos Lacan, med sin fysiske form i Ethernet-kablene på havbunnen, omgitt av vakre og rike levende organismer som er langt mer sofistikerte enn de digitale kopiene personene i filmen møter. Skal vi da tro på de digitale paradisene og flytte dit, eller heller fortsette å leve i det reelle, i tingene i seg selv, som fortsatt har kraft til å forstyrre og undergrave forestillingene våre innenfra? Det er et spørsmål det er verdt å tenke over.
