Da filmfestivalen i Venezia – den 81. i rekken – viste dokumentaren Russians at War som verdenspremiere, ble filmen møtt med fem minutters stående applaus. Men kritiske ukrainske stemmer lot ikke vente på seg, og festivalsjef Alberto Barbera# så seg nødt til å forsvare filmen mot massive anklager om å være prorussisk. Han kalte den en antikrigsfilm uten propagandistiske tendenser. Etter hans mening preges verket av et menneskelig perspektiv og kunstneriske kvaliteter. Filmen ble vist i to lukkede visninger.
Men dette var bare begynnelsen på en omfattende offensiv. Bare noen dager senere krevde det ukrainsk-kanadiske miljøet at Toronto International Film Festival tok filmen av programmet, uten at de fleste av dem som stilte kravet, hadde sett den. Også denne festivalen forsvarte verket. Den hevdet ikke bare at filmen ikke tjente noen propaganda, men også at festivaler må respektere kunstneres og kulturarbeideres rett til ytrings-, menings- og talefrihet. Enhver form for sensur måtte derfor avvises. Festivaler skal være et trygt rom for utveksling av ulike synspunkter. Likevel fikk TIFF deretter urovekkende henvendelser om byggets konstruksjon og sikkerhetstiltak, særlig om cite_note Szechuan 16» target=»_blank» rel=»noopener»>innganger og utganger for VIP-gjester. Festivalens ansatte ble også bombardert med hundrevis av trusler på telefon og e-post, deriblant trusler om vold. Det ble også kjent at det fantes planer om å forstyrre visningen. Festivalen avlyste deretter de offentlige visningene. To visninger fant sted noen dager senere i et kultursenter i utkanten av byen, under beskyttelse av et massivt politi- og sikkerhetsoppbud.
Andre festivaler, som Zurich Film Festival, sto imot presset, som nå også kom fra den ukrainske regjeringen. Noen festivaler beholdt filmen i konkurranseprogrammet, men avlyste de offentlige visningene av sikkerhetshensyn.
Atter andre festivaler, som Mumbai Film Festival og Leuven Docville Film Festival, tok filmen av programmet – sistnevnte på grunn av press fra den ukrainske ambassaden.
Hva var det som skjedde? På nyttårsdag 2022 møtte den russisk-kanadiske filmskaperen Anastasia Trofimova Ilya, en soldat kledd som julenisse, i Moskva metroen. Han var på vei tilbake fra fronten og skulle snart reise igjen. Hun overtalte ham til å hjelpe henne å komme til bataljonen hans, for å danne seg sitt eget inntrykk av virkeligheten der og gjøre observasjonene til en dokumentarfilm. Uten offisiell tillatelse, til og med uten pressekort, tok hun seg inn i krigssonen. Hun ble tålt så lenge hun holdt lav profil. De fleste soldatene er glade for at sannheten om livet deres der endelig blir vist, og for at noen gjør noe for å motvirke løgnene til TV-kanalene.
Den russiske propagandaen – at heltene alltid vinner og de andre dør – møtes med kynisme blant russiske soldater. Da Trofimova kom, hadde bare 300 av de 900 soldatene i Ilyas bataljon overlevd, blant dem mange sårede og varig invalidiserte.
Soldatenes motiver
Trofimova spør og observerer soldatene nøye, også samtalene de har seg imellom, for å forstå hvorfor de kjemper i denne krigen. Hun hører et bredt spekter av argumenter. Noen viser til traumatiske minner fra 2014 i det østlige Ukraina, der de mistet hjemmene sine, eiendelene sine og – i Ilyas tilfelle – virksomhetene sine. Å snakke russisk der innebar å være ukrainer av annen klasse. Russerne kjenner også problemet med å leve uten gass, strøm og vann. Andre grep fatt i en vag følelse av patriotisme, næret av propaganda som tilsa at de måtte forsvare landet mot vestlig okkupasjon. Men patriotismen svinner raskt i møte med en virkelighet der bare meningsløse ofre blir registrert, på begge sider. En soldat sier: det må finnes reelle grunner til å kjempe. Mange tviler imidlertid på det. En annen soldat sier: vi gjennomførte en invasjon, men mot vår vilje. En tredje erklærer: krigen forlenges kunstig fordi noen tjener på den.
