«Palestine ’36.» Uten preposisjon. For det betyr Palestina i 1936. Men også: siden 1936. Ingenting har endret seg.
Den arabisk-israelske konflikten startet slett ikke 7. oktober. Men den startet heller ikke i 1967, med okkupasjonen av det som var igjen av Palestina, og heller ikke i 1948, med opprettelsen av Israel: den startet i 1917. Med Balfour-erklæringen. Da Storbritannia lovet å opprette et jødisk nasjonalt hjem på fremmed jord, og jødene, jaget av Hitler og raselover, søkte tilflukt i Palestina, men isolerte seg i stedet for å integreres, bygde gjerder, og araberne dag for dag mistet land og arbeid, stod britene og så på. Når vakten i en jødisk bosetting skyter ned en araber som kommer nærmere for å snakke, for å prøve å finne en forståelse med de nyankomne, trenger britene inn i de omkringliggende arabiske landsbyene og spør hvorfor i helvete de plager jødene. I det påfølgende basketaket blir et barn arrestert – offerets sønn. Er det ikke det samme i Sheikh Jarrah? I Jerusalem?
Tumultene. Den omvendte rollefordelingen. Det omvendte ansvaret. Barna i håndjern.
I Sheikh Jarrah er det dette du opplever hvert eneste øyeblikk.
Med bosetterne som ikke bor ved siden av palestinerne, men midt iblant dem.
De rykker frem ikke hus for hus, men rom for rom.
Så kommer politiet og arresterer eierne for å ha hindret inntrengerne.
Palestinsk identitet
Det første opprøret kom i 1936. Og det er dette opprøret filmen handler om. Ifølge historikere er det her en palestinsk identitet, og ikke bare en arabisk, begynner å vokse frem, som motstand mot sionismen: som motstand mot denne kolonisasjonen inne i kolonisasjonen. Og det er et opprør som allerede rommer alle dagens temaer. Utløseren er landregistrering, akkurat som den som pågår nå, og som fratar palestinerne rundt 40 prosent av Vestbredden: i et samfunn som i stor grad bygger på felleseie er ikke tinglysing et redskap for modernisering og utvikling, men i realiteten et påskudd for ekspropriasjon. For mange har ikke eiendomsbevis. Og dermed blir mesteparten av landet klassifisert som herreløst land. De første protestene, de første demonstrasjonene, de første motstandshandlingene blir straks kriminalisert. Av en guvernør som samtidig i ord fremmer fred og forsikrer at sameksistens mellom arabere og jøder er mulig, mens han gjør alt som hindrer den. Men også av Det jødiske byrået, som støtter Den muslimske foreningen for å splitte araberne og så uenighet mellom islamister og nasjonalister: minner ikke det om hvordan Israel, for å svekke Fatah, tolererte og senere til og med finansierte Hamas? Og de arabiske godseierne som gjør forretninger med sionistene, for til slutt er det de fattigste som lider mest, som vanlig, som overalt: arbeiderne, daglønnerne, fiskerne, som blir erstattet av mer organiserte, mer fagorganiserte jødiske innvandrere. Minner ikke godseierne oss om Det palestinske selvstyret? Om alle dem som kjører rundt i Ramallah i BMW?
Hvem gjør forretninger med okkupasjonen?
Fra streiker og samlinger utvikler opprøret seg raskt til våpenbruk. Og for å demme opp for det, hva planlegger britene? De planlegger å bygge en mur.
Den arabisk-israelske konflikten startet slett ikke 7. oktober.
Yusuf
Men først og fremst er Yusuf en av hovedpersonene. Sønnen til mannen som ble drept av vakten. Da faren dør, slutter han seg til motstanden. Etter et angrep svarer britene med et raid som er helt likt dagens raid fra det israelske forsvaret: masseoppbringelser, henrettelser med kaldt blod, ødelagte hjem. Helt til presten overleverer våpnene som er skjult i kirken, legger Yusuf en mine langs veien. Men når den britiske konvoien kommer, er det jeepen med fangene – den med araberne – som kjører på den. Og Yusuf selv blir drept. På flukt støter han på tre britiske soldater og kaster en granat mens de åpner ild. Til slutt dør de alle.
Begge deler.
Broren hans, Kareem, som er barnet som ble arrestert i det første raidet, står nå alene.
Han kommer til å skyte de første britiske soldatene han støter på.
Er ikke dette en historie om tusen historier? Som har skjedd tusen ganger, her?
Fra far til sønn. Fra bror til bror.
Historien i historien
Denne filmen er et must. Hver scene er tusen scener vevd sammen.
Og særlig bildene er et must. En historie i seg selv. En historie i historien. For det er gamle bilder. Bilder av et elegant Palestina, levende og pulserende: slett ikke det som sionistene fremstiller – «et land uten folk for et folk uten land». Hvordan ville det vært i dag, uten britene?
Men som presten sier til Kareem, som ber ham bite seg i hånden av all kraft, og så biter ham i hånden tilbake for å se hvem som vinner, og vinner: Jeg vant ikke fordi jeg er sterkere, men fordi jeg holdt ut lenger. Og du har et våpen som er sterkere enn hele det britiske imperiet, sier han. Du har et bånd til dette landet.
