I 1966 brukte apartheidstaten Group Areas Act av 1950 til å erklære District Six for en sone kun for hvite. Det innledet en voldelig, statlig tvangsflytting av over 50 000 innbyggere. Lokalsamfunnet ble redusert til ruiner, og den fleretniske befolkningen ble tvangsflyttet til Cape Flats. Den sørafrikanske hiphop-pioneren Emile YX? påpeker at fordrivelsen er todelt: den fysiske forflytningen av mennesker og fortrengingen av folks selvfølelse. Adrian Van Wyk og Chris Kets’ Notes from the Underground undersøker Cape Towns historie gjennom undergrunnens hiphop-kultur, der kunstnerisk uttrykk blir et redskap for motstand, en underbevisst søken og en gjenerobring av en tapt selvfølelse.
Minne og motstand
I åpningsscenen besøker Isaac Mutant, en av Sør-Afrikas tidligste hiphop-artister, datteren Lyrix, som er billedkunstner og MC. Han treffer henne fastlåst midt i en vers, og det vokser fram en intim samtale om kreativitet og uttrykk. Derfra tegner Van Wyk og Kets et collage-bilde av minne og motstand, som en oppdagelsesreise.
Filmens struktur låner kadensen fra muntlig fortelling og folder seg ut i den stadig voksende rytmen av felles refleksjoner som uttales høyt. Selvet tones ned og framstilles som del av en helhet, kollektivet. Som en av deltakerne sier: «Jeg er ikke bare meg, jeg er en del av et enormt kontinuum.» Historien arves og fortelles gjennom hverandre. Både pionerer, yngre hiphop-artister og kulturaktivister kommer til orde, og fortid og nåtid lever side om side og snakker med hverandre for en frigjort framtid.
Fraværet av regler i Cape Hip Hop betyr uttrykksfrihet
En hyllest til motstandskraft
For noen kan Notes from the Underground bli en krevende filmopplevelse, og det kan skyldes den egenartede, collage-aktige skildringen av hvordan et folk har vært underlagt og undertrykt gjennom generasjoner. Likevel er filmen nødvendig å se, fordi den hyller folkets motstandskraft og den vedvarende motstanden gjennom tidene. Denne motstanden er det hiphop står for hos folket på Cape Flats: en handling av selvutfoldelse og selvoppdagelse, sosial aktivisme og revolusjon, og en allmenn motstand mot undertrykkelse.
Fraværet av regler i Cape Hip Hop betyr frihet til å uttrykke seg, fri fra kolonistyrets og apartheidens bokser. Det gjør eksperimentering – å finne nye uttrykksformer – og utvidelse mulig. Kulturaktivisten og hiphop-arrangøren Kim-Possible sier det slik: «Det spiller ingen rolle hva de kaller deg. Det som teller, er hva du svarer på.» Gjennom hiphop bestemmer folket på Cape Flats ikke bare hva de vil svare på, men former også aktivt hvordan de ønsker å bli omtalt. Som en annen kulturaktivist sier: «å navngi er å gjøre krav på.»
Notes from the Underground løfter også fram historiske bevegelser: Soweto-opprøret i 1978, da elever protesterte mot at afrikaans ble brukt som hovedspråk i undervisningen. Og Rhodes Must Fall (RMF) i 2015, en annen studentledet bevegelse, som symboliseres av vandaliseringen av en statue av den britiske imperialisten Cecil John Rhodes. Den var en protest mot den bredere, inngrodde systemiske rasismen og den institusjonelle utestengelsen som fortsatt preger høyere utdanning etter apartheid. Bevegelsen la også grunnlaget for Fees Must Fall. Forestillingen om at fordommer henger sammen – forstått gjennom Kimberlé Crenshaws interseksjonalitet – utdypes av den skeive hiphop-artisten Dope Saint Jude, som mener at sann frihet er frihet fra alle former for fordommer.
Filmens tidsstruktur iscenesetter et formidlet møte med historien. Lyric vurderer fortiden gjennom nærheten til farens levde minne og til minnene til skikkelser som Grandmaster Ready D og Emile YX?. Slik får hun møte en historie som ikke er fortalt henne direkte, og la seg forvandle av den. Fornyelsen viser seg i hvordan verset hennes utvikler seg fra en refleksjon over seg selv til en refleksjon over seg selv gjennom røttene sine – fra «noen ganger føler jeg meg som et skall av meg selv …» til «selv om røttene mine er harde, vil jeg ikke si at jeg kommer fra ingenting.» Denne gjenerobringen blir like tydelig når Grandmaster Ready D får en Ghoema-tromme (eller gummy-tromme). Det blir klart at ikke bare den yngre generasjonen trenger å møte historien; også de eldre trenger å bli kjent med den på nytt, for «et folk uten kunnskap om sin egen historie, sin opprinnelse eller sin kultur er som et tre uten røtter.»
Den voldsomme fordrivelsen av innbyggerne i District Six viser i seg selv hvordan geografi ble gjort til våpen for rasistiske fordommer. For et afrikansk publikum har dette en ironisk tyngde. Sør-Afrika, landet som uavhengige afrikanske stater ofret sin egen økonomiske stabilitet for å hjelpe til med å frigjøre, er i dag åsted for aktivt fiendskap mot afrikanske migranter. Vi tvinges til å se en ubehagelig sannhet i øynene: apartheids psykologiske arv fortsetter å undergrave samhold og styre hvem som hører hjemme i Sør-Afrika, og hvor. Den har gått fra åpen rasesegregering til klasseskille og nasjonalitetsdrevet fremmedfrykt. Kulturaktivisten og hiphop-artisten Monishia ‘Eavesdrop’ Schoeman sier det slik, i et innlegg til en students refleksjon om samhold som en forutsetning for frihet, etter en selvrefleksiv visning der filmens egne bilder ble projisert: «apartheid finnes fortsatt fordi det kanskje sitter i hodene våre.»
Opprørske former
Etter så mange år er Cape Hip Hop fortsatt i stor grad en undergrunnsbevegelse. Den regnes som en opprørsk form og har ikke akkurat funnet veien til de sørafrikanske radiobølgene. Frigjøringskampen har hatt sine perioder med fremgang, men er ennå ikke fullbrakt. Det understreker Grandmaster Ready D i noen av sine siste ord: «… vi er fortsatt slaver, i en eller annen form, men vi har i det minste en historie, vi har en arv, vi har instrumenter, vi har flotte folk i miljøene våre som kan hjelpe oss til neste trinn.»
Denne anmeldelsen springer ut av Talent Press-programmet, et initiativ fra Talents Durban i samarbeid med Durban FilmMart Institute og FIPRESCI. Meningene som uttrykkes i denne artikkelen, er forfatterens (Elijah Oluwanisola) og kan ikke regnes som en offisiell holdning fra arrangørene.
