En falmet blå vegg. En kvinne vender seg mot en tom stol og ser stille på den. «Hvorfor dro du?» spør hun. «Hvorfor forlot du meg?» Spørsmålet er stille og krever ingenting, men det brer seg og sprenger omsider stillheten. En eldre kvinne fyller stolen overfor henne og svarer: «Jeg dro ikke. Å dra betyr at folk var [once] sammen […]. Men vi var aldri sammen.»
Denne fengslende scenen åpner Rachel Taparjans gjennomtrengende intime langfilmdebut, Something Familiar, som bugner av liv og hjerte. Samproduksjonen mellom Romania og Storbritannia hadde verdenspremiere i konkurranseprogrammet DOX:Award under årets CPH:DOX.
En statssak
Kvinnen vi først ser på lerretet, er Rachel, som både står foran og bak kamera som filmens regissør. Rachel ble adoptert fra et rumensk barnehjem på 1990-tallet av et par fra Teesside i Nordøst-England. Hun ble født like etter Nicolae Ceaușescus styre i Romania, og var ett av mange barn som ble igjen på barnehjem etter det drakoniske dekret 770, som sterkt begrenset abort og prevensjon og i praksis gjorde morskap til «en statssak».
Rachels historie er likevel ikke filmens utgangspunkt. Den begynner med en annen kvinne, Mihaela, som Rachel følger til et rumensk barnehjem, der begge ble adoptert. De to besøker det tidligere barnehjemmet (som siden er tatt i bruk til noe annet – nå står det et piano der sengene før sto) og leter etter Mihaelas familie, som hun aldri har kjent. Det er en smerte over denne prosessen, som river opp Mihaelas forestillinger om hvem hun er, og fortellingene hun har båret på hele livet. I én scene møter hun en mann, hennes antatte far, som insisterer på at Mihaela ikke er datteren hans, selv om de har påfallende like trekk.
Men Rachel har ennå ikke gått denne veien alene, på leting etter sin egen familie, eller det som er igjen av den. I byen Brăila møter hun igjen broren Alexandru, hvis mørke øyne og milde nærvær minner om hennes egne, og en av søstrene, Ana-Maria, som forteller om de smertefulle opplevelsene de delte, til tross for at de var skilt fra hverandre. Moren og de tre søstrene, Rachel iberegnet, ble utsatt for seksuelle overgrep og utnyttelse, i ulike land og med milevis imellom seg.
«Hvorfor forlot du meg?»
Mange mødre
Filmen springer ut av tradisjonen med den personlige dokumentaren og forankrer seg i en levd ærlighet som lar følelsene vokse og forskyve seg, uten frykt for usikkerhet eller vonde følelser. Samtidig går den utover formens kjente grep og leker med ideen om ‘mange mødre’, som den gjør til grunnlag for en overbevisende øvelse. Filmskaperen holder muligheten åpen og får skuespillere til å innta morens rolle, men i stedet for å lande på én enkelt ‘mor’ inviterer hun en rekke av dem til å sette seg i den tomme stolen overfor henne.
Hun henvender seg til dem i første person, og virker mindre opptatt av å konfrontere morsfiguren enn av å bruke rommet til å få sagt det som aldri er blitt sagt. På den måten slipper hun lenge nedkjempede følelser til, som en handling av medfølelse med seg selv og, i forlengelsen av det, med moren. Overfor Rachel får de ‘mange mødrene’ (og senere søsteren hennes) bytte plass og stille spørsmål selv, og det som kanskje ellers ville blitt en innbilt, ensidig samtale, blir en ekte og åpenhjertig utveksling. I én scene betror Rachel ‘moren’ at hun ikke kan være sint på henne, fordi det kan sette den skjøre forbindelsen deres på spill. «Ja, du må kjenne meg for å være sint på meg», er ‘moren’ enig, og understreker dermed hvilket privilegium morens nærvær er, selv når det er mangelfullt. Deretter følger en rekke familiebilder med ulike «mødre», som understreker regissørens interesse for flere scenarioer og familiedynamikker: en ‘mors’ arm rundt Rachel mens hun står over henne, ‘mor’ og datter side om side med hendene forsiktig sammenflettet, de to stående sammen, fjerne, uten at skuldrene berører hverandre.
Små øyeblikk
Filmen lener seg inn mot de små, avslørende øyeblikkene som oppstår når kameraet bare observerer, og reflekterer med nyanser og dybde over felles skjebner, traumer som går i arv fra generasjon til generasjon, og spørsmål om tilhørighet: til familien og til landet som stadig drar deg tilbake. Temaene tap og lengsel går sterkest inn, formidlet gjennom tilsynelatende underspilte bilder, som et slitt fotografi av en mor eller en forsømt grav som kameraets blikk blir hengende ved. Men filmen pulserer også av liv og byr på lommer av glede og sjarm, når søsknene sykler gjennom gatene sammen eller «stjeler» en nøkkel fra en onkel for å få tilgang til fotoalbumene, mens han setter i gang med enda en anekdote.
