Kriger og militære konflikter, radikaliseringen på sosiale medier, ekstreme synspunkter i politikken, men også enkeltstående voldshandlinger på bygater, i skoler og til og med i hjemmet – det finnes knapt noen del av livet i dag som ikke roper høyt at ulikhet uvegerlig fører til vold. Men er det virkelig slik? Klarer vi mennesker virkelig ikke å leve sammen uten å ty til vold? Den anerkjente slovenske dokumentarfilmskaperen og manusforfatteren Anja Medved har viet sin første langfilmdokumentar til dette spørsmålet, og løfter fram en annen side ved det å være menneske: det å glemme. Kanskje, spør Medved, er det derfor vi hele tiden prøver å huske. Kan det å huske også beskytte oss mot vold?
Mellom Adriaterhavet og de juliske alper
Anja Medved er en del av et levende filmmiljø som forbinder begge sider av grensen, Nova Gorica i Slovenia og Gorizia i Italia, og mange av hennes tidligere prosjekter, for eksempel Moja meja (2002), er lagt til denne grensen. Den er også avgjørende for Forget Me Not, et filmessay som hyller mangfoldet og empatien hos hennes medborgere og hos folk i regionen generelt. På sett og vis speiler Goricas kulturelle mangfold Slovenia som et lite land som bare finnes som grense og som fleretnisk fellesskap. Uansett hvilken retning du tar fra hovedstaden Ljubljana, er du på under en time «i utlandet» – i Kroatia, Ungarn, Østerrike eller Italia. Gorica er dessuten den folkerikeste byen i den nordlige delen av en annen berømt grenseregion, den såkalte Julisk mark, et område i det sørlige Sentral-Europa som strekker seg fra kroatiske Istria i sør til Østerrike i nord. Regionen bærer ulike navn som hver fanger en side av dens historiske tiltrekningskraft: det slovenske «Julijska krajina» knytter den til de juliske alper, det italienske «Venezia Giulia» til Venezia og Middelhavet.
Glemselen kan fungere som en overlevelsesstrategi, men den er ikke den rette strategien for å unngå vold.
Mot glemselen
Handlingen i Forget Me Not settes i gang av at Medved og moren, Nadja Velušček, som er hennes faste samarbeidspartner og filmens manusforfatter, rydder i esker med fotografier og filmruller og forsøker å rekonstruere et uuttalt familieminne fra andre verdenskrig. «Hva sa bestemor om krigen?» spør Medved. «Ikke så mye», svarer moren. Dette gir sterk gjenklang hos meg, og, tror jeg, hos mange andre slovenere som er født etter andre verdenskrig. Det ble sagt mye offisielt om «arven etter den nasjonale frigjøringskampen», men besteforeldrene våre var svært tilbakeholdne med å snakke om egne erfaringer. Kanskje var «glemselen deres overlevelsesstrategi», grunner Medved i sin rolige voice-over. Eller kanskje ville de skåne oss for å vite hvilken fryktelig verden vi var født inn i.
Den ene krigen etter den andre
Filmen ble produsert til Europas kulturhovedstad 2025, Nova Gorica – Gorizia, en markering av at grensen er borte. Den har ikke eksistert siden Slovenia ble fullverdig medlem av #EU# i 2004. Det mest verdifulle ved dette filmessayet er de personlige vitnesbyrdene. Men gjennom et nøye utvalg av rikt, ukjent arkivmateriale har Medved også bygget en solid struktur av historiske hendelser som danner bakgrunnen. Hendelsene avdekker et dynamisk flerkulturelt miljø: i opptakene fra krigen om Slovenia mellom 27. juni og 7. juli 1991 snakker folk slovensk, italiensk, kroatisk og serbisk. Under andre verdenskrig var byen en kort tid under tysk kontroll, deretter under de alliertes kontroll, men regionen ble også krysset av tsjetnikere, ustasja og til og med kosakker. Før krigen snakket folk slovensk, italiensk, friulisk, jiddisk og tysk. Området hadde vært en del av habsburgerriket siden 1500-tallet og ble først italiensk i 1918, da østerrikerne forlot byen etter kraftig italiensk bombardement. «Var Gorica okkupert eller befridd?» spør Medved. Den sammensatte fortellingen leder sakte fram mot et avslørende paradoks: til tross for regionens rike flerkulturelle preg dukker væpnede konflikter stadig opp igjen.
Forget Me Not springer ut av et forskningsprosjekt om forbrytelsene som ble begått i dette fleretniske området under andre verdenskrig.
Dyp lidelse
Forget Me Not springer ut av et forskningsprosjekt om forbrytelsene som ble begått i dette fleretniske området under andre verdenskrig. Medved og Velušček, som hadde ansvaret for den audiovisuelle studien, tok opp vitnesbyrd fra folk som for det meste var barn den gangen. Det er bemerkelsesverdig hvor dyktig de skapte en atmosfære der folk kunne finne ord for de mest traumatiske hendelsene. En forteller at de fikk beskjed om aldri å spørre bestefaren om nummeret som var tatovert på armen hans, og jeg tror det er den usigelige redselen som hindret folk i å snakke om krigen generelt også. Det er derfor rett og slett forbløffende hvordan Medved har tatt opp vitnesbyrdene og presentert dem i filmen. Vi får minnet om stillheten som fulgte da de allierte styrkene kom: i motsetning til de tyske soldatene, som hadde jernbeslag under støvlene og laget mye støy, kom de allierte soldatene i støvler med gummisåler. Vi får det hjerteskjærende vitnesbyrdet fra en bror og en søster som husker hvordan tyskerne drepte faren deres og brant ned huset, og mens hele huset sto i flammer, så gardinen på søsterens soverom, selv i brann, ut som om den vinket farvel. Og vi møter gutten som skulle skytes av partisanene fordi han sovnet på vakt, men som ble reddet i tide, og som husker at det eneste han tenkte på øyeblikket før han skulle dø, var: «Hvem skal fortelle det til moren min?»
Human Acts
I Human Acts skriver den sørkoreanske forfatteren og nobelprisvinneren Han Kang# om demokratiopprøret i mai 1980 i provinsen Gwangju og den brutale undertrykkelsen som fulgte. Kang har bygget boken opp som en rekke vitnesbyrd og dokumenterer enkeltmenneskers vold og lidelse så rett fram at det til tider er vanskelig å holde ut. Men for Kang er dette den beste måten å sikre at en smertefull historisk hendelse ikke gjentar seg. Det var dette jeg tenkte på mens jeg så Forget Me Not. Glemselen kan fungere som en overlevelsesstrategi, men den er ikke den rette strategien for å unngå vold. Bare det å huske – aldri glemme – vil hindre fortidens demoner i å vende tilbake.
