NAZA, Yuval Abrahams og Rachel Szors film om hvordan Israels militære fastsetter hvor mange sivile et angrep på Gaza kan koste, har tittelen sin fra etterretningsjargongen. Naza er en forkortelse for nezek agavi, hebraisk for kollateralskade: antallet sivile et angrep forventes å drepe. Abraham sitter om natten på hustak i Tel Aviv sammen med 24 soldater og etterretningsoffiserer og spør hvordan tallene ble til. Filmen vant en spesiell jurypris i Venezia i september, og The Guardian, som produserte den, vil vise den gratis på nett i november.
Barnerommene
Et svar kom først. NAZA: The Real Story, som også sirkulerer som NAZA – The Full Story, varer i 49 minutter, ble finansiert via folkefinansiering på Jewcer, en jødisk plattform for folkefinansiering, og ble lagt ut på nett uker før NAZA ble gratis tilgjengelig. Den beholder tittelen, hustakene og natten. Vitnene er IDF-offiserer som snakker med egne ord, og i praksis er det bare deres ord som høres. NAZA har en intervjuer, Abraham selv. The Real Story har en forteller, som også er det viktigste vitnet.
Filmen åpner med en mann i svart som sitter på en hvit kjøkkenstol av tre på en balkong om natten, med ryggen til kameraet og baseballcapsen snudd bakover. Tekst på skjermen identifiserer ham som major Y (res.), kompanisjef i en infanteribrigade som kjempet i Gaza fra 7. oktober. Han forteller filmen, står for størstedelen av vitnemålene og blir aldri stilt et spørsmål. Han innleder med en advarsel mot filmer laget «i klimatiserte studioer langt fra frontlinjene», der virkeligheten er «lett å redigere, lett å utelate». Sannheten, sier han, finnes på barnerommene og «langt nede i gropen i Kirya», kommandosentralen under militærets hovedkvarter i Tel Aviv. The Real Story er selv redigert av regissørene Hagay Gutman og Nik Kluev, som har lagt lyden fra radiosamband i et cockpit under bildene. Angrepet vi hører bli bestilt, ender med ropet «Cease fire!»
Den som ser begge filmene, vil merke at bare den ene stiller vitnene sine spørsmål.
Teddybjørn-AK-47
Gropen er NAZAs territorium. Vitnene der snakker om målutvelgelsen: hvem som blir merket, hvordan det forventede sivile tapet fastsettes, hvor raskt et angrep godkjennes. The Real Story lover gropen og klatrer så opp på gatenivå. «For å forstå hva som egentlig skjer når soldater går inn i et bolighus i Gaza», sier major Y, «må du høre fra dem som sparker opp dørene.» Han er en av dem. Han og kommandantene som følger, forteller hva de fant da dørene først var åpne. En film om hva som skjer før et hus bombes, får svar i form av en oversikt over hus som fortsatt står.
Major Y gjør nøye rede for reglene, og reglene flytter seg mens han snakker. Å angripe i nærheten av en moské, skole eller klinikk krever, forklarer han, «steinharde bevis» og godkjenninger som kan ta dager. I samme åndedrag forsikrer han oss «med 100 prosent sikkerhet» om at overalt der det lå en moské, en skole eller en klinikk, lå det også et terrorhovedkvarter, så kontrollen bekrefter etter hans egen fremstilling bare det han visste fra før. Han definerer en aktiv kampsone som et område der mer enn 75 prosent av sivilbefolkningen har forlatt stedet, og sier at i slike soner har «vi langt friere hender». Han sier ikke hva friere hender betydde for dem som ble igjen. Tidligere innrømmer han at når en soldat spør hvorfor de ikke kan skyte en sivil som går omkring, har «jeg ikke noe godt svar å gi ham», for «alle som beveger seg i nærheten av styrkene våre, er fiendtlige». Ingen spør hvilket svar han til slutt ga.
Mot slutten formulerer en annen offiser det styrende prinsippet: «hvis det er noen tvil, så er det ingen tvil. Og du skyter ikke.» Det er filmens mest siterbare replikk, og den passer dårlig med fortellerens syn at alle som beveger seg, er fiendtlige. Den passer også dårlig med journalistikken NAZA vokste ut av. I april 2024 skrev Abraham i +972 Magazine og Local Call at et KI-system kalt Lavender hadde merket så mange som 37 000 palestinere som mistenkte militante, og at offiserer hadde fått klarsignal til å bruke listene selv om hæren visste at systemet tok feil i omtrent 10 prosent av tilfellene. Ti prosent av 37 000 er 3700 navn. En av kildene hans sa at offiserene brukte rundt 20 sekunder på hvert mål, mest for å bekrefte at det var en mann. Selv uten å vite om maskinen hadde rett, var resonnementet at det statistisk sett var greit, «så da kjører du på». IDF bestrider denne fremstillingen og sier at beslutninger om angrep tas av menneskelig personell alene.
