En fortelling som er både universell og kulturelt særegen: Paikar, som betyr «kriger» på persisk, er et inderlig og sterkt rystende portrett av en familie som rives i stykker av politiske, økonomiske og psykiske forhold. Den poetiske filmskaperen Dawood Hilmandi tar på seg oppgaven med å følge og dokumentere hvordan faren gradvis blir «menneskeliggjort» – faren som var kald og manipulerende mot ham og søsknene hele barndommen.
«Baba»
Det er mildt sagt ikke noen enkel oppgave, og den blir langt vanskeligere av at Dawood bor i Nederland mens «Baba» bor i Iran. Når de to møtes, noe de ofte gjør i filmen, er forholdet preget av sinne og mistillit. Å reparere følelsesmessige skader midt i globale fiendtligheter og en pandemi gjør en allerede tung oppgave enda mer sammensatt – men Dawood er fast bestemt, og filmen dokumenterer forsøkene hans.
Å reparere følelsesmessige skader midt i globale fiendtligheter og en pandemi gjør en allerede tung oppgave enda mer sammensatt
Paikar er bygd opp som en filmdagbok, og det fungerer godt som poetisk skildring av en familie som lever gjennom sorg og oppløsning. Ofte kastes vi uten forvarsel og uten sammenheng inn i øyeblikk av krigføring eller indre stridigheter. Først etter hvert forstår vi hvor vi er, og hva som skjer i konfliktområdene i Afghanistan og Iran. Den manglende sammenhengen fungerer godt i filmen, for den speiler uroen Dawood og resten av familien kjenner når spenningen – og noen ganger bombene – stiger, eksploderer og så ebber ut.
Litt etter litt får vi vite historien om Dawoods «Baba». Som tidligere mujahedin-kriger i Afghanistan ville han drive ut utenlandske inntrengere (russerne), men ville ikke slutte seg til talibanernes fundamentalistiske sak. Den overbevisningen tvang til slutt familien i eksil. Dawood og søsknene vokste opp i Iran, men de fleste av dem hadde flyttet til Vest-Europa da de ble voksne. Diasporaen familien Hilmandi har opplevd, har hatt ødeleggende følger for søsknene. Minst én dør mens filmen pågår, og det er uklart hvordan de andre brødrene og søstrene klarer seg i eksil.
Dype følelser
Hilmandi har laget en film full av dype følelser. Paikar følger Dawood mens han viser – og grunner over – de skremmende forholdene folk lever under på grensen mellom Iran og Afghanistan. Mens volden fortsetter gjennom hele filmen – og i området – retter filmen oppmerksomheten mot «Baba», som til slutt betror sønnen at mye av sinnet bare er bluff; kanskje handler han av vane, ikke av overbevisning. Tilliten som vokser fram mellom far og sønn, er filmens mest rørende element. Dawoods kjærlighet til og respekt for moren er like sterk.
Mye skjer i Paikar – mest tragedier. Men her kommer den store overraskelsen: Dawood Hilmandi har laget en virkelig vakker film. Det er godt å se at han har fått Emerging International Filmmaker Award på Hot Docs. Juryen skrev at Paikar er «en poetisk meditasjon over transgenerasjonelt traume som på en sterkt nærværende måte navigerer i sammenfiltringen av minne, krig og eksil, sett fra et dypt personlig perspektiv». Paikar er en film som bør sees. Ikke unngå den – ta den imot.
