Diego Gutierrez’ nye film, The Shipwrecked, er en billedrik, eksistensiell reise vevd sammen av mikrohistorier om flere meksikanske skikkelser som kjemper seg ut av livets mørkeste kroker. Filmen er filosofisk og meditativ. Den vektlegger naturens evne til å fornye seg og de små, gjentatte gjøremålene som kan hjelpe oss mot større mål og verne mennesket mot den grusomme, voldelige virkeligheten utenfor. Regissørens personlige søken etter mening former en refleksiv prosess der han bygger opp et nytt syn på barndommens verden etter mange år i eksil; en verden som unnslipper enkle kategorier og rotfestede stereotypier, og som viser ulike nyanser og lag av virkelighet, myte og kulturhistorie.
Stigende spenning
Spenningen bygger seg gradvis opp i kontrasten mellom de harmoniske bildene og historiene menneskene forteller, som er fylt av frykt og nød. Filmen tegner opp verdens lag gjennom rolige bildeutsnitt, med innimellom glimt av ærefrykt for naturens skjønnhet og av visdom og dybde i folks refleksjoner. En ung mann fra en privilegert familie har nettopp kommet hjem fra studier i Nederland. I hagen til sin modernistiske villa dyrker han planter for å finne tilbake til virkeligheten. Kvinnen som restaurerer gamle kirker og religiøse figurer, ser verden med en desillusjonert humanists blikk. Gjennom arbeidet møter hun tro, religion og den sosiale makten til begge, som former atferden til menneskene rundt henne. Et ungt, forelsket par av biologer har brukt år på å forske på flaggermus for å beskytte dem mot #klimaendringer#, og viser hvor farlig og hvor mye som står på spill i naturvernarbeid. En eldre bonde sliter med å overleve på en liten gård sammen med familien, men er full av glede og stolthet over jorda si. De personlige historiene rammes inn av en mytisk fortelling om en president som forsøker å selge en gullørn, laget av blodet og lidelsene til tallrike tidligere generasjoner av folket hans, for å lindre nøden deres. Fortellingen gir gjenklang av den aztekiske legenden om grunnleggelsen av Tenochtitlan (dagens Mexico by) og av det meksikanske flagget.
Måtene enkeltpersonene finner på å holde ut, i søken etter et meningsfullt liv og en vei bort fra en virkelighet full av lurende farer, viser ulike muligheter mennesket har å velge mellom.
Tilværelsens kompleksitet
Gjennom hele filmen får vi dypt rørende, menneskelige betraktninger om tilværelsens kompleksitet i et land som er plaget av mange forsvinninger, dødsfall og hverdagsvold. Måtene enkeltpersonene finner på å holde ut, i søken etter et meningsfullt liv og en vei bort fra en virkelighet full av lurende farer, viser ulike muligheter mennesket har å velge mellom. «Vi overlever på helt forskjellige måter. Hvorfor? Fordi du vet hvordan du overlever på din måte, og jeg på min.» – sier bonden. «Det er noe uoverstigelig i forståelsen vår. Den eneste referansen vi har, er den menneskelige erfaringen vi selv gjør.» – mener biologen. «Det finnes mange slags minne og mange måter å lese verden på, selv om du ikke husker visse ting.» – grunner kunstrestauratøren. De smertefulle minnene holdes med nød og neppe nede under den rolige freden på overflaten, og bryter lett ut i tårer eller følelsesløshet, tegn på PTSD.
Den langsomme observasjonen av enkeltskjebner brytes av vide droneopptak av Mexicos vidt forskjellige landskaper. Sammen tegner de et bilde av en sen-industriell, post-tradisjonell virkelighet der, som Anthony Giddens skriver i Modernity and Self-Identity: «livsstilsvalg blir stadig viktigere for hvordan selvidentiteten og dagliglivet formes. Refleksivt organisert livsplanlegging, som vanligvis forutsetter at man vurderer risiko gjennom kontakt med ekspertkunnskap, blir et sentralt trekk ved oppbyggingen av selvidentiteten.»
Det gjenstår å se
The Shipwrecked rekonstruerer regissørens psykologiske prosess med å danne sin egen selvidentitet, bygget på eksempler på livsvalg gjort av andre mennesker og på vår tids store eksistensielle problemer. Giddens påpeker også at senmoderniteten fortrenger de moralske dimensjonene i dagliglivet, men «fortrengningen av eksistensielle spørsmål er på ingen måte fullstendig, og i høymoderniteten […] dukker det opp mange former for motreaksjoner. Det blir stadig tydeligere at livsstilsvalg, innenfor rammene av lokale og globale sammenhenger, reiser moralske spørsmål som ikke bare lar seg skyve til side.» Hver av personene, uavhengig av alder og sosial stilling, finner sin egen måte å håndtere en gjennomgripende følelse av utrygghet og risiko på, ved å velge en bestemt livsform. For Diego Guiterrez er det filmen selv som blir «selvets refleksive prosjekt», som ifølge Giddens «frambringer programmer for aktualisering og mestring». The Shipwrecked tar opp filosofiske temaer og motiver, men gir ingen entydige, presise svar. Den leter etter mening i det hverdagslige og i naturen. Mot alle farer og all risiko setter den sitt håp til mennesker som, slik kunstrestauratøren minner om, gjennom århundrene har vist at de kan omorganisere handlingene sine når nøden melder seg. I en høyrisikoverden på randen av katastrofe, rammet av flere kriser på én gang, lar de eksistensielle spørsmålene seg ikke så lett fortrenge, for de dukker opp i alles daglige valg. Hva folk kommer til å velge, gjenstår å se.
