Genève er hjemsted for et tett økosystem av menneskerettsinstitusjoner og sivilsamfunnsaktører, og FIFDH plasserer dokumentarfilmen midt i dette miljøet. Da den årlige webinaren «Impact Filmmaking for Social Justice» under Impact Days# 2026 åpnet 15. januar 2026, beskrev festivalens medleder Laura Longobardi# filmens evne til å «åpne øynene, hjertene våre» for erfaringer som politiske diskusjoner kan holde abstrakte. Longobardi plasserte programmet i en bredere politisk sammenheng. Hun kalte FIFDH «et rom for motstand» og knyttet festivalens tilnærming til kollektiv utholdenhet, siden «å skape fellesskap» gir «en robust vei videre».

Sophie Mulphin, som representerte strategisk kommunikasjon og NGO-programmet, introduserte webinarets tema, «Gjør deg selv en tjeneste – velg riktig team!», og la fram spørsmålene det skulle kretse rundt. Mulphin spurte hvordan man definerer impact producing, hvordan målene for samfunnsendring former valget av samarbeidspartnere og taktikk, hvordan kampanjer utformes for å møte raske endringer, og hvordan team håndterer utmattelse over lange tidsløp.

Å gi feltet et navn

Ishtar Lakhani, strateg for påvirkningsarbeid og kampanjer, snakket fra Cape Town# og la fram et rammeverk for å forstå samspillet mellom dokumentarfilm og organisering. Hun skilte mellom affekt og effekt. Affekt gjelder filmens evne til å berøre publikum følelsesmessig. Effekt gjelder det praktiske arbeidet som kan endre forhold gjennom organisering, budsjetter, logistikk og institusjonelt press. Lakhani beskrev impact som «blandingen av affekt og effekt».

Lakhani tok også opp et vanlig utfall når dokumentarfilmer settes i omløp. Filmer kan vekke sterke reaksjoner under visningene, men oppfølgingen blir liten når folk har forlatt salen. Hun presenterte impact-arbeid som et designproblem: Publikums engasjement må oversettes til veier inn i deltakelse og handling. «Kampanjearbeid er en ferdighet. Det er en muskel. Og hva vet vi om muskler? At hvis man ikke går på treningsstudio og trener dem, så svinner de hen,» sier hun.

Prince Odera Onyore Nyambok II, kommunikasjons- og outreach-leder i Documentary Africa, snakket fra Kenya og definerte impact producing som koordinering og forvaltning. Han beskrev en impact producer som den som har ansvaret for kampanjestrategien og budsjettet, og som samler partnere rundt felles mål. Rollen oppsummerte han som «personen som tar affekten og gjør den til effekt», og dermed koblet han Lakhanis begrepsskille til en praktisk stillingsbeskrivelse.

«Du har ikke noe grunnlag for samfunnsendring med mindre du har samhandlet med det sentrale lokalsamfunnet.»

Strategi og ansvarlighet

Nyambok brukte filmen Our Land, Our Freedom som eksempel. Prosjektet tar opp den koloniale forvrengningen av Kenyas antikoloniale kamp og måten frihetskjemperne er framstilt på i britiske fortellinger. Nyambok mente at impact-arbeid tjener på å komme inn tidlig i et prosjekts utviklingsfase, siden mange etiske og strategiske valg tas før lansering.

Et sentralt element i tilnærmingen hans var å involvere lokalsamfunnet helt i starten av en kampanje. Han beskrev hvordan han viste filmen for protagonistene og for lokalsamfunnene som er framstilt, og deretter ba om råd om mål og retning. «Du har ikke noe grunnlag for samfunnsendring med mindre du har samhandlet med det sentrale lokalsamfunnet.»

Nyambok framhevet også tid som en praktisk og etisk faktor. Dokumentarproduksjon strekker seg over lange perioder, og forholdene kan endre seg underveis. Han beskrev hvordan han vender tilbake til protagonister og lokalsamfunn og justerer mål og taktikk etter dagens behov og risiko.

Diskusjonen dreide seg deretter mot kampanjearkitektur, og Lakhani presenterte et planleggingsverktøy hun kalte «tenk, føl, gjør». Hun beskrev det som en metode for å definere ønsket utfall på tre plan: tanke, følelse og handling. «Tenk» gjelder informasjonen og rammene som bør bli hos publikum. «Føl» gjelder et bevisst valg av følelsesregister. «Gjør» gjelder en vei inn i engasjement som kan kanalisere publikums energi til deltakelse.

Lakhani tok opp vanlige standardantakelser om følelsesmessig utfall. «Vi går straks til at vi vil at folk skal føle seg opprørte og sinte,» sa hun, og gikk deretter gjennom et bredere spekter av følelsesregistre som kan støtte målene. Hun nevnte overraskelse, nysgjerrighet, empati og håp som alternativer som kan prege hvilke partnere en kampanje trekker med seg, språket den bruker og publikummet den når.

Mulphin spurte hvordan kampanjestrategi kan møte uforutsigbarheten i politikk, plattformer og finansiering. Lakhani framhevet sammensetningen av teamet og kritisk gjennomgang som en del av planleggingen, og anbefalte ulike ferdigheter og sektorer, tidlig stresstesting og fleksibilitet når forholdene endrer seg. Nyambok omtalte pilotfaser som en periode for å lytte, kartlegge arenaer og allierte og vurdere risiko. Han pekte også på at piloter kan vise at enkelte mål allerede har fått fotfeste gjennom oppslutning i lokalsamfunnet.

Når det gjelder utmattelse, kritiserte Lakhani bevisstgjøring som et for snevert mål. Hun kalte «å skape bevissthet» for «steg én», og pekte deretter på måling og indikatorer som verktøy for å følge framdriften og holde motet oppe. Nyambok beskrev relasjonene til protagonister og lokalsamfunn, og tilbakemeldingene fra dem, som noe som holder kampanjen gående. Han understreket hvor viktig det er at språk og beslutninger i kampanjen forblir ansvarlige overfor dem som rammes hardest.

Et spørsmål fra salen handlet om etiske utfordringer i transnasjonal filmproduksjon og faren for å reprodusere utnyttende dynamikker gjennom impact-strategien. Nyambok la i svaret vekt på prosessen, fortsatt kontakt med protagonister og lokalsamfunn, og at målene må samsvare med behov som lokalsamfunnene selv har definert.

Etter hovedpanelet presenterte Lakhani Rogue Union som en plattform som tar tak i kompetanseutvikling og isolasjon blant fagfolk gjennom opplæring kombinert med felles praksis, blant annet kampanjearbeid, framtidstenkning og håpbasert kommunikasjon. «Vi trenger et rom der vi alle kan møtes, uansett hvilke saker vi jobber med, og uansett om vi regner oss som aktivister eller ikke,» sier Lakhani om plattformens oppdrag.

Oppdagelse, tilgang, kontakt

Michelle Plascencia presenterte deretter Global Impact Producers Alliance som et nettverk som «strategisk utnytter fortellingens kraft til sosial og miljømessig endring». Hun trakk fram en offentlig katalog med «profiler av over 200 impact-utøvere over hele verden», organisert i søkbare felt som sted, språk, tema og kompetanse, med mulighet for direkte kontakt. Plascencia beskrev katalogen som et praktisk svar på at folk ansettes sent i prosessen og at man stoler på uformelle nettverk, og hun oppfordret til samarbeid tidligere i prosjektutviklingen.

Gjennom hele sesjonen vendte innlederne tilbake til det samme: tidlig planlegging, engasjement i lokalsamfunnet og en infrastruktur som kobler dokumentarfilmens sirkulasjon til varig samfunnsendring.