Dette er ikke en film om Iran.
Eller rettere sagt: Det er ikke bare en film om Iran.
Hovedpersonen kjemper riktignok for frigjøring og forandring i et avsidesliggende område nord i landet, en verden for seg, langt fra vårt eget Europa. Men er det persiske ordtaket hun blir brakt til taushet med, «Gi jenter sko, ikke stier», egentlig persisk? Eller er det kanskje presset som hviler på oss alle? Presset om å holde oss til de opptrampede stiene?
Om å tilpasse oss? Være like? Ufarlige alle sammen?
Sara Shahverdi er 43 år, har ingen barn og bruker ikke sminke. Hun har en skilsmisse bak seg. Og en motorsykkel. Farens motorsykkel. Han døde da hun var 16. Men selv om hun er så annerledes, så lite konvensjonell, jobber hun som jordmor, er hjemme i alle hjem og blir valgt inn i kommunestyret med flest stemmer. Hun er som en ordfører. Og hun begynner med å gå inn i klasserommene for å snakke med elever på 11 og 12 år, som snart er ferdige med grunnskolen, og oppfordre dem til å fortsette å studere. Til ikke bare å se for seg et liv som koner og mødre – til det, sier hun, er det god tid – men også som leger, ingeniører og gründere. Så bestemmer hun seg for å knytte husene til gassnettet. Ingen protesterer, selvsagt. Men i virkeligheten er det bare et påskudd for å registrere husene og samtidig føre kvinnene opp som medeiere. Ellers står de uten noe hvis de blir skilt eller enker: slik det gikk med søstrene hennes, som brødrene fratok arvelodden, selv om det var søstrene som forsørget familien da faren døde. Uten søstrene ville brødrene vært ingenting nå, men i stedet er det søstrene som blir regnet for ingenting.
Etter en stund vil alle jentene lære å kjøre motorsykkel.
Alle jentene vil være som Sara Shahverdi.
Være seg selv.
Den sannste og dypeste forandringen er ikke gassnettet, men det beundrende blikket til Fereshteh. Hun giftet seg med en 35 år gammel mann da hun var 12, og fikk avslag på skilsmisse av en dommer som ba henne heller arbeide med ekteskapet og godta skjebnen. Hun flytter inn hos Sara Shahverdi og lærer straks et håndverk, lærer å veve tepper og, selvfølgelig, å kjøre motorsykkel. Hun følger i Saras fotspor. Men det er ikke lett. Slett ikke. For hver konflikt, for hvert hinder får Sara Shahverdi beskjed om ikke å lage bråk. Om ikke å stille spørsmål ved alt, ikke alltid være så oppjaget, slipe ned de skarpe kantene. Være åpen for kompromisser. Som om hun var problemet. Legen hun går til for en vond ankel, sier at det skyldes stress på jobben. Kuren er å trekke seg fra kommunestyret.
Og kanskje er det virkelig stress. Men til syvende og sist er det bare et forsøk på å stoppe henne.
Og det ender dårlig. Sara Shahverdi stilles for retten, anklaget for vanære, anklaget for å bo alene og barnløs: for å leve som en mann. Uten skjørt. Med caps over hijaben. Kan hun være transvestitt? Hun blir ikke dømt, men hun blir kastet ut av kommunestyret. Fereshteh vender tilbake til familien sin. Og jentene blir én etter én giftet bort for tidlig, i bryllup der ikke et eneste smil å se.
Men hun fortsetter å kjøre på den gamle Hondaen sin. Og å lære andre å kjøre. Nå ute på jordene, ikke i nærheten av husene, slik at jentene ikke blir gjenkjent og straffet, men hun gjentar stadig: «Kjør! Kjør! Gi gass! Ikke vær redd!» – hun fortsetter å peke ut veien.
Å vise en vei.
Selvsagt er dette en film om Iran. Hvis vi ikke diskuterte om vi skal bombe landet for å styrte ayatollahene, for å forandre det, ville nok ikke historien om Sara Shahverdi vært i løpet om en Oscar. Og det er en antikrigsfilm. For bortsett fra en Khomeini-plakat på en vegg dukker ayatollahene aldri opp: på den iranske landsbygda ville livet vært slik også under en annen regjering. Tradisjonene styrer. Og forandring kommer fra motet og seiglivetheten til dem som svømmer mot strømmen: ikke fra et Trump som slår til og arresterer en Maduro, for så å gå videre til neste krise. De neste luftangrepene. Men dette er en film som er langt mer enn en historie om Iran, for hovedpersonen er verken en heltinne eller en revolusjonær: hun gjør bare sitt. Hun har hele livet blitt stemplet som annerledes, som et unntak, men nei: hun vet at hun er helt vanlig. Og hun går videre.
Hun begynner alene, men ender opp med mange.
Et annet ordtak sier: Vann er sterkere enn stein.
Og du? Er du legen, er du dommeren? Eller er du den som gir gass?
