Rehearsals for a Revolution

Å lage en dokumentarfilm som minner om det iranske folkets lidelser i nyere historie, er et kulturelt verdifullt prosjekt – om ikke annet fordi det er et stort sprang mellom å kjenne faktaene og å oppleve virkeligheten på nært hold. Dessuten gjør regimet alt det kan for å hindre at nyheter om nedkjempingen av motstandsbevegelser når mediene. Når en dokumentar tar utgangspunkt i familiehistoriens intime perspektiv – beriket med familiebilder, arkivfoto, avisutklipp, lydopptak, YouTube-klipp, offisielle TV-opptak og brev, alt ledsaget av personlige kommentarer – får verket en dyp, mangesidig tyngde. Det så juryen under den nylige filmfestivalen i Cannes, som hedret Pegah Ahangaranis Rehearsals for a Revolution, hennes første dokumentar i langfilmformat, med hovedprisen L’Œil d’or.

Hjemmefilmer og statlig taushet

Med imponerende åpenhet tar filmskaperen med seg tvilen på sitt eget filmprosjekt og dets mulige betydning inn i selve verket. Hun viser øyeblikk av desorientering og innrømmer til og med åpent skyldfølelse.

Tidlig i filmen minnes hun faren, Jamshid Ahangaran, som hun en gang æret som en helt og en fryktløs kriger. Han var blant de første som meldte seg frivillig til frontlinjen i krigen mellom Iran og Irak, en konflikt han så som en kamp mot USAs hegemoniske ambisjoner. Da han kom hjem åtte år senere, hardt såret, hadde hans politiske ståsted gjennomgått et traumatisk skifte.

Han og kona, Manijeh Hekmat, begge filmskapere, hadde entusiastisk feiret Khomeinis vellykkede revolusjon. Likevel skrev han i sitt siste, hemmelige brev fra krigen til henne: «Alle vennene mine er allerede begravd i jorda.» Senere måtte han se i øynene at hans beste venn, som han hadde laget filmer sammen med, var blitt henrettet for å ha delt ut «kontrarevolusjonære» flygeblad.

Krigen krevde 200 000 liv. Samtidig ble ytterligere 15 000 mennesker henrettet som politiske fanger under Khomeinis regime – en mann som en gang ble hyllet som et «håpets fyrtårn for de undertrykte i hele verden» og som en motstandsskikkelse mot profittene til den britiske oljeindustrien, profitter som USA la til rette for, og som ble garantert av den avsatte sjahen Mohammad Reza Pahlavi, som var blitt innsatt i 1941. Mens iranerne hadde trodd at et religiøst lederskap ville gi dem tilbake nasjonal suverenitet og selvstyre, utnyttet den nye lederen bare et overvåkings- og militærstøttet undertrykkelsessystem som allerede var godt etablert og rikelig finansiert, og perfeksjonerte det. Khomeinis nå etablerte budsjett var på rundt 200 milliarder amerikanske dollar.

Pegahs løpende kommentarer følger de mange dokumentene og bildene. Faren tar aldri kameraet fatt igjen, mens moren gjør seg et navn som filmskaper med kvinners kår som tema. Datteren lider under morens stadige flytting og lengter etter et hjem; hun finner tilflukt hos den kjærlige familien til sin beste venninne. Enda viktigere for Pegah er møtet med litteraturlæreren. Denne livlige, ynde­fulle og vakre kvinnen inviterer henne til en familiefest med dans og rennende vin. På festen går den løsslupne læreren uten hijab. Pegah tar bilder av denne beundrede, selvstendige kvinnen uten slør og arrangerer små utstillinger av dem. Skoleledelsen får til slutt øye på det; hun blir avhørt, og fotografiene hennes granskes. Ahangarani skildrer denne fasen av livet gjennom en mareritt­aktig animasjonssekvens. Den neste skoleseremonien betrakter hun med distanse, og finner arkivopptak som framstiller lærerkollegiet som en forsamling av sykelige graver.

