My Father and Qaddafi

My Father and Qaddafi er en dokumentarfilm regissert av Jihan og produsert av Desert Power. Filmen forteller regissørens egen sanne historie om hvordan faren, Mansour Rashid, forsvant i 1993. Han var på den tiden en motstander av Muammar Gaddafi.

My Father and Qaddafi, en film av Jihan

Minnefragmenter

Filmen åpner med regissørens barndom, med familien som krever at faren kommer tilbake. Han ble bortført da hun bare var seks år gammel, og etterlot henne med kun fragmenter av minner om ham. Gjennom bilder fra barndommen, vitneutsagn og arkivopptak forsøker hun å sette puslespillet av minnene om faren sammen. Ved hjelp av fjernsynsarkiver prøver hun å følge historiens gang. Samtidig løfter hun fram morens kamp i denne tiden. Regissøren tegner opp Libyas historie og hvordan Gaddafi-regimet fungerte, et regime som styrte landet i 42 år. Målet er å hjelpe tilskueren å forstå skjebnen som ventet faren.

Fortellingen utvikler seg fram mot den makabre og altfor sene oppdagelsen av liket, skjult i en fryser.

I denne rekonstruksjonen bruker hun arkivopptak av faren fra tiden da han var utenriksminister, og senere Libyas FN-ambassadør. Hun intervjuer også medlemmer av familien. Moren, familiens sentrale skikkelse, forteller sin versjon og husker hvilke skritt hun tok den gangen for å finne mannen sin. Moren nølte ikke med å kreve svar på hvorfor han hadde blitt utsatt for tvungen forsvinning, og hvor han ble holdt. Tidligere venner og politiske kolleger vitner dessuten og deler sine beretninger for å hjelpe Jihan med å finne svar. Mellom arkivopptakene følger filmen Jihan på søken. Mens hun reiser fra land til land – særlig til Frankrike, USA og Libya – formidler filmen en atmosfære av taushet og blikk som røper frykt. Den fanger også den uutholdelige ventingen som har vart i årevis, drevet av håpet om å finne faren.

Filmen viser også hvordan de libyske sikkerhetstjenestene la press på politiske motstanderes familier gjennom trusler og trakassering. Ved å gripe kameraet gjør regissøren en trassig opprørshandling: Hun etterforsker på egen hånd, til tross for et til tider fiendtlig miljø, for å få svar. Etter hvert som filmen skrider fram, handler den om å avdekke Mansour, både faren og politikeren. Lenge holdt regimet opplysninger om Mansours forsvinning hemmelige. Å sette alle disse faktaene sammen er en måte å ta tilbake kontrollen over en familiehistorie. Den andre siden er morens beretning. På et tidspunkt bestemte hun seg for å møte president Gaddafi for å forhandle om at mannen hennes skulle slippes fri. I dokumentaren blir dette skrittet et middel til å beholde kontrollen. Kontrasten som vokser fram i filmen, står mellom Mansours demokratiske idealer og Gaddafis vold. Det er en kollisjon mellom to visjoner.

Indre konflikt

Utover den politiske konflikten utforsker My Father and Qaddafi også regissørens indre konflikt. Her må hun sette sammen kjærligheten til faren av de minnefragmentene hun har av ham. Det er frustrasjonen, men også traumet etter farens forsvinning, som forfølger henne. Fortellingen utvikler seg fram mot den makabre og altfor sene oppdagelsen av liket, skjult i en fryser. Å lete etter sannheten om forsvinningen er på sett og vis en hyllest. Som i filmen Life After Siham (Namir Abdel Messeeh, 2025) søker regissøren å overvinne denne følelsen av tomhet. Det er også en måte å knytte seg på nytt til Libya, hjemlandet hennes, til tross for alt. Med denne filmen ville Jihad utvilsomt hylle moren, som den gang ledet en internasjonal kampanje for å avdekke sannheten. Denne kampen for rettferdighet vitner om motet og tapperheten til en bestemt mor og hustru.

Alt tatt i betraktning kan en så personlig og familiepreget film mangle nyanser. Alle beretningene framstiller nemlig Mansour som en forbilledlig skikkelse, uten å spørre hva som fikk ham til å vende regimet ryggen og stille seg i spissen for opposisjonen, eller hva som lå bak drapet på ham. Portrettet av Mansour etterlater dessuten noe å ønske, siden ikke alle sider er belyst for å gi hele historien. Historien er sett fra ett enkelt perspektiv: ofrenes. Enten man liker det eller ikke, er et slikt verk mer en personlig søken, et blikk på en større historie som rommer flere usagte sannheter og mange hemmeligheter enn svar.

Denne anmeldelsen kommer fra Talent Press-programmet, et initiativ fra Talents Durban i samarbeid med Durban FilmMart Institute og FIPRESCI. Meningene som uttrykkes i denne artikkelen, er forfatterens (Harouna Neya) og kan ikke regnes som en offisiell holdning fra arrangørene.