<em>Marxism and Period Pains</em>

Marxism & Period Pains gjør en strålende jobb med å synliggjøre ansvaret samfunnet legger på unge jenter og kvinner i skolen og på arbeidsplassen. Marxisme er en sosial, politisk og økonomisk filosofi grunnlagt av Karl Marx på 1800-tallet. Den analyserer kapitalismens feil. Og det er nettopp det denne historien handler om: utbyttingen av arbeidere. Filmen viser hvor urettferdig de rike eierne behandler arbeiderklassen, særlig kvinnene.

Ubehagelig åpenbart

Som kvinner må vi alltid kjempe og klore oss vei inn i verden. Vi må gjøre vår tilstedeværelse følt. Hver dag kjemper kvinner for sin plass i samfunnet, uansett alder. Marxism & Period Pains gjør det ubehagelig åpenbart at det gjøres altfor lite for å gjøre skolen og arbeidslivet til et sted der man kan ha det bra. Dokumentaren tar for eksempel for seg en elev på tiende trinn som forteller om da hun ble tvunget til å skrive engelskeksamen mens hun hadde uutholdelige menstruasjonssmerter. Lærerne ba henne fortsette å skrive, fordi de også hadde hatt menstruasjonssmerter og hun ikke var noe spesiell. Det sier seg selv at eleven strøk.

I enkelte svarte familier snakker ikke mødrene med barna om menstruasjon, men antar eller stoler på at skolen, særlig faget livsorientering, lærer døtrene om hva som skjer. Til mødrenes forsvar: Noen har selv ikke menstruasjonssmerter, og lar derfor være å ta de vanskelige samtalene. Resultatet er at unge jenter ikke får vite at det de kjenner der nede, er normalt, og at alle kvinner opplever det fra de er 12–13 år gamle. Ifølge Nokuthula Msibi, som er vitenskapelig rådgiver, opplever 90 prosent av kvinnene en eller annen form for menstruasjonsplager. Ingenting kan måle seg med menstruasjonssmerter, og noen kvinner beskriver det som om livmoren blir revet ut, med bankende, dunkende smerter, magesmerter og smerter i korsryggen. Mmabatho forklarer at unge jenter stadig blir urettferdig behandlet og utelukket fra allmenne privilegier. Eller at de må rette seg etter den utbredte oppfatningen og forventningen om at unge jenter og kvinner skal akseptere denne smerten og bare gå videre. Elever på videregående sier at de ikke føler seg trygge på å si fra til lærerne når de har menstruasjonssmerter, fordi smertene deres blir bagatellisert. Det hjelper ikke at det er forbudt for lærere å gi elever medisiner, siden de ikke er autoriserte helsearbeidere.

En annen deltaker, som jobber som profesjonell danser, forteller om skuffelsen hun har båret på over ikke å ha kunnet stille opp for dansepartneren sin i øyeblikk med uutholdelige menstruasjonssmerter. Marxism & Period Pains understreker godt at hver kvinnes liv, på toppen av hverdagens kamper som alle kvinner må gjennom én gang i måneden, blir styrt av noe hun ikke har kontroll over – og likevel består presset om å prestere.

Som kvinner må vi alltid kjempe og klore oss vei inn i verden.

«Evas synd»

Kvinnelige arbeidere sliter med å bære verden på skuldrene, og den daglige smerten som følger av «Evas synd», vises oss på en informativ, men også underholdende måte. Fra et kristent perspektiv skyldes dette at kvinner ble forbannet. Men kvinner tok også på seg Adams forbannelse. Mmabatho sier tydelig at vi kvinner spiser vårt brød i vårt ansikts sved. Intet arbeid betyr ingen lønn; vi lærer å akseptere å arbeide i grusomme smerter.

Gynekolog Mongezi Siqana forklarer at når kvinner blør, betyr det rett og slett at de er klare til å føde barn, altså at livmoren nå er klar til å bli befruktet. Ser man på menstruasjonens fysiologi, er det livmorsammentrekninger som gir smerte. Da må man ty til reseptfrie legemidler som paracetamol eller ibuprofen for å takle smertene. Men Nokuthula påpeker at ingen forteller deg hvilken virkning disse medisinene har på den psykiske helsen, siden de har langtidsvirkninger. Rethabile Mongae forteller at hun trodde det var normalt å ta seks smertestillende om dagen for å holde ut smertene, noe som i seg selv viser hvor alvorlige menstruasjonssmerter kan være.

Vi møter elever på videregående som debatterer om Sør-Afrika bør vedta lovforslaget om nasjonal helseforsikring (NHI). NHI er Sør-Afrikas strategi for å oppnå allmenn helsedekning, med mål om å sikre alle borgere tilgang til helsetjenester av god kvalitet, uavhengig av sosioøkonomisk status. Det høres ut som en drøm som går i oppfyllelse, for helsetjenester er ekstremt dyre. Sør-Afrika har faktisk ressursene, siden de finansieres av skattebetalerne. Paragraf 27 i grunnloven slår fast at alle har rett til tilgang til helsetjenester. Dette ville komme folk som Herriet Hita til gode. Hun jobber i filmbransjen, nærmere bestemt i kunstavdelingen. Nylig fikk hun vite at hun har myomer, og må til legen to–tre ganger i året. Myomer er ikke-kreftfremkallende svulster som vokser i livmoren. For at Harriet skal kunne få barn, trenger hun operasjon, som verken er billig eller lett tilgjengelig: Legens første besøk koster R2200,00, hver konsultasjon starter på R1800,00, laboratorieutgiftene er R2100,00, og selve operasjonen koster opptil R100 000,00. Dette viser at helsekostnadene er skyhøye og urealistiske, og at NHI bør vedtas i Sør-Afrika. Regjeringen og privat sektor må straks begynne å snakke sammen for å bygge bro over gapet.

Større systemer

Marxism & Period Pains gir oss et klart bilde av hvordan utfordringene kvinner møter, særlig unge jenter, ikke bare er personlige kamper, men henger sammen med større systemer som skole, arbeidsliv og helsevesen. Filmen viser hvordan kvinner ofte må bite smerten og urettferdigheten i seg bare for å bli hørt. Ved å dele disse historiene minner dokumentaren oss om at vi som samfunn må gjøre mer. Det handler ikke bare om at kvinner skal håndtere smerten i stillhet, men om å gjennomføre reelle endringer slik at skoler, arbeidsplasser og helsetjenester støtter dem. Til slutt får filmen oss til å tenke over hvordan vi kan skape en verden der kvinner ikke blir holdt tilbake av noe så naturlig som sin egen kropp.

Denne anmeldelsen springer ut av Talent Press-programmet, et initiativ fra Talents Durban i samarbeid med Durban FilmMart Institute og FIPRESCI. Meningene i denne artikkelen er forfatteren Hlumela Luvunos egne og kan ikke regnes som en offisiell posisjon fra arrangørene.