<em>Kikuyu Land</em>

Jeg hørte om Kikuyu Land tidlig i år, og klarte stort sett å styre unna samtaler som ville ha avslørt noe av innholdet. Timingen var guddommelig da jeg fikk anledning til å bite tennene i dokumentaren like før Kenyas uavhengighetsdag. Filmen åpner med et opptak av sir Evelyn Baring, Kenyas siste koloniguvernør, fra en av de blodigste periodene. Her gjør han rede for kolonistyrets planer for Kenya, med særlig vekt på et jordbruksrikt område – hjemstedet til kikuyufolket. Vi klipper bort til b-roll-bilder av Kenyas praktfulle landskap: frodige høylandsstrøk prikket av teplantasjer, Kenyas viktigste landbruksprodukt.

Tilbakeføring av land

Vi hopper fram til i dag og møter Mungai, en kikuyu som holder organiserte protester utenfor Kenyas nasjonale landkommisjon. Oppdraget hans er å kreve at familiens land blir tilbakeført. Som millioner av andre kikuyuer ble Mungai fradrevet forfedrenes jord til fordel for teplantasjer. Mungai viser Bea dokumentasjon han har samlet gjennom ti år til støtte for kravet overfor landkommisjonen, og det får Bea til å følge sporet.

Filmen antyder at urettferdigheten, som består den dag i dag, har gjort en del kenyanere svimlende rike og gitt enkelte multinasjonale selskaper formidable overskudd. Samtidig bor noen av Kenyas fattigste innenfor selve plantasjene. Vi følger Bea på reisen for å avdekke sannheten, og det hun finner, styrker Mungais bevis ytterligere. De fleste plantasjene jager Bea og teamet bort så snart hun spør hvem som eier dem. Noen er åpenlyst fiendtlige til journalister og tillater ikke engang filming ved portene. Til slutt får de uoppdaget adgang til en av plantasjene, med hjelp fra Njenga, Mungais sønn.

På plantasjene møter vi familier og arbeidere, og får et innblikk i livet som tefamilie. Beretningene er opprivende. Dårlige arbeidsforhold, overarbeid og voldtekt er hverdagen. De arbeider etter et kvotesystem som gjelder familier, ikke enkeltpersoner. Det betyr at noen må ta barna ut av skolen for å nå kvoten. Mange av dem er dessuten bundet til plantasjene fordi de vil beholde båndet til forfedrene sine – en åndelig felle, som Njenga treffende kaller det. Funnene tar Bea helt til Storbritannia, hvor hun avdekker et mønster av mellommenn som utnytter systemet til å berike seg på bekostning av medlemmer av sitt eget samfunn. Der oppdager hun også hvordan hun selv er knyttet til det hele, noe som setter henne i en vanskelig stilling overfor familien. Tilbake i Kenya taper Mungai forsøket på å få tilbake familiens land, som eies av et framstående multinasjonalt selskap, og enda en ung gutt blir fratatt barndommen.

Teplukkeren er et allestedsnærværende bilde i Kenya.

Himmel på jord

Kikuyu Land er forbløffende vakker – både temaet og selve filmen. Jeg er sikker på at det ikke var noen utfordring for det talentfulle filmteamet å fange et sted som er himmel på jord. De vidstrakte bildene danner bakteppe for de forferdelige erfaringene til menneskene som slaver på plantasjene. Det er som hentet fra en roman av Shirley Jackson. Det er ekstra kuldegysende fordi idyllkontrasten her ikke er fiksjon, men den smertefulle sannheten for mennesker som Mungai. Seeren blir opplyst på samme måte som hun selv, og det gjør at man føler seg følelsesmessig knyttet til historien.

Selv om temaet i hovedsak er land, slik tittelen antyder, utforsker filmen også arbeidsforhold og hvordan de formes. Teplukkeren er et allestedsnærværende bilde i Kenya. Som oftest er hun en kvinne, og dermed blant de mest overarbeidede i reklame og merkevarebygging. Hun er også et symbol på nasjonal industri, og har pyntet alle utgaver av landets valuta siden uavhengigheten. Det er derfor sterkt at filmen setter søkelys på akkurat denne arbeideren, som på sin egen rygg har bygget store selskaper uten å ha noe å vise til selv. Det harmonerer med Beas ønske om å fortelle kulturelt rike historier med kvinner i sentrum. Bea og Andrew leverer dessuten en film som konfronterer nykolonialisme, et tema som har satt tungene i sving på kontinentet i det siste. De viser oss hvordan ledelsen opprettholder denne undertrykkelsen, og i Kenya særlig gjennom spørsmålet om land. Jeg syntes det var svært modig av Bea å la bestefaren sin delta i filmen. Det fikk meg til å tenke kritisk over hvordan jeg selv også deltar i mulighetenes navn.

Med så tunge temaer var Stephens historie et friskt pust. Han er en ung skolegutt hvis mor arbeider på en av plantasjene. Stephen er svært intelligent, og det var trøstende å se at han har store drømmer til tross for de materielle kårene. Når filmen viser hverdagen hans, slipper den inn en lysstripe av håp for en bedre framtid for mange andre som ham. Slik synlighet trengs for å holde kampen i gang. Selv i så ung alder ser man hvor godt han formulerer hvor viktige mennesker som moren hans er.

Kikuyu Land slutter ikke med en oppfordring til handling, men med en nøktern realitetssjekk av hvordan en liten klasse fortsetter å holde en ond kolonimaskin i gang. Britene har kanskje mistet kolonien sin i Kenya, men solen gikk egentlig aldri ned over dette imperiet, som lever videre i form av landmellommennene. Filmen avsluttes likevel i et oppløftende toneleie. Filmskapernes valg om å ta med Kenyas berømte ungdomsprotester i 2024 og 2025, sammen med sluttbildet av Mungai som klimprer på gitaren mens ettermiddagslyset siver inn, gir sterke bilder av en ny generasjon som står klar til å føre kampen videre.

Denne anmeldelsen springer ut av Talent Press-programmet, et initiativ fra Talents Durban i samarbeid med Durban FilmMart Institute og FIPRESCI. Meningene i artikkelen er forfatterens (Michelle Abuti) og kan ikke regnes som arrangørenes offisielle standpunkt.