The Real Story kunne ha tatt opp denne journalistikken på dens egen bane. Lavender nevnes ikke, og algoritmer av noe slag nevnes heller ikke. Det samme gjelder Where’s Daddy?, følgeprogrammet som ifølge samme avsløring varslet offiserene når en merket mann gikk inn i familiens hjem, slik at huset kunne bombes om natten med familien inne. En film som er så opptatt av hva som ligger under barnesenger, har ingenting å si om et målsystem oppkalt etter et barns spørsmål. Tvilsdoktrinen kommer fra en offiser hvis historier handler om kontrollposter og avsperringslinjer, steder der en soldat kan se personen han tviler på.
Filmens mest pålitelige vitne er møbler, og major Y står for mesteparten av presentasjonen. I det første minuttet beskriver han en panservernmine under en barneseng med et Smurf-teppe ved siden av, og en vugge ved siden av en kasse med 30 mortergranater. Femten minutter senere beskriver han et barnerom med dukker, brettspill og en tunnelsjakt, et syn han sier han aldri trodde han skulle se i sitt liv. Like etter ligger stemmen hans over en telefonsekvens av en babyseng «brukt til terror av ISIS. Hamas. ISIS» – og han fortsetter med ISIS. To offiserer til beskriver sjakter under vugger før filmen er slutt. Det blir fem opptredener på 49 minutter, hver uten adresse, enhet eller dato som er mer presis enn «helt i begynnelsen av krigen».
Teddybjørnen får en egen scene. På en skole snur en soldat som filmer med telefonen, kameraet mot en utstoppet bjørn og kunngjør at det ligger en AK-47 inni den. Og det gjør det, og noen banner. Det er det nærmeste filmen kommer å vise en oppdagelse mens den skjer, og rekkefølgen tilhører soldaten: først bildeteksten, så geværet.
«Godkjent for offentliggjøring»
Da NAZA hadde premiere, innvendte IDF at kildene var anonyme og ikke kunne verifiseres, og at vitnemålene beveget seg inn på strategi «som klart ligger utenfor det soldater på lavt nivå kan vite». Offiserene i The Real Story er alle navnløse, og hovedvitnet står oppført som major Y. Offiserene har høyere grad enn menige soldater, og kunnskapen deres rekker lenger. En av dem, som begynner med medisinsk utstyr enheten sendte inn i Gaza, går videre og forteller at han ikke så noe sult der, at hjelpen kom inn i mengder som var «umåtelig store», at nesten hvert hus hadde et eksemplar av Mein Kampf, og at Hamas har fulgt ett eneste mål siden stiftelsen, i Gaza, på Vestbredden, i Syria og Jordan. Tidligere nevnte en kollega som beskrev hjelpekonvoier, i forbifarten at det var «null drivstoff i Gaza», ingen mobildekning og de fleste steder ingen strøm. Ingen av mennene blir spurt om den andres beretning. Heller ikke om august 2025, da den FN-støttede IPC bekreftet hungersnød i Gaza-guvernementet, den første hungersnøden organisasjonen noensinne har bekreftet i Midtøsten.
NAZAs vitner snakket uten hærens tillatelse, etter mørkets frembrudd og med skjult identitet. The Real Story byr på dokumenter «godkjent for offentliggjøring», og fortelleren sitter i det samme mørket med ryggen til kameraet, under en tittel hvis ord teller opp sivile som et angrep forventes å drepe. Ideen dukker opp i én enkelt passasje, da en offiser forklarer at jurister på alle nivåer vurderer kollateralskade og at soldatene holdt ilden for å hindre den. Filmen avsluttes med Gazas oppvigleri: plakater, graffiti, Mein Kampf og en fargeleggingsbok for barn som viser IDF-soldater som skyter uskyldige barn, lagt fram som bevis på hva Gaza lærer sine unge. I juni konkluderte en FN-kommisjon med at israelske styrker bevisst hadde rettet angrep mot palestinske barn, som utgjør omtrent 30 prosent av de døde i Gaza; Israel avviser konklusjonen. Filmen sier aldri hvor mange palestinere som er døde. NAZA blir gratis tilgjengelig på The Guardians nettsted i november. Den som ser begge filmene, vil merke at bare den ene stiller vitnene sine spørsmål.
