Rehearsals for a Revolution

Yad er et farsisk ord uten direkte norsk oversettelse. «Minne» er ikke helt treffende, for begrepet viser til at fortiden vender tilbake til nåtiden. Den iranske skuespilleren Pegah Ahangarani, som nå er blitt filmskaper, guider oss med voice-over gjennom fem portretter i langfilmdebuten sin, Rehearsals for a Revolution, som vises på Karlovy Vary International Film Festival. I prologen introduserer hun ordet for publikum, og etter hvert forstår vi at begrepet er dyrebart. Rørende, intim og dyktig satt sammen er filmen et viktig vitnesbyrd om historien – ikke bare for Iran, men for alle som er forpliktet til motstand på tvers av generasjoner, over hele verden.

Tyngden av det samlede

Historiene Ahangarani har samlet om mennesker hun kjenner, som trosset diktaturet og ble knust av det, veier tungt når de legges sammen. De viser hvordan skjebnene til dem som gjorde motstand, gir gjenklang i livene til vennene og familiene deres. Men det vokser også fram en følelse av en levende arv av erfaringer fra revolusjonær kamp, som er mer enn summen av delene og aldri forgjeves, selv om protestbevegelser til tider later til å ha mislyktes. Ved å berge og ta vare på sporene etter disse menneskene hedrer Ahangarani dem som en del av Irans kollektive historie. Hun henter dem tilbake for å lyse opp veien for innbyggere som nå sitter fanget mellom vold innenfra og utenfra. De får sin plass i en større syklus av håp hos mennesker som etter hvert nedslag fortsatt vender tilbake til gatene for å kreve endring, og som hardnakket øver seg på revolusjonen som helt sikkert kommer.

Et tittelkort på slutten av hver av de fem historiene setter de tragiske tapene inn i en bredere historisk sammenheng, med datoer og tall, slik at vi får en følelse av hvor mange tusen som led samme skjebne, og av hvordan autoritære systemer forsterker smerten. Men mellom disse saklige oppsummeringene er dokumentaren dypt personlig. Ahangaranis liv i Iran var ikke bare preget av tap på tap, men også av tabubelagt taushet under et slør av frykt. Arbeidet med filmen handlet om å motvirke utslettelsen og finne en måte å gjøre historiene håndgripelige på da det fantes svært lite arkivopptak og få minnegjenstander. Super 8-film, fotografier som familie og andre innbyggere har tatt vare på, opptak fra YouTube og aviser veves alle inn i filmen, mens Ahangarani retter oppmerksomheten mot det som fortelles eller bare antydes i dem.

Historiene Ahangarani har samlet om mennesker hun kjenner, som trosset diktaturet og ble knust av det, veier tungt når de legges sammen

Et halvt århundre med motstand

De fem motstandshistoriene spenner over et halvt århundre, fra styrten av sjahen, da et islamsk teokrati kom til makten, til dagens uro og blodsutgytelse. I den første tenker Ahangarani over faren, som filmet med et Super 8-kamera før han dro for å kjempe ved fronten i krigen mellom Iran og Irak. Hans første tro på Khomeini som nasjonens far gikk over i desillusjon overfor regimet, en smertefull psykologisk prosess som skal gjenta seg gjennom generasjoner. Bristepunktet kom da vennen Davood ble henrettet av en eksekusjonspatrulje på 1980-tallet, for såkalt kontrarevolusjonær virksomhet og utdeling av brosjyrer. Khomeinis bilde ble tatt bort fra familiens nowruz-bord og erstattet med Davoods. Regissøren, som som barn fikk høre at Dawood hadde «dratt til Hollywood», får først mye senere vite om farens tabubelagte tanker, etter å ha lest et skjult brev.

De andre historiene berører på samme måte fortvilelse, død eller eksil. Ahangarani var ung og forvirret av propaganda, samtidig som hun var fascinert av litteraturlærerens vestlige livsstil. Hun var med på å få læreren utestengt fra skolevesenet da hun viste venner på skolen bilder av henne med løst hår på en fest, og dermed utsatte henne for gransking. Ahangarani var preget av skyldfølelse, men læreren, som senere skrev til henne fra Köln, forsto at hun var en brikke i et system som bruker skam som kontrollmiddel. Ahangarani vendte skolen ryggen for å bli skuespiller, og kom inn i morens filmbransje som regissør. Filmen anerkjenner den tiår lange kampen til iranske kvinner, som har utviklet seg til Kvinne, liv, frihet-bevegelsen.

Selvmordet til onkelen Rashid, en journalistikkstudent som ble utsatt for juling og førti netter i isolasjon etter razziaen mot studenthjemmene i 1999, er den mest hjemsøkende av episodene. Ti år senere kommer Ahangarani selv inn i bildet, i en protest som blir møtt med kuler. Etterpå forlot mange unge iranere landet.

I eksil

Ahangarani lever nå i eksil i England, og det avsluttende kapitlet er til den lille datteren Lily, som ennå ikke vet noe om sorg og lidelse. Det finnes ikke noe enkelt, ublandet håp, for i januar i år gjennomførte regimet det største massakret i det moderne Iran mot sin egen befolkning, og regissøren gjengir panikken under internettnedstengingen og skyldfølelsen over ikke å være der. Men mens befolkningen holder ut harde dager, fanget mellom indre teokratisk undertrykkelse og en krig Israel og USA fører mot dem, hyller dokumentaren en motstandsflamme som er gitt videre mellom generasjoner, og som fortsatt brenner.