Læreren blir avskjediget. Tynget av en knugende skyldfølelse finner Pegah emosjonell støtte hos moren. For første gang snakker den erfarne kvinnen åpent med datteren, og tar opp skyldspørsmålet fra et politisk perspektiv. Pegah slutter på skolen og fortsetter studiene på kveldstid, mens hun tjener til livets opphold som skuespiller på dagtid. I en av sine første roller spiller hun en ung kvinne som dropper ut av skolen. Moren oppmuntrer henne til å utvikle skuespillertalentet. Så ringer plutselig læreren, som i mellomtiden har flyktet til Tyskland, for å gratulere henne med skuespillerarbeidet. I løpet av de påfølgende tiårene medvirker hun i førti langfilmer og etablerer seg samtidig som dokumentarfilmskaper gjennom kortfilmene sine.

Det neste kontrollsystemet – ikke bare i Iran – kan bli enda mer perfekt, uten at det trengs noen tortur i det hele tatt.

Sorgen hoper seg opp

Urolige hendelser følger. På den ene siden følger Ahangarani bevegelsen «Kvinne, liv, frihet», som forsvarer kvinners rettigheter. På den andre blir hun i 1990 konfrontert med selvmordet til onkelen Rashid. Allerede traumatisert av bombingen av skolen hans under krigen hadde han vært et engasjert vitne til protestene som samlet 40 000 studenter, bare for å bli offer for den brutale nedslåingen av dem. Det mislykkede opprøret splitter befolkningen – nok en gang, slik han desillusjonert konstaterer.

For en kort stund gir den nye liberale presidentkandidaten Mohammad Khatami det opprørske ungdomskullet et nytt glimt av håp; han erklærer at et land ikke kan styres av religion og tradisjon, og lover ytringsfrihet. Likevel blir studenthjemmene, der onkelen også hadde flyttet inn, stormet med brutal makt. Fanger blir tatt. Rashid torturers i isolasjon; tåregass som pumpes inn i cellene, gir ham varige øyeskader. Studentene, som er rede til alt og roper «frihet eller død», blir nok en gang slått ned med militær makt. Kritiske aviser stenges.

Tre millioner mennesker går igjen ut i gatene i 2009 som del av «Den grønne bevegelsen». Hundrevis av demonstranter mister livet. Pegah risikerer å filme hendelsene mens hun leter etter sin politisk aktive beste venn, og flykter til slutt inn i korridorene i bygninger i nærheten. Desillusjonert av det nye voldsutbruddet forlater vennen landet, får hun vite senere. Hun ser ham aldri mer.

Ahangarani flykter også, og bor nå i London. Selv for henne føles avskjedsfesten, tilsynelatende så glad og løssluppen, fremmed når hun senere ser opptakene ved klippebordet. I sitt nye hjem gifter hun seg og får en datter, Lily, som hun ikke vil gi annet enn trygghet og livslyst. Datteren er også det eneste reelle motstykket til lengselen etter å vende tilbake til Iran, en plan ingen råder henne til å forfølge, særlig etter de nye massakrene i 2026, de største i Irans nyere historie.

Likevel opplever regissøren, langt borte, at livet hennes mangler mening. Hun tar denne konflikten med inn i filmen og strir med usikkerheten om hvordan den kan ende. Er filmen bare et uttrykk for dårlig samvittighet over å ikke være sammen med familien, vennene og aktivistene? Hun filmer den tomme tidslinjen på dataskjermen; den indre krisen blir fysisk nærværende i dette øyeblikket. Hun har viet ett kapittel av filmen til hver av de fem viktigste personene i livet sitt. Etter hver episode viser hun sentrale geopolitiske fakta som tekst på skjermen.

Så bryter krigen ut. Håpet om at et opprør kan være mulig, slår over i sin motsetning. Aggressive amerikanske angrep setter den iranske motstandsbefolkningen, som lengter etter forandring, under enda større press og utsetter den for anklager om å forråde sitt eget land. Resultatet er en fornyet stagnasjon i motstanden, takket være Trump.

Å føre historien videre

Til slutt finner Pegah Ahangarani en siste sekvens av håp: datteren. Hun vil fortelle henne mange historier om alle dem som nektet å gi opp. I den forstand markerer filmen en begynnelse. Og én ting er sikkert: også dette terrorregimet vil ta slutt. Men vi må ikke glemme: det neste kontrollsystemet – ikke bare i Iran – kan bli enda mer perfekt, uten at det trengs noen tortur i det hele tatt.