<em>Our Colors Never Fade</em>

Den Berlin-baserte amerikanske gründeren og homofile Jim McSherry ville vise hvordan mennesker fra svært ulike deler av det ukrainske samfunnet – som tilfeldigvis er LHBTQIA+ – hadde grepet til våpen eller blitt sanitetssoldater for å forsvare landet sitt etter at Russland innledet invasjonen i februar 2022.

Med et team som omfatter noen av Ukrainas fremste talenter, en australsk produsent, også bosatt i Berlin, og en urokkelig besluttsomhet har McSherry i denne privatfinansierte dokumentaren lykkes med å fortelle en visuelt overbevisende og karakterdrevet historie. Den fanger den brutale virkeligheten i en krig som ikke bryr seg om hvilken seksuell orientering du har.

Fra birøktere til biologer

McSherry er serieentreprenør og har også jobbet for store amerikanske veldedige organisasjoner. For fem år siden flyttet han til Berlin. Da han fikk høre om LHBTQIA+-soldatene og sanitetssoldatene i Ukraina – i dag anslagsvis 26 000 menn og kvinner i tjeneste – brukte han forretningssansen sin til å lage en film under krigsforhold, en film som speiler hans og teamets engasjement for temaet.

Rollegalleriet – menn og kvinner – spenner fra en birøkter og en flaggermusbiolog til en teaterregissør og en 2D-animatør som har blitt dronebygger.

McSherry trekker seeren inn med bilder og lyd av krigens sjokkerende brutalitet fra første bilde: En soldat full av granatsplinter vrir seg i smerte mens en kvinnelig sanitetssoldat behandler ham. Hun ga opp et Erasmus-kurs ved universitetet i Gent i Belgia for å reise hjem og verve seg. Ambulansen slingrer fra side til side mens det settes nåler og katetre i en pasient med et granatfragment i nakken.

«Vi prøvde å dra det ut med en magnet», sier Anna, flaggermusbiologen, «men bestemte oss til slutt for bare å stabilisere ham og få ham tilbake til mer egnet behandling, vekk fra feltsykehuset.»

Teaterregissør Oleksandr tjenestegjorde i flere måneder sammen med kjæresten, Antonina, før han bestemte seg for at det var best å avslutte forholdet, i tilfelle de skulle komme til å stå overfor at den andre ble drept eller såret på slagmarken. Nå gråter han når han gjengir hva en bataljonssjef sa da han og de andre LHBTQIA+-soldatene ankom.

«Jeg vet at det er homofile gutter i enheten min. Jeg har ingen problemer med dem så lenge de er gode soldater», sa han til mennene sine.

«Jeg håper det ikke blir spenninger mellom dere.»

Følelsene tar overhånd hos Oleksandr, og han hulker idet han legger til: «Det er vanskelig å huske, for han ble drept av russerne på bursdagen min i år. Han var en av de beste soldatene. Han forlot aldri folkene sine … han tok med seg alle – de sårede, de døde … alle sammen. Han virket udødelig.»

McSherry bruker et fjernsyn som står på ustø fot i bombede ruiner eller på en gammel militær øvingsplass som grep for å markere krigens vendepunkter: invasjonen og kampen om flyplassen i Hostomel nær Kyiv, som russerne håpet å bruke til luftlanding, beleiringen av Mariupol, slaktingen i Butsja … Med uhyggelig musikk, kornete fargegradering som understreker poenger, og høy produksjonskvalitet, blant annet slående fotografering, skaper McSherry en sterk følelse av hva denne eksistensielle krigen betyr for Ukraina.

Han bruker også rått filmmateriale tatt med smarttelefon da en ukrainsk enhet slapp unna russisk fangenskap etter å ha blitt omringet i Mariupol – selv om en skuddveksling med fienden et sted i forløpet etterlater flere sårede. «Vi var heldige, gutta våre hadde allerede geværgranater påmontert og blåste russerne bort», bemerker sanitetssoldat Maria tørt.

McSherry skaper en sterk følelse av hva denne eksistensielle krigen betyr for Ukraina.

Fordommer på hjemmebane

Russlands homofobi – listene over navngitte ofre som skulle arresteres og henrettes, utarbeidet før invasjonen, og den lange ortodokse og Kreml-støttede tradisjonen for å oppmuntre til vold mot homofile (og verre) – blir belyst før regissøren går over til de hjemlige fordommene disse soldatene møter.

Oleh, som vervet seg på invasjonsdagen, 24. februar 2022, forteller først om hvordan han og faren kom hverandre nærmere fordi de i begynnelsen tjenestegjorde sammen. Etter hvert sluttet faren å foreslå jenter han kunne treffe, og antydet i stedet at han kunne ordne besøk hos prostituerte. Til slutt godtok han sønnen for den han var. Han la fordommene fra seg og så sønnen som han faktisk var, ikke som han ønsket at han skulle være.

For andre er det fortsatt ikke like enkelt. Olya, en selvlært snikskytter, spøker med at hun og kjæresten ser så mye ut som to store karer i militæruniform at folk flest ikke ser to ganger på dem. Men mens hun kommer seg etter en skade fra slagmarken, opplever hun at kjæresten noen ganger ikke får lov til å besøke henne.

«Hun er den eneste som kan roe meg ned og trøste meg, ikke foreldrene mine eller noen andre. Bare hun», sier Olya.

Rått opptak fra homofobe demonstrasjoner i Kyiv, med det sinnet og hatet noen retter mot LHBTQIA+-miljøet, viser den tunge kampen disse soldatene står i for å få rett til sivilt partnerskap, rett til at ektefellene deres får militærpensjon hvis de faller i kamp, og for øvrig likestilling.

Noen bærer et armmerke med en enhjørning som viser at de er LHBTQIA+-soldater, andre foretrekker ikke å skilte med det. De gjør bare jobben sin: å kjempe mot russerne.

President Volodymyr Zelenskyj har lovet å støtte en utvikling mot like rettigheter og en lov om sivilt partnerskap, men ingenting har skjedd ennå. Noen håper at det uansett vil skje dersom Ukraina nærmer seg EU-medlemskap, som del av landets overtakelse av acquis communautaire, EUs felles regelverk for de 27 medlemslandene.

Filmen avsluttes med de hjerteskjærende skrikene til en mor hvis homofile sønn, Artur – tidligere musiker og kabaretartist – blir gravlagt med full militær æresbevisning.

Som en av personene sier et annet sted, blør LHBTQIA+-soldater like rødt som alle andre.

Krever oppmerksomhet

Our Colors Never Fade hadde nordamerikansk premiere lørdag (13. juni) på Lighthouse International Film Festival på Long Beach Island i New Jersey. Denne uken (21.–22. juni) vises den på Raindance Festival 2026 i London, der den er blant de nominerte til beste dokumentarlangfilm. Neste festivalvisning er 10. juli på Wyoming IFF i USA.

Med et så sterkt budskap og så sterk fotografering fortjener filmen internasjonal oppmerksomhet og suksess.