De siste 25 årene har den arabisk-jødiske, skeive filmskaperen Roy Cohen skrevet mye til sin palestinske venn og medfredsaktivist Aseel Asleh, og lurt på hvordan han ville ha reagert på det som skjer i Palestina og Israel. De to møttes midt på 1990-tallet på leiren til Seeds of Peace i Maine i USA, der ungdom fra konfliktens ulike sider skulle møte hverandre. Noen år senere ble Asleh skutt av israelsk politi under protestene i oktober 2000, i de første dagene av al-Aqsa-intifadaen. Han døde i en olivenlund, bare 17 år gammel, iført en skarpgrønn Seeds of Peace-T-skjorte. Han ble gravlagt i den også.
«48-palestinere»
«Israel begår folkemord i Gaza», sier en dyster stemme i det filmen åpner i bekmørke. Filmskaperen henvender seg til Asleh og fortsetter: «Jeg skammer meg så.» Med utgangspunkt i arkivmateriale, minner fra fredsleiren og vitnesbyrd fra i dag ser Cohen tilbake på en tid da de to var fulle av håp for framtiden. Han leter etter svar, eller kanskje visdom og mot, i en voldsspiral som nå går av hengslene. Brevene han har skrevet de siste årene, bæres av voice-overen hans og flettes sammen med dem han fikk av vennen før dødsfallet. Med over to tiår imellom danner de en dialog mellom de to mennene: Cohen i dag og Asleh som ung, der fortid og nåtid flyter inn i hverandre.
Som palestinsk statsborger i Israel var ikke Asleh redd for å være «en delegasjon på én mann», minnes filmskaperen. Han hørte til de såkalte ‘48-palestinerne’ (eller ‘48-araberne’), som ble boende innenfor det som i 1948 ble grensene til staten Israel. Da han ble plassert sammen med den israelske delegasjonen i fredsleiren, nektet han å synge landets nasjonalsang, som handler om den ‘jødiske sjelen’. Etter det ble Asleh ikke invitert tilbake til delegasjonen, men han vendte tilbake til fredsleiren alene og representerte seg selv.
Har jeg selv vist den samme besluttsomheten? spør filmskaperen seg. Etter vennens død nektet han ikke militærtjeneste, av frykt for sosial utstøting og straff. Men nå, med en krig i Gaza som trappes opp og et Israel som strammer undertrykkelsen, har spørsmålet blitt tyngre. For filmskaperen har det gnagd som en uro, synlig selv i tilsynelatende hverdagslige scener: en familiemiddag mens nyheter om «militære suksesser» strømmer ut av TV-en, eller et utendørs treningsstudio med høylytt musikk full av trusler om «sult». Likegyldighetens pris er tragisk. I en urovekkende scene snakker søsteren hans, som bor i en «idyllisk» kibbutz få kilometer nord for Gaza, om «gleden» ved fuglesang, mangotreet sitt og fellesskapet, og velger å stenge ute eksplosjonene i nærheten.
«Israel begår folkemord i Gaza»
Ærlige refleksjoner
Cohen er ærlig når han reflekterer over tilknytningen sin til landet og over hvordan det israelske samfunnet har formet ham. Han er en jødisk mann med arabisk bakgrunn, som i årevis ikke visste at hjembyen Ashdod en gang var den palestinske landsbyen Isdud, og at de fleste av de fordrevne innbyggerne flyktet til Gaza. Det tilskriver han bestemte fortellinger som plantes i unge sinn, blant annet gjennom landets skolesystem. Han grubler også over dilemmaene ved å oppdra et barn i dagens Israel, særlig som likekjønnet par, og over om man i det hele tatt bør bli boende. Partneren hans er amerikaner, men om de skulle velge å dra, er ikke USA nødvendigvis løsningen, sier han: «Jeg vet ikke om Amerika er noe bedre. Det er ingen krig der, men det brenner en annen type ild under hele stedet.»
Et kvart århundre etter Aslehs død er rommet for å protestere mot Israels okkupasjon og militære angrep i Palestina nesten helt borte, og enda mer etter 7. oktober 2023. I møte med aktivistkollegaen Yousef Bashir i USA, der han også treffer andre tidligere deltakere fra fredsleiren og venner, diskuterer de språket og retorikken i israelske medier og fortellinger som former synet på konflikten i dag. Bashir kaller det «noe han ikke har sett maken til», og mener: «De gjør en imponerende jobb med å sørge for at israelerne tenker på en bestemt måte.»
Lite rom for sorg
I et samfunn splittet av dype skillelinjer, med en politikk som synes stadig mer opptatt av å marginalisere og fornekte palestinsk identitet og levd erfaring, er det lite rom for en israelsk mann til å sørge over tapet av sin palestinske venn, påpeker filmskaperen. Hvor håpefulle ungdommenes idealer og forestillinger om fred enn var i leiren, ble de i årene som fulgte omformet av krigens realiteter og en vedvarende okkupasjon. Og som Aslehs sak viser, der gjerningspersonene aldri ble stilt til ansvar, er det fortsatt mye å ønske når det gjelder ansvarliggjøring, i et land der politi og sikkerhetsstyrker, slik noen beskriver det, nyter «nærmest total straffefrihet».
Far From Maine hadde verdenspremiere på International Film Festival Rotterdam (IFFR) i januar.
