Du spør: Hvorfor denne krigen? Og sannheten er at svaret i Israel er: Og hvorfor ikke?
«Ingen spør seg hvor vi er på vei. Det eneste som teller, er å kjempe videre, for Hamas vil tvert imot stoppe, og vi er her for å vise Hamas hvem som bestemmer. Men vi må stanse krigen. Hva har Israel oppnådd? Var det verdt det? La oss legge slagord som «Hvert land har rett til å forsvare seg» til side. Bortsett fra gleden over katastrofen i Gaza – hva har vi oppnådd? Ingenting.»
Gideon Levy, stjernespaltist i Israels ledende dagsavis Haaretz siden 1982, skriver det han aldri ville fått skrive i Europa. Han har det ikke lett, slik ingen frie tenkere har det. Men han fortsetter. Han utfordrer stadig de rådende oppfatningene. Selv når han står alene. For han vet at israelernes skjebne henger sammen med palestinernes: at med volden begynner du i Gaza og ender i Sde Teiman, Negevs Abu Ghraib, der IDF har mishandlet og ydmyket mange fanger, og noen ganger henrettet dem – og dermed henrettet seg selv og sine verdier. Derfor ser han 7. oktober, i de tidlige morgentimene, når det ennå er uklart hva som skjer, og livet i Tel Aviv til tross for raketter og sirener går som vanlig, på palestinerne som krysser gjerdet litt som på Berlinmurens fall.
Ikke et angrep. Men en frigjøring. For alle.
Slik er det ikke. Og han blir en av de første som rapporterer fra kibbutzenes månelandskap, uten å forsvare Hamas på noe punkt. Men for Gideon Levy var 7. oktober absolutt ikke et plutselig angrep. Ikke et uventet angrep. «Hva trodde vi egentlig?» sier han. «At Gaza for alltid skulle forbli i skyggen av Israels luner? Totalt isolert? Hva skal palestinerne leve av? Hvorfor er blokaden der fortsatt? Kan noen forklare meg hvorfor Gazas framtid aldri diskuteres? Trodde vi virkelig at alt kunne fortsette slik, uten noen som helst reaksjon?» sier han. Dette er åpningssidene i denne antologien. Og de er fra 2014.
De går tilbake til operasjon «Protective Edge».
Som slett ikke beskytter, sier han.
For den beskytter ingen.
Av de fem krigene i Gaza er denne den mest nådeløse. Den sprenger alle grenser. Likevel er det også krigen med bredest støtte. En støtte som i bunn og grunn er absolutt. For i Israel, sier han, er ikke problemet Netanyahu. Sannheten er at verken på høyresiden eller venstresiden ville noen handlet annerledes. «Når det gjelder palestinerne, når det gjelder kjernespørsmålet, det Netanyahu lovet å feie av bordet, har statsministeren handlet slik alle hans forgjengere har handlet og slik alle hans etterfølgere kommer til å handle. Ingen har noen gang vurdert å tillate opprettelsen av en palestinsk stat. Det var heller ikke Netanyahu som beordret beleiringen av Gaza. Netanyahu må gå, det er det ingen tvil om, men Israel kommer til å fortsette på samme vei.» Det er ingen tilfeldighet, sier han, at det ikke har vært noen desertører eller protester i hæren. Israel bryr seg bare om det landet selv har gjennomlevd. Gaza er usynlig. «Siden 7. oktober har det foregått en slags samvittighetsoperasjon – en fjerning av samvittigheten.»
Nå er det bare makt som teller.
Slik møtes alt.
Av de fem krigene i Gaza er denne den mest nådeløse.
«Som Ben-Gvir sa etter de siste luftangrepene mot Iran: Dardaleh! Det er blitt det nye krigsropet», sier han, og viser til det hebraiske uttrykket fotballsupportere bruker om et svakt skudd på mål. Bare blod teller. Og det blir aldri nok.
«Men palestinerne har rett. De har intet annet valg enn å kjempe for frihet med alt de har, helt til kroppen. De har ingen annen utvei enn Qassam rakettene: enten vold eller overgivelse. Et folk som kjemper med drager, tunneler, dekk, saks, molotovcocktailer og raketter mot en av verdens mest avanserte militærmaskiner, er desperat. Men når snakker vi om Gaza? Bare når det skytes. Derfor har ikke palestinerne noe annet valg enn å skyte», sier han. Uten våpen er de dødsdømt.
Og beviset, sier han, er Mahmoud Abbas. Han som er mot vold? Det spiller ingen rolle.
Bare blod teller. Og det blir aldri nok.
Men hva om vi heller lyttet til Hamas?, sier han. Til forslagene deres? Etter at alt som må sies, selvsagt er sagt – at Hamas er fundamentalistisk, autoritært og hensynsløst, at bevegelsen ikke anerkjenner Israel, at den dreper sivile, at den gjemmer seg i skoler og sykehus, etter all kritikken, sier han. Men til syvende og sist blir palestinerne her. Og hvis de til og med er dyr, som noen hevder, hvorfor da ikke høre på dem? «Hamas har listet opp vilkårene for å akseptere en våpenhvile», sier han – det er 2014. «Les dem, og avgjør om bare ett av dem er urimelig. IDF trekker seg ut; fangene som ble arrestert på nytt etter at Gilad Shalit ble løslatt, settes fri; beleiringen oppheves; Rafah-grensen settes under internasjonalt tilsyn; en FN-drevet havn og flyplass åpnes; en industrisone bygges; fiskesonen utvides; folk får reise fra Gaza til Jerusalem for å be; en tiårig våpenhvile der luftrommet stenges for israelske jagerfly.»
Er det noe som helst urimelig i dette? sier han.
Hvis ett eneste angrep, hvor vilt det enn var, har skapt så mye hat, så mye frykt og så stor mistillit, spør han, hva har da alle disse årene med beleiring gjort med palestinernes sinn og hjerter?
