<em>A Propaganda Film by Betar USA</em>

A Propaganda Film by Betar USA har en tilfeldig perfekt tittel: Filmen er propaganda, og ved å være så åpen om det avslører den maskineriet som vanligvis holdes skjult. Dokumentaren varer i 49 minutter og følger Betar USAs aktiviteter i 2025, to år etter hendelsene 7. oktober i Israel. Den omfavner etiketten tittelen gir den. Men når filmen vil vise jødisk styrke og forsvarsaktivisme, skaper den uten å mene det noe langt mer avslørende: en grundig dokumentasjon av en bevegelse som driver med kahanistisk ideologi, selvtekt og trusler, politisk manipulasjon og åpen islamofobi. Det som trer fram, er ikke propaganda til fordel for jødisk trygghet, men et bevis på hvordan ekstremistiske bevegelser får institusjonell legitimitet når velplasserte enkeltpersoner skjermer dem mot ansvar.

Meir Kahane

Betar USA framstiller seg som arvtaker etter en hundre år gammel sionistisk tradisjon, grunnlagt av Ze‘ev Jabotinsky# og viet til «jødisk stolthet» og å «slå tilbake». Filmen følger styreleder Ron Torosyan, en 50 år gammel amerikansk-israeler som driver et framtredende PR-byrå i New York, og Yoni, sosiale medier-sjef og israelsk-amerikansk komiker (ikke morsom), mens de organiserer gateaksjoner, politiske pengeinnsamlinger og aksjoner på campus. Aktivitetene de selv oppgir, spenner fra å dele ut «personsøkere» til antatte støttere av Hamas, til å levere inn navn på personer som bør utvises til Trump administrasjonen, til å konfrontere antisionistiske demonstranter på universiteter. Torosyan gjentar at jøder må slutte å være passive, må reise seg, må huske Holocaust og hindre at det skjer igjen.

Men bak denne innrammingen av forsvar som nødvendighet viser filmen noe mørkere. Lange opptak viser Kahane Chai-samlinger der talerne hyller Meir Kahane#, rabbineren hvis bevegelse ble stemplet som terrororganisasjon på grunn av sin åpenlyse rasisme og vold. «Araberen er en kreftsvulst midt iblant oss,» sier Kahane i arkivopptak. «Du lever ikke side om side med en kreftsvulst. Enten skjærer du den ut og kaster den, eller så dør du.» Filmen presenterer ikke dette som historisk kontekst man tar avstand fra. Tvert imot roper demonstrantene «Kahana hadde rett» under gateaksjonene, og Torosyan sier selv: «Når alt kommer til alt, kan vi ikke leve med dem. Det er vondt å si det, men man kan ikke leve med dem. Punktum. Det er over.» Dette er ikke en nostalgi i utkanten som holdes på armlengdes avstand. Det er det organiserende prinsippet, framlagt uten unnskyldning eller forbehold.

bak denne innrammingen av forsvar som nødvendighet viser filmen noe mørkere.

Selvtekt som strategi

Filmen dokumenterer selvtekt som strategi. «Personsøker»-stunten viser til Mossads operasjon som drepte Hizbollah medlemmer. Den går ut på å trakassere tilfeldige folk i New Yorks gater og utenfor moskeer, tilby dem personsøkere og filme reaksjonene deres. En taler sier hensikten rett ut: «Jihadistene vet at når de kommer for å demonstrere utenfor synagogen, blir de møtt. De vet at det også kommer til å bli farlig for dem.» Medlemmene bærer masker under konfrontasjonene i gatene, som beskrives som «å kjempe i gatene for å beskytte det jødiske folk», akkurat som israelske soldater bærer masker i Gaza. Enkeltdemonstranter blir omringet og får gjentatte ganger høre på nært hold: «Du er en terrorist.» På #Vestbredden# holder Betar-medlemmer «vakt» på omstridte åstopper for å hindre palestinske gjetere i å komme til landet, og framstiller territoriell ekspansjon som beskyttende årvåkenhet. Torosyan erklærer at «hver eneste dunam» er en slik kampplass.

Det som gjør dette spesielt viktig, er ikke gresrotekstremisme, men institusjonell makt. Torosyan driver Five W, et uavhengig PR-byrå blant de tjue største i New York, med etablerte kunder som Jeremy Lin. Han hevder å være den «største giveren» til både New Yorks ordfører Eric Adams og kongressmedlem Ritchie Torres, og sier han var vert for Adams’ seiersfest og er Torres’ viktigste pengeinnsamler. Filmen viser Torres på arrangementer, og en taler sier: «En av rabbinerne i nærmiljøet mitt kaller meg Ritchie Torah.» Torosyan forteller om sin rolle i «Project Esther», en koordinert regjeringsinnsats, og nevner at en føderal dommer slo fast at Betar var «nesten alene ansvarlig» for en utvisningssak. Han sier det med stolthet: «Det eneste Amerika bør si til Betar, er takk.» Dette er ikke marginal aktivisme i utkanten. Det er koordinert institusjonell makt med tilgang til folkevalgte og politi.