Atter andre soldater tegnet midlertidige kontrakter av økonomiske grunner, også for å sikre familiens overlevelse. Da blir de selv fanger, for de kan ikke dra når kontraktene løper ut. Etter måneder uten lønn er de ofte blakke. Noen står ikke engang på lønningslisten og får aldri kompensasjon. Selv etter å ha blitt såret får de ingen materiell hjelp. Noen forteller at de har mistet en venn eller sin egen familie til krigen. Noen soldater ville følge en venn som var tvangsrekruttert eller revet med av propaganda, eller til og med sin egen far eller sønn. Atter andre blir og kjemper for å hevne falne venner og kamerater. Andre igjen sier: hvis jeg ikke kjemper nå, må sønnene mine gjøre det i overskuelig framtid. En narkoman innrømmer at han heller vil være her enn der han kommer fra.
Anastasia Trofimova er ikke bare vitne til disse historiene, men stiller også spørsmål når hun finner det nødvendig, for eksempel når en soldat snakker om «ukrainske nazister» som hater russerne. Hvordan kommer han fram til det synet, spør hun. Enda viktigere: like direkte spør hun om soldatene har vært vitne til krigsforbrytelser, tortur og drap, også av sivile. Anklagen mot Trofimova om at hun ikke nevner #krigsforbrytelser# drives ad absurdum i slike scener. Når de intervjuede soldatene benekter slike handlinger, er det vitnesbyrdet til en ballongfører ved fronten, der det ikke tas fanger, og der bare egne soldaters lik under visse omstendigheter blir hentet inn.
Tortur grusomhetene mot ukrainske soldater og sivile i leirer og sykehus, eller når tropper trenger inn i landsbyer, begås ikke der hvor alle soldater bare er kanonføde i en håpløs skyttergravskrig. Derfor er ikke svarene til dem Trofimova intervjuer, automatisk usanne.
Anklagen mot Trofimova om at hun ikke nevner krigsforbrytelser, drives ad absurdum i slike scener.
Krigens ofre (og sannheter)
Soldatene vet at tapene blir store – vodka og godt humør skjuler frykten. Nye rekrutter kommer uten noen form for opplæring. På grunn av manglende erfaring overlever noen ikke engang de første dagene. De settes til å betjene stridsvogner fra sovjettiden uten å ha fått noen instruksjon i bruken. Ilyas bataljon, som var 180 km fra selve krigssonen da Trofimova kom, blir nå beordret tilbake til fronten. På veien dit overnatter de i en russisk atombunker. Trofimova tar også med redde russiske sivile nær fronten. Situasjonen deres er like paradoksal. De klager over å bli beskutt av sine egne allierte. De ble russere i institusjonell forstand uten å ha gjort noe aktivt selv, i stor grad på grunn av Lenin-bildet og den stadige propagandaen på skolen. Nå er det omstridte Donbas ikke annet enn en livløs sone.
De første ofrene blir også registrert i Ilyas sanitetsenhet. Stemmer høres igjen: vi vet ikke engang hva vi kjemper for. Det finnes ingen plan, ikke engang informasjon om miner. De vet at de kommer til å bli drept i massevis i denne første visuelle konfrontasjonen med fienden, når de går inn i kampsonen. Vi sendes, sies det igjen helt klart, for å bli slaktet. I denne sekvensen bruker Trofimova også droneopptak som viser stridsvogner som eksploderer, og bombeofre, i tillegg til dusinvis av døde og sårede. En omringet mann tar sitt eget liv. En offiser gråter fordi han må melde fra til de etterlatte etter de drepte.
I filmens siste del løfter Trofimova fram en skjebnesvanger sannhet. Hun viser en soldat som var svært kritisk til krigen, men som nå, etter å ha blitt alvorlig skadet, snakker om en rettferdig krig, uten hvilken Russland ville gå tapt, fordi grensene ville bli beleiret. Trofimova spør igjen hvordan han kom til denne vurderingen. Han svarer at han ikke kan glemme ansiktet til en drept kamerat. Han viser henne en video som den ukrainske siden har sluppet, der en såret soldat, som allerede ligger på bakken, gjør voldsomme, desperate håndbevegelser for å få stanset bombingen. Men det skjer gjentatte ganger, helt til han ikke beveger seg lenger. Krigens redsel, næret og dokumentert av propaganda, holder bare et stadig sterkere hat ved like og fungerer som den verste krigshisseren.
