Åpningsfilmen Memory, vist under årets Giornate degli Autori ved Venezia-biennalen#, skildrer det å stå utenfor, migrasjon, frykt og kampen for å overleve som en varig tilstand … for barn.
Spissrotgangen
Filmskaperen Vladlena Sandu ble født i 1982 på Krim og tilbrakte de første årene i det som den gang var ukrainsk territorium. Etter foreldrenes skilsmisse flyttet hun og moren til Groznyj for å bo hos morens foreldre. Der begynner spissrotgangen hennes, fanget mellom stadig nye militære og private konflikter.
På tsjetsjensk jord er hun vitne til de barbariske kampene i en stadig hardere krig mot Russland. Samtidig utsettes hun for ukontrollerte voldsutbrudd i bestefarens hus. Russlands offensiv varte i ti år og kostet 450 000 mennesker livet eller førte til skader, mens 500 000 ble tvunget på flukt. Groznyj ble jevnet med jorden for øynene hennes.
Likevel lykkes det Vladlena Sandu å gjøre den evige konfrontasjonen med lidelse og død om til et språk som selv barn kan forstå, og til en fortellerform som er til å bære. Med kunstnerisk fantasi skaper hun bilder som holder tilskueren på avstand fra den grusomheten hun har opplevd. Hun bruker musikk som ikke dramatiserer, men som slipper løs livsviktige motkrefter, og det lar henne legge krigføringen inn i en episodisk, nesten fabelaktig avstand. Dr. Albans energiske sang «It’s My Life» lyder helt i begynnelsen av filmen som en kraftfull motstandshymne mot negativiteten.
Sandu vil uttrykkelig ta for seg voldens kretsløp gjennom generasjoner, i en visuell form som ofte gjøres tilgjengelig i ordets bokstavelige forstand: som dukketeater. Hun tilegner filmen til barn som har overlevd diktaturer og kriger. Bildene hennes minner til tider om magisk surrealisme, og tablåene fortettes til symbolske og allegoriske former. Musikk og dans blir overlevelsesverktøy for den unge, selvgående Vladlena. De er de sentrale deterritorialiserende kreftene som lar henne avtraumatisere den virkelige aggresjonen og indoktrineringen hun møtte i skoletimene, der hun ble ydmyket og straffet fordi hun var venstrehendt og en outsider. Men dette er bare halve hverdagen. Hjemme hos bestefaren blir hun behandlet som tjenestejente og utsettes av og til for fysiske angrep.
Med kunstnerisk fantasi skaper hun bilder som holder tilskueren på avstand fra den grusomheten hun har opplevd.
Flukt
Fra alt dette flykter hun inn i kinoen, det eneste stedet der frihet er mulig og et annet liv kan åpne seg. Her finner hun inspirasjonen til å projisere portretter av menneskene rundt seg på en skjør, bølgende lakk i et svart rom. Sandus bildespråk blir en plattform for motstand. Den dystre familiehistorien, særlig foreldrenes brudd, former hun som et barns modellrom. Den nyeste historien, raskt omskrevet i skolebøkene hennes, blir et meningsløst, fargerikt dukkeskap, samtidig som hun må selge øredobbene sine og morens kjære sko på svartebørsen for å overleve.
Mens Jeltsin avsetter Gorbatsjov, mens mannlige demonstrasjoner og stridsvognparader vises på TV side om side med Tsjajkovskijs «Svanesjøen», mens kampen for å overleve tar stadig mer barbariske former og drepte mennesker ligger på gaten, finner Vladlena et fortsatt beskyttet, mentalt tilfluktssted i skolekoret. I filmen lyder en wienervals. Gang på gang er det musikken som frigjør overlevelseskraften. Sandu elsker operaer, særlig Mozarts «Tryllefløyten». Når bestefaren kommer hjem fra militærtjeneste og forsøker å voldta henne, viser hun en blodig hånd som griper en kylling. Sandus forvandlingskraft er ubrutt. Bildespråket hennes bryter stadig de traumatiske hendelsene hun forteller om i voice-overen.
Gjennom et program kalt «Children at War» blir hun sendt tilbake til Krim fra krigssonen i 21 dager. Der møter hun den narkomane faren, som er etterlyst av politiet. Nok en gang kulminerer virkeligheten i en nesten idyllisk scene, denne gangen med far og datter liggende i en mark med røde blomster. Men disse «blomstene» er i virkeligheten opiumsplantene som faren er etterlyst som kriminell for.
Det tomme huset
Tilbake i Groznyj finner hun huset tomt. Hun flykter fra snikskyttere og kaotiske drap inn i en hangar, der hun finner sønderrevne kropper ved siden av morens finger med giftering. Hun husker ordene hennes: «Aldri få panikk, uansett hva som skjer.» Her tar Sandu inn det eneste bildet hun har igjen av foreldrene sammen. Hun er der også, men som ufødt barn. Mens bestefaren fortsetter å tyrannisere, endrer Sandu også bildet av ham gjennom opplysninger om skjebnen hans. Som gutt var han vitne til at faren, sendt til gulag som statsfiende, ble skutt for øynene på ham fordi han innrømmet at han fortsatt trodde på Gud. I de siste minuttene av livet sitt roper bestefaren på Vladlena og sier navnet hennes for første gang.
Nå brenner dukkehuset hennes. I bakgrunnen forteller Sandu at soldater trenger inn i huset. Hun klarer å komme seg ut gjennom vinduet og deretter – takket være den ukrainske fødselsattesten – ut av Groznyj. Huset hun forlot, som har dukket opp igjen som bilde flere ganger – stadig mer tilsløret – er nå helt dekket av plast. Bob Dylans sang «Masters of War» får det siste ordet, mens hun i et verdensomspennende panorama lar fotografier av alvorlig skadde barn passere, sammen med bilder av barn og unge som nok en gang læres opp til å bruke våpen, noen allerede i full militæruniform.
Sandu fremkaller en metafysisk melankoli i Tarkovskijs ånd, omtrent slik Parajanovs virvlende, fabelaktig rike komposisjoner gjør. Fra et barns perspektiv skaper hun et verk der den virkelige grusomheten og barbariet ikke får det siste ordet.
