I mars 2022 mistet Russlands statlige tv-kanal Første kanal to profilerte medarbeidere. Produsent Marina Ovsyannikovas avgang kom brått og var svært offentlig – 14. mars stormet hun inn i en direktesendt nyhetssending og rullet ut en hjemmelaget plakat med ordene «Nei til krig». Forskrekkede teknikere lot sendingen gå i flere lange sekunder, slik at millioner over hele Russland fikk se anti-Putin-protesten hennes.
Saken gikk verden rundt. Ovsyannikova ble arrestert, satt i husarrest og til slutt dømt in absentia til over åtte års fengsel for å ha «miskreditert den russiske hæren». Da hadde hun allerede flyktet til Paris med hjelp fra Reportere uten grenser.
Den 17. mars sluttet Zhanna Agalakova i Første kanal – to uker etter at hun leverte inn oppsigelsen (tilfeldigvis samme dag som Ovsyannikova formelt sa opp). Avskjeden var stillere, men også hun sørget – med hjelp fra Reportere uten grenser i Paris – for at grunnen til avgjørelsen, Putins beslutning om å invadere Ukraine, ble offentlig kjent.
Zhanna var allerede i Paris – hun hadde vært stasjonert der som utenrikskorrespondent siden 2019, etter noen år som spesialkorrespondent i New York, og i Paris også før det. Hun var utenfor rekkevidde av Putins politi, men ikke av hetsen på nettet fra landsmenn som kalte henne forræder, og verre ting.
Ovsyannikovas beslutning om å gå til en så offentlig protest kom raskt. Jeg kjenner henne og har en viss innsikt i tankegangen hennes. Zhannas beslutning kom mindre i affekt og mer gjennom en gradvis reise i selvransakelse.
Filmen hennes, A Little Gray Wolf Will Come, bygger på mange år med opptak hun allerede hadde filmet, mens hun utforsket sin egen identitet som utenlandsrusser i USA og oppdro en tenåringsdatter med dobbelt russisk-italiensk statsborgerskap. Zhannas mann, Giorgio Savona, jobber sammen med henne og datteren Alice om å dokumentere familiens årlige turer til Russland. Zhanna var bekymret for at Alice vokste opp mer ‘italiensk’ eller ‘internasjonal’ og visste lite om sine russiske røtter, og presset stadig datteren til å snakke russisk, delta i russiske kulturarrangementer og ‘føle seg’ russisk.
For denne skribenten, som selv er forelder til et barn med både russisk og britisk statsborgerskap, vakte bekymringen gjenklang. Det er ikke lett å balansere to kulturelle tradisjoner, men i mitt tilfelle er det tydelig at barnet mitt har håndtert de vanskelige spørsmålene som følger med en dobbel kulturell identitet – og særlig de siste fire årenes – godt. At hun tidlig og ofte har fått oppleve livet i Russland, spiller også inn.
Zhannas datter kjenner knapt Russland, føler verken stolthet eller glede da hun får sitt første russiske pass, og selv om hun snakker russisk flytende, gjør hun det motvillig, på morens oppfordring.
Zhannas beslutning kom mindre i affekt og mer gjennom en gradvis reise i selvransakelse.
Toska naroda
For Zhanna, som mistet moren som tenåring og har tilbrakt store deler av voksenlivet utenfor Russland, står dype familiemessige og kulturelle spørsmål på spill. Et besøk hos slektninger i Kirov, nesten 1000 km øst for Moscow langs veien, gjør lite for å vinne Alice for Russland, eller for å gi Zhanna en følelse av avslutning på sin тоска народа – toska naroda, en dyp, melankolsk lengsel etter sitt folk eller sine røtter, som det i praksis er nesten umulig å oversette presist. (Se Vladimir Nabokovs forsøk på å forklare det.)
Zhanna leter etter morens grav – moren døde under tragiske omstendigheter som familien helst holder hemmelige – og finner den ikke. Hun er fullstendig fortvilet.
Mens vi nærmer oss Putins invasjon av Ukraina i februar 2022, bygger det indre presset seg opp mellom Zhannas disiplinerte lydighet mot Første kanals etikk – reportasjene om amerikanske og senere franske forhold måtte stadig oftere være kritiske – og datterens anklager om at hun er ‘propagandist’. Zhanna innrømmer at hun nyter friheten Vesten gir, og forstår at hun inngår kompromisser, men hun er redd for å miste jobben.
Bristepunktet kommer – som for så mange russere (og utlendinger bosatt i Moskva) – 24. februar 2022, da Putin kunngjør sin såkalte ‘spesielle militære operasjon’. Jeg hadde bodd i Moskva i årevis, men dro noen dager senere. De fleste kollegene mine var borte i løpet av en uke. Noen få ble værende lenger. En satt 18 måneder i russisk fengsel, dømt for spionasje. Andre dro til slutt etter kraftige hint fra FSB, etterfølgeren til KGB. Russiske venner i faglige eller kreative yrker forlot landet i store flokker. Zhanna er nøye med å påpeke at hennes siste sending gikk flere dager før krigen startet. Oppsigelsen leverte hun tidlig i mars.
Vrag naroda
Tidligere i år ble hun erklært «utenlandsk agent» av Kremlin, en betegnelse som ikke ligger langt fra Stalin-tidens uttrykk враг народа – vrag naroda, folkefiende.
Filmen hennes blir kanskje ikke godt mottatt av enkelte Russland-kritikere, og jeg tviler på at den får en varm velkomst i Ukraina. Men det forringer ikke på noen måte hva det vil si å være menneske i en tid med en ulovlig krig ført av ens egen regjering.
Snart fire år senere har Zhanna bare én anger over valget sitt.
«Jeg angrer virkelig på omstendighetene som endret alt», sa hun til Modern Times Review.
«I bunn og grunn er jeg den samme – jeg vil åpne meg og leve mitt sanne liv, slippe dette gapet mellom det som er inni og det som er utenpå. Jeg ville aldri at det skulle kreves en krig for å endre livet mitt.»
Siden hun sluttet i Første kanal – og leverte tilbake en høy statlig utmerkelse Putin hadde tildelt henne noen år tidligere – har hun jobbet med filmen, og nylig vendte hun tilbake til journalistikken som programleder på den uavhengige russiske YouTube-kanalen The Breakfast Show. Nå forbereder hun en ny dokumentar – en italiensk historie om en 80 år gammel kvinne som gjør opprør mot samfunnets begrensninger.
