Engene i Storbritannia pleide å surre av insekter og fuglesang. Nå brer det seg en stadig tettere og mer urovekkende stillhet. Når jeg ser Derek vs Derek, blir jeg nok en gang minnet om Rachel Carsons legendariske bok Silent Spring. Det hun beskrev og advarte mot, er blitt en del av hverdagen.
De to Derekene
På landsbygda i Devon bor det to naboer som begge heter Derek. Derek Banbury er en sta, konvensjonell bonde som har gjort det til sitt oppdrag å brødfø England med intensiv melkeproduksjon. Som tredjegenerasjons melkebonde er han fast bestemt på å produsere industrielt framstilt mat for enhver pris. Han tror på kjemisk landbruk som på en religion. Langfilmen er full av filosofien hans, med muntre, tragikomiske kommentarer som: «Kuene mine kommer foran dyrelivet, dessverre.» I begynnelsen av historien har han få vennlige ord å si om naboen, Derek Gow, og kaller landet hans «en total ødeleggelse».
Den andre Derek er like sta som Banbury, men har et helt annet oppdrag. Som ung ble Gow inspirert av den berømte naturvernaren Gerald Durrell, og han er en del av en voksende rewilding-bevegelse som vil gjenopprette naturen ved å reversere tapet av biologisk mangfold og gjeninnføre hjemmehørende arter. Han har sluttet helt med jordbruk og er opptatt med å gjenvilde sine 400 mål – eller rettere sagt 400 acre. Konvensjonelt landbruk har gjort våtmark til tørrland, så myndighetene har gravd ut over hundre dammer på eiendommen, og gradvis har han og teamet hans forvandlet landet til en tilfluktsplass for dyrelivet ved å gjeninnføre nesten utryddede dyr som vannrotte, hvit stork, villkatt og bever.
Engene i Storbritannia pleide å surre av insekter og fuglesang. Nå brer det seg en stadig tettere og mer urovekkende stillhet.
Beverne vender tilbake
Beveren regnes som en økosystemingeniør og anerkjennes nå som en viktig nøkkelart. Den var borte fra Storbritannia i nesten 500 år, utryddet av jakt. Da Gow begynte å importere bever, var det ulovlig å sette dem ut i naturen, men noen av dyrene klarte å rømme og begynte å leve og spre seg i områdene rundt. Loven er nå endret, beverbestanden trenger ikke lenger papirer for å bo i Storbritannia, og dyrene settes faktisk ut flere andre steder også.
Landet ved siden av er en dyster kontrast. På Derek Banburys jorder hører man ingen bier, ser ingen sommerfugler og knapt noen insekter. Det vi ser, er kyr. Opptakene fra gården viser tydelig at konvensjonelt landbruk har ødelagt naturen og etterlatt grønne ørkener fulle av gift.
Mens han kikker gjennom hekken, utbryter Derek Banbury: «Dette er ikke jordbruk. Det er bare rot.» Sammenlignet med hans ryddige, monokulturelle ørken, der han dyrker mais og gress til melkekyrne, kan det se ut som rot. Men på Gows land finnes et yrende livsnett av planter, insekter, dyr, sopp og mikroorganismer. Det er liv som andre steder i England står på randen av utryddelse, i stor grad på grunn av kjemibasert landbruk.
Antagonistens reise
Vi vet at sunne økosystemer er avgjørende for menneskene, fordi de gir ren luft, rent vann og matsikkerhet. Derfor forstår vi helt naturlig fra første stund hvem av de to hovedpersonene vi skal heie på. Alternativet er en svært karrig framtid med totalt sammenbrudd i det biologiske mangfoldet. Likevel gir Dawson begge Derekene rom til å formulere synspunktene sine, og de framstilles like sympatisk. Selv om han tydelig er irritert, forteller antagonisten Banbury historien sin på en ydmyk og sjarmerende måte. Vi kommer til å like fyren, og enda mer etter hvert som han forandrer seg i løpet av de tre årene filmen ble spilt inn.
James Golds subtile klipping utfyller den jordnære fortellermåten regissør Dawson har valgt. Scenen overlates til sammenstøtet mellom de to Derekene og deres motstridende syn på naturen. Opptakene settes opp mot historisk filmmateriale av tidlig kjemisk landbruk og eldre advarsler om at dyrearter kunne bli utryddet, og det understreker at vi har visst dette lenge. Advarslene har vært der. Vi har visst at «den stille våren» kunne komme. Nå er den her, og rewilding er et uomgjengelig svar på den.
Paradigmeskifte
Gow og Banbury, sammen med andre rewilding-prosjekter som den berømte Knepp-eiendommen, samt permakultur og økologisk landbruk, er lysende fyrtårn i en apokalyptisk tid. Dessverre hører den vanligste måten å tenke og drive landbruk på fortsatt hjemme i det kjemiske paradigmet. Men Derek vs Derek er en morsom og varm film, stappfull av engelsk humor, håp og livskraft, og den viser at det fortsatt er håp om forandring, selv om livet på jorden er i krise.
Filmen har en påvirkningskampanje som skal fremme gjenoppretting av naturen. Her er innsamlingssiden hvis du vil være med på å skape forandring.