FFF; border:0; border-radius:3px; box-shadow:0 0 1px 0 rgba(0,0,0,0.5),0 1px 10px 0 rgba(0,0,0,0.15); margin: 1px; max-width:540px; min-width:326px; padding:0; width:99.375%; width:-webkit-calc(100% – 2px); width:calc(100% – 2px);»>

FFFFFF; line-height:0; padding:0 0; text-align:center; text-decoration:none; width:100%;» target=»_blank»>

F4F4F4; border-radius: 50%; flex-grow: 0; height: 40px; margin-right: 14px; width: 40px;»>

F4F4F4; border-radius: 4px; flex-grow: 0; height: 14px; margin-bottom: 6px; width: 100px;»>

F4F4F4; border-radius: 4px; flex-grow: 0; height: 14px; width: 60px;»>

3897f0; font-family:Arial,sans-serif; font-size:14px; font-style:normal; font-weight:550; line-height:18px;»>Se dette innlegget på Instagram

F4F4F4; border-radius: 50%; height: 12.5px; width: 12.5px; transform: translateX(0px) translateY(7px);»>

F4F4F4; height: 12.5px; transform: rotate(-45deg) translateX(3px) translateY(1px); width: 12.5px; flex-grow: 0; margin-right: 14px; margin-left: 2px;»>

F4F4F4; border-radius: 50%; height: 12.5px; width: 12.5px; transform: translateX(9px) translateY(-18px);»>

F4F4F4; border-radius: 50%; flex-grow: 0; height: 20px; width: 20px;»>

f4f4f4; border-bottom: 2px solid transparent; transform: translateX(16px) translateY(-4px) rotate(30deg)»>

F4F4F4; border-right: 8px solid transparent; transform: translateY(16px);»>

F4F4F4; flex-grow: 0; height: 12px; width: 16px; transform: translateY(-4px);»>

F4F4F4; border-left: 8px solid transparent; transform: translateY(-4px) translateX(8px);»>

F4F4F4; border-radius: 4px; flex-grow: 0; height: 14px; margin-bottom: 6px; width: 224px;»>

F4F4F4; border-radius: 4px; flex-grow: 0; height: 14px; width: 144px;»>

c9c8cd; font-family:Arial,sans-serif; font-size:14px; line-height:17px; margin-bottom:0; margin-top:8px; overflow:hidden; padding:8px 0 7px; text-align:center; text-overflow:ellipsis; white-space:nowrap;»>c9c8cd; font-family:Arial,sans-serif; font-size:14px; font-style:normal; font-weight:normal; line-height:17px; text-decoration:none;» target=»_blank»>Et innlegg delt av The Grayzone (@thegrayzonenews)

Åpen islamofobi

Islamofobien gjennom hele filmen er slående i sin åpenhet. På en samling erklærer en taler: «Islam er ikke en religion. Det er en kult for død og ødeleggelse. Ingen muslimer kan tjenestegjøre i vår regjering.» Utenfor en moské roper demonstranter seksuelt grove skjellsord om Muhammed. Torosyan beskriver gjentatte ganger muslimer som kollektiv som en potensiell terrortrussel: «Når massevis av terrorister går løs i flere byer, når universitetscampuser legges øde av Free Palestine, skal det ikke et geni til for å skjønne at disse menneskene og vestlige verdier ikke hører sammen.» Holocaust påberopes hele tiden for å rettferdiggjøre forebyggende vold mot amerikanske muslimer, som kalles «sovende celler som venter på å våkne». Denne retorikken, framført av en PR-rådgiver med adgang til ordføreren, får ingen synlige institusjonelle konsekvenser.

Filmen ender med en ufrivillig ærlighet. Etter 49 minutter som dokumenterer trusler, politisk innflytelse og kahanistisk ideologi innrømmer Torosyan: «Vinner vi i det hele tatt PR-kampen? Jeg tror ikke det.» Ironien er presis. Filmen viser selv hvorfor «mediekrigen» ikke lar seg vinne. Den dokumenterer for mye og avslører for tydelig hva som ligger bak påstandene om selvforsvar og jødisk stolthet. Når propaganda lykkes som dokumentasjon, mislykkes den som overtalelse. Det som gjenstår, er et bevis på hvordan ekstremistiske bevegelser opererer når rikdom og forbindelser gir vern mot ansvar, når institusjonell kapring lar åpen rasisme gå for å være etnisk interessearbeid, og når traumets språk blir et fripass for vold.

A Propaganda Film by Betar USA kan ses på YouTube.