Til slutt gir Trofimova ordet til kvinnene. Ved ektemannens grav klager en av dem: «Hvorfor trenger du denne berømmelsen?» Hun legger til: «Han visste ikke engang hva han kjempet for. Vi kvinner, mødre og barn trenger ikke denne krigen.» En annen kvinne vil ikke fortelle barnet sitt noe om krigen, siden nesten alt ved den er løgn. En tredje vender seg rett mot kameraet: «Jeg gir min tillatelse til denne dokumentaren, slik at folk kan forstå hva som virkelig skjer.»
Manipulasjon og propaganda
Etter angrepene på Russians at War virker en mer detaljert beskrivelse av filmens innhold nødvendig. Filmen er tydeligvis vanskelig å se i offentlige rom. Trofimova har laget en dokumentar som ikke bare viser den bevisste manipulasjonen av patriotisme og vennskap, men også utnyttelsen og bedraget som bruker penger til å iscenesette en krig til gagn for kapitalinteresser. Hun viser soldater som vet at regjeringen deres lurer dem, og som bare tjener som kanonføde. Hun viser et av de menneskelige aspektene ved denne krigen, som krever ofre på begge sider. Å stemple det enkle faktum at russiske soldater, også i stort antall, ikke vil føre krig, som prorussisk propaganda passer godt inn i den pågående propagandamaskinen. Anklagen mot filmen burde rettes mot den propagandistiske anklageren selv. Det er ikke bare ukrainere som rammes av vold, men også russiske soldater, og de truede festivalarbeiderne og deltakerne. Det ville tjene ukrainske interesser langt bedre å kjenne og si fra om hvem som er den egentlige fienden.
Trofimova leverer et verk som søker menneskelige sannheter. Hun frikjenner ingen for ansvar; hun viser soldater som følger russisk propaganda, men undersøker hvordan de fjernstyres og villedes. Hun tok en svært betydelig personlig risiko for å lage denne antikrigsfilmen, i håp om å gi et lite bidrag til at krigen snart tar slutt. Hun anklages for å mangle empati. Menneskelighet synes å være selve propagandamaskinens fiende.
Det er verken spørsmålet eller hensikten her å bagatellisere de grufulle massakrene og den torturen vi stadig får høre om. Under propagandamaskinens oppmuntring blir mennesker barbarer i krig. Denne innsikten kan også anvendes på torturen av russiske soldater fra den ukrainske hærens side.
Trofimova ble også anklaget for å ha reist inn i Ukraina uten tillatelse. Burde hun ha tatt bataljonen med til passkontoret, eller myndighetene med til bataljonen? Retorisk tøv. Reportere uten grenser er også et fremmed begrep for anklagerne her.
Trofimova har aldri bagatellisert eller benektet krigsforbrytelser. Tvert imot tar hun dem opp. Hun tar heller ikke til orde for å frita folk for ansvar fordi de følger ordre. Også ukrainere som ikke vil kjempe, tvinges til å følge ordre.
Trofimova er verken opptatt av strategier for å frikjenne eller for å anklage. Hun vil avdekke hvordan maktmekanismene som fører til grusomheter, fungerer. Retorisk, propagandistisk demonisering er til liten hjelp her.
Ukrainas kultur- og strategiske kommunikasjonsdepartement erklærte Trofimova for en trussel mot nasjonal sikkerhet og statsfiende. Den ukrainske sikkerhetstjenesten har til og med reist tiltale mot henne for å ha benektet russisk aggresjon og glorifisert dens aktører.
Følgene av denne trakasseringen rammer alle dokumentarregissører og produsentene deres, som etter slike angrep vil ha en tendens til å styre unna politisk viktige, men kontroversielle temaer. Det gjør stor skade på en kultur for debatt, i en tid da kulturinstitusjoner, distributører og medier allerede er stadig mer risikoaverse og unngår politisk kontroversielle, aktuelle temaer til fordel for portretter og musikkdokumentarer.
Blant anklagerne …
Anastasia Trofimova har blant annet laget en dokumentar om de kurdiske kvinnelige forsvarsenhetene (YPJ) som kjemper mot ISIS (Her War: Women Vs. ISIS, 2015), og om det første tilfluktsstedet for foreldreløse barn i Irak (Iraqi Safe House, 2018). Hun forsøkte å bidra til sameksistens og fredsbevarende tiltak for folk i Mosul i Irak som hadde tatt side for eller mot ISIS (Mosul Between War and Peace, 2018). Hun dokumenterte også arbeidet til den eneste frivillige organisasjonen i Russland som arbeider for å redde mennesker fra moderne former for slaveri (Enslaved, 2020).
Vi skulle gjerne sett like modige og humanitære handlinger fra anklagerne hennes.
