Årets vinner av den første utgaven av Moldox International Documentary Film Festival for Social Change er en førstefilm av den moldovske regissøren Olga Lucovnicova. Den er en øyeåpnende reise gjennom ulike virkeligheter der #Sovjetunionen#, som formelt ble oppløst i desember 1991, fortsatt lever – som nostalgi etter et samfunn med mer likhet og mindre forbrukerisme, men også som vedvarende lidelse etter regimets brutalitet mot vanlige folk, den såkalte menneskelige prisen for historien. Lucovnicova vant Gullbjørnen for beste kortfilm med Nanu Tudor (My Uncle Tudor) på Berlinale i 2021. Denne gangen vendte hun blikket mot sin egen familie og slekt. Hun har skapt et engasjerende og følsomt portrett av de private virkelighetene bak de store historiske fortellingene. De står i kontrast til den offisielle tolkningen, men representerer også, i konsentrert form, en felles, kollektiv smerte.
Ingen vei ut
«Jeg forstår ikke hvordan han kan lengte etter fortiden mens han prøver å flykte fra den», sier regissøren om faren. Nettopp. Faren ble født for rundt 60 år siden i Asja, en liten metallurgibt by i det sørlige Ural, den østligste delen av Europa. Etter militærtjenesten flyttet han til Moldova, den vestligste delen av Sovjetunionen. Så snart han kunne, dro han videre til Spania, Europas vestligste hjørne, der han bor nå. Likevel kom han en dag til datteren Olga med en eske full av svart-hvitt-bilder av en vakker sovjetisk jente, moren hans, som tok sitt eget liv i 1989. I esken lå også en bunke brev hun skrev til ham etter at han hadde flyttet hjemmefra, og før hun bestemte seg for å avslutte livet. Nysgjerrig på den ukjente delen av familien, og med en følelse av å stå i gjeld til å løse mysteriet om bestemoren, hvis skjønnhet minner om hennes egen, legger Olga ut på reise til det sørlige Ural sammen med faren. De vender tilbake til barndomsbyen hans, som fortsatt domineres av metallurgiverket der moren, stefaren, den yngre broren og han selv en gang arbeidet. De kommer til den samme leiligheten der han bodde sammen med dem, foran det samme vinduet med utsikt over gårdsplassen og de samme trærne, som nå er langt høyere. Her feirer stefaren sin 80-årsdag sammen med begge sønnene og barnebarna, og har sørget over sin døde kone i mer enn 30 år.
Den observerende tilnærmingen gjør at Lucovnicova kan holde avstand.
Historiens ofre
Den observerende tilnærmingen gjør at Lucovnicova kan holde avstand. Selv om hun gjerne vil innfri forventningene fra faren, som ikke synes i stand til å lese morens brev selv, leser hun bare utvalgte deler av dem høyt i filmen. Hun er klar over at hun står maktesløs overfor de ødelagte familiebåndene. Hun ble tross alt født etter bestemorens selvmord, i Moldova, og har aldri møtt noen av dem før. Gjennom denne avstanden klarer hun å plassere spørsmålet om den egentlige kilden til den tragiske skjebnen, som ser ut til å strekke seg fra bestemoren til andre i familien, i en større sammenheng. Hun løfter fram den individuelle lidelsen, svikten og skuffelsene som forblir utelatt fra de store fortellingene. Samtidig retter hun oppmerksomheten mot den skjulte skjønnheten i livene deres: fra glitteret i julepyntede hus under snøen til kirkegården i skogen, fra stoltheten over egne seire og omsorgen for fysisk og intellektuell form til lengselen etter å elske og bli elsket.
For fred
Det distanserte blikket ligger også i kameraet, som ofte står stille. Det er ofte opptatt av symmetri og bildeutsnitt, og understreker at det vi får se, bare er ett av mange perspektiver. Vindusmotivet går igjen – mot den varme blå himmelen i Sør-Europa, den iskalde hvite tåken i det russiske Ural eller trærne i gården – og understreker sammenhenger. Men det peker også på forskjeller mellom Europas østligste og vestligste deler, og innenfor én stat, én familie og én krig. På dataskjermen, som er en ny, virtuell type vindu, ser vi at medlemmer av samme familie i den ukrainske krigen# kjemper på både russisk og ukrainsk side, og er redde for å møtes i kamp. Man kan ikke la være å spørre: «Kan de ikke bli enige om fred?»
Last Letters from my Grandma setter søkelyset på vanlige folk. Filmen minner oss om at konfliktene og krigene en dag blir store historiske fortellinger, og at de angår virkelige mennesker. Vi vil aldri kunne forstå gleden og lidelsen deres fullt ut, men å vite at de fantes, kan så tvil om hvorvidt historien er verdt sin menneskelige pris.
