Det er en scene i Life After der regissør Reid Davenport snur kameraet mot seg selv og fyller ut et nettskjema for Canadas frivillige dødshjelp program MAID (Medical Assistance in Dying). Ansiktet kan ikke skjule forvirringen når han får svaret på om han oppfyller vilkårene. Davenport har cerebral parese#. Men han er også en produktiv dokumentarfilmskaper med ti års kortfilmer bak seg, og med sin andre langfilm er han i ferd med å skape seg en nisje i et hardt konkurranseutsatt felt.
Bred støtte
Life After, som hadde premiere på Sundance i 2025, er oppfølgeren til den prisbelønte debutlangfilmen I Didn’t See You (2022). Det er en oppslukende og dypt kroppslig kinoopplevelse, der et kamera festet til rullestolen hans følger hverdagens slit gjennom et nabolag i Oakland som ikke er lagt til rette for ham. Dokumentaren minner oss om at verden ikke er bygget for folk som ham. I Life After utvides perspektivet med stemmer fra andre funksjonshemmede. Filmen holder fast på noe av det subjektive kameraperspektivet og lar Davenport selv fortelle, men tyngdepunktet er dødshjelp og det funksjonshemmede kroppen.
Dødshjelp var opprinnelig en randidé, fremmet av humanister helt tilbake på 1800-tallet. Nå har den 72–75 prosent oppslutning i de fleste vestlige land, på tvers av det politiske spekteret. Den brede støtten forutsetter likevel at avgjørelsen tas selvstendig, som en verdig løsning på uhelbredelig lidelse. Flertallet av funksjonshemmede støtter det også, men slike ordninger, som Davenport vil vise, understreker på en skadelig måte nettopp deres sårbarhet.
Dokumentaren minner oss om at verden ikke er bygget for folk som ham.
Elizabeth Bouvia
Dokumentaren bygger på den mye omtalte saken om Elizabeth Bouvia. Hun var lammet av cerebral parese og levde med vedvarende kroniske smerter etter alvorlig leddegikt. I 1983, 26 år gammel, la hun seg selv inn på en psykiatrisk avdeling i California og krevde å få sulte seg i hjel. Kravet ble, som ventet, avvist, og hun måtte ta saken til retten. Det brakte henne inn i offentlighetens søkelys og gjorde henne, mot sin vilje, til et symbol for retten til å dø.
Davenport kjenner seg igjen i Bouvia og gjør det til sitt oppdrag å finne ut hva som skjedde med henne. Han oppsporer de to søstrene hennes og får dem til å stille til intervju. De virker først motvillige til å gjenkalle vonde minner, men etter hvert tegner de et helhetlig bilde av Elizabeths liv, ett med mer handlekraft enn mediene ga henne. Dødsønsket hennes kom av manglende støtte og hang direkte sammen med bestemte hendelser (skilsmisse, spontanabort og dårlige karrieremuligheter). Andre forhold kan også ha spilt inn: en fattig oppvekst, ungdomsår på institusjoner og en rekke ekstreme og smertefulle operasjoner som skulle gjøre henne «normal».
Bouvias historie brytes opp av nyere saker med ulike omstendigheter og utfall, i en tid da dødshjelp er lovlig i enkelte land. Michal Kaliszan fra Ontario i Canada, som sitter i rullestol, vurderer MAID da moren, som var hans hovedomsorgsperson, døde og hjemmetjenesten falt bort. Selv med full, godt betalt jobb ville han ikke klart å dekke utgiftene til hjemmehjelp. Eller saken til Melissa Hickson, hvis mann (Michael) ble lammet etter et hjerteinfarkt, men fortsatt er ved bevissthet og kan kommunisere. Melissa blir uglesett og ignorert av leger som er skråsikre på at livsstøtten til Michael bør kobles fra, fordi de mener livskvaliteten hans er for dårlig. Økonomiske begrensninger og «livskvalitet» går igjen som temaer.
Slik var det også for 14 år gamle Jerika Bolen, som i 2016 valgte å avslutte behandlingen for spinal muskelatrofi, en sykdom som gjorde henne ubevegelig og ga henne kroniske smerter. Scenene fra Bolens avskjedsfest i skoleballstil er ubehagelige, med nære rundt henne som priser motet hennes. Men som Davenport innvender, var hun «omgitt av mennesker som mente hun var bedre død». Funksjonshemmedes organisasjoner hevdet den gang at tilstanden hennes ikke ville ha ført til døden på flere tiår, og at den dårlige smertebehandlingen var helsetilbyderens skyld.
Ableisme
Davenports undersøkelser peker på en mistillit til slike ordninger og til de ableistiske organisasjonene som forvalter dem. Det samme gjelder livsvalg som tas under press av økonomiske begrensninger, manglende støtte og et uforsonlig ableistisk samfunn. I fjorårets BBC-dokumentar Better off Dead? ville skuespilleren Liz Carr på samme måte vise at slike livsvalg bygger på fordommer. I et samfunn som direkte og indirekte har fortalt henne hele livet at hun er bedre død, er utsikten til at det blir utbredt virkelighet, skremmende.
Hjemmevideoer av Elizabeth senere i livet viser henne i en lykkeligere tid. I sin egen leilighet, med pleier boende hos seg, får hun smertene under kontroll og følger sine interesser gjennom studier. Vi ser en ny livslyst og utholdenhet. Hun deler Davenports besluttsomhet og livlighet, egenskaper som preger hele dokumentaren. Hans holdning er uforbeholdent subjektiv, men virker aldri belærende. Den virker ekte og presserende, forankret i hans egen frykt for livet han lever. Med hans egne ord: «Funksjonshemmede trues ikke av sin egen kropp, de trues av andres kropper».
