«Jeg vil kjenne frihetens bris på huden,» hvisker Adeline stille, hovedpersonen, kort tid ut i denne overraskende, bitre dokumentaren fra Georgia. Filmen bygger på kortfilmen Prisoner of Society, som ble nominert til European Film Academy Award, og hadde premiere i DOX:AWARD, den gjeveste konkurranseseksjonen på CPH:DOX-festivalen. Det er vanskelig å tro at man i Europa kan leve i fare bare fordi man ikke svarer til samfunnets forventninger. Likevel var det nettopp derfor foreldrene holdt Adeline innesperret hjemme i hele 11 år. De skammet seg da sønnen begynte å kle seg og oppføre seg som en jente, men de valgte også å skjule henne fordi de alle risikerte voldelige angrep («brent levende», sier moren forferdet). I 2017 skrev Adeline et brev til regissøren og hevdet at hun måtte «si det høyt for å føle meg levende». Dokumentaren følger livet hennes fra da av og fram til i dag, og gir enda et overraskende blikk på friheten. Har den i det hele tatt noe å si i dag, når det nakne menneskelige livet trues av knappe økonomiske kår, av krig og folkemord?
Om kvinner og menn
Historisk sett har heteroseksualitetens herredømme blitt håndhevet sammen med kapitalismen, siden den sikrer reproduksjonen av arbeidskraften. Heteroseksualiteten er langt fra evig, og de siste tiårene har den raskt mistet sin dominans. Men nettopp fordi den i stor grad er ideologisk, har den heteroseksuelle kjærligheten vært grundig fremmet gjennom både populærkultur og kunstnerisk innhold, og for de fleste i Nord er situasjonen fortsatt omtrent slik den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan beskrev den i andre halvdel av 1900-tallet: Du trer inn i det menneskelige samfunnet slik du går inn på et offentlig toalett, gjennom døren for menn eller døren for kvinner. Georgia, en tidligere sovjetrepublikk på den østlige kysten av Svartehavet, regnes i dag stort sett som en del av Europa og forbyr offisielt diskriminering av alle LHBT+-personer. Men nylig er offentlig fremstilling av LHBT+-identiteter blitt forbudt ved lov. «Ingen lov kan utslette hvem vi er», svarte Adeline modig. For de tradisjonelle ortodokse kristne verdiene som rår i landet, er homofili en alvorlig avvikelse, og homofile er ofte utsatt for overgrep og fysisk vold. Arkivmaterialet i filmen er ganske sjokkerende og viser at denne volden ikke bare oppmuntres, men direkte kreves av religiøse ledere.
Det er vanskelig å tro at man i Europa kan leve i fare bare fordi man ikke svarer til samfunnets forventninger.
Det synlige og det usynlige
Rati Tsiteladzes regi er svært konsekvent, og den stadige muligheten for vold kommer også til uttrykk i filmens visuelle språk. Det er rent og minimalistisk, med gjentatte motiver som vekker sterke sanseinntrykk: brenning, med kaffe som koker over og brenner seg fast på en varm komfyr; skjæring, med knuste granatepler; eller frysing, med frosne kålhoder som stikker opp av jorden om vinteren, mens små snøfnugg sakte faller fra himmelen. Den tause tilstedeværelsen av sterke, men undertrykte følelser er bygget inn i selve bildeformatet, som nesten alltid er delvis skjult av elementer som forstyrrer synet – kulisser som vegger og dører, trær eller blomstrende sukkerrør. Selv kirurgmaskene i ansiktene til Adeline og venninnen ligner mer på redskaper for å skjule identiteten enn på levninger fra en bestemt fase av covid-19-pandemien. Denne bemerkelsesverdige bruken av filmspråket åpner for flere tolkninger. Det skjulte utsynet gir også en følelse av at vi ser på noe vi ikke har lov til å se, og understreker visuelt at vi følger livet til et barn som foreldrene skjermet mot andres blikk i over ti år. Men inntrykket av skjul rekker også til Adeline og til friheten dette barnet hele tiden har lengtet etter. Det skaper en spenning som bare slippes løs i sjeldne øyeblikk, som når et musikalsk motiv fra Tsjajkovskijs Svanesjøen utløser Adelines stemmeminner, mens en gatefeiebil på skjermen feier søppel i forstedene til Wien, der Adeline bor nå.
Det skjulte utsynet gir også en følelse av at vi ser på noe vi ikke har lov til å se
Den sosiale fellen
Adelines historie taler til menneskeheten midt i krig og knapphet. Sorgene til en ung trans kvinne som migrant i utkanten av Wien viser at det finnes en mening med livet utover ren eksistens. Historien berører også kjernen i Europas nyere historie og det tilbakevendende spørsmålet om det var verdt å gi opp sosial trygghet (som visstnok ble sikret av de falne totalitære regimene, som Sovjetunionen eller Jugoslavia) i bytte mot borgerrettigheter, siden frihet alltid avhenger av sammenhengen. Først og fremst den økonomiske, men også av visum og statsgrenser. Frihet forblir, omtrent som lykke, for det meste et uoppnådd ideal. «Noen ganger føles det som om jeg kanskje var lykkeligere de 11 årene jeg satt innesperret, enn jeg er nå», sier Adeline med tårer i øynene. Filmen gir ingen lettelse. Og når vi hører at et klisjéfylt lydspor om lengsel etter romantikk fikk Adeline til å fantasere om hvordan det ville vært å være mann, blir vi sterkt minnet om hvor mye drømmene våre og vårt intime jag etter lykke er formet av samfunnet og den kollektive forestillingsverdenen.
