Synthetic Sincerity, av den anerkjente britiske regissøren Marc Isaacs (Lift, Men of the City, The Filmmaker’s House), blander en dokumentarisk skildring av vitenskapelig KI-forskning med fiktive elementer for å vise virkeligheten slik den ser ut ved starten på komplekse sosiale samspill mellom mennesker og KI. I en lettbeint form tar filmen indirekte opp alvorlige bekymringer ved å sette bildet og dets «sannhet» i sentrum, og ved å gi et menneskelig ansikt til en fjern KI gjennom de personlige historiene til menneskene bak prosjektet. Utsiktene til at vi snart skal leve side om side med KI-styrte maskiner blir stadig mer skremmende. Her dempes frykten av et krav om å demokratisere KI, av tillit til akademisk kvalitetssikring og menneskelig kontroll, og av de sosiale erfaringene til forskere med ulik innvandrerbakgrunn. Jean Baudrillards hyperrealitet i simulakrenes fjerde fase, der tegnet er helt uavhengig av den fysiske virkeligheten, blir her gjenstand for refleksjon. Den reiser en rekke spørsmål – ikke bare om hvorvidt en altomfattende KI lar seg realisere, men kanskje aller mest om ansvaret for hva den gjør, og om de sosiale følgene.
The Synthetic Sincerity Lab
Det vitenskapelige prosjektet, som har som mål å gjøre KI-agenter mer sensitive, drives av The Synthetic Sincerity Lab, som er knyttet til University of Southern England. Forskerne inviterer regissøren til å samarbeide ved å la KI-en analysere intervjuene han gjorde med en rekke mennesker under arbeidet med sine tidligere dokumentarfilmer. Regissøren følger på sin side forskernes arbeid mens det utvikler seg, fra den første fasen av prosjektet, der de samler inn og systematiserer data om de mange synlige og minimale måtene menneskekroppen reagerer på impulser. Professor Song, som leder laboratoriet, presenterer Lynn, prosjektlederen, og andre forskere som kommer fra ulike land. I den avanserte KI-registreringsfasiliteten mater de KI-en med enorme mengder data for å skape et bredt spekter av menneskelig atferd, som etter planen skal hjelpe KI-en til å kommunisere bedre med mennesker. Prosjektet Inscribed Humanity Synthetic Sincerity skal avdekke de mindre åpenbare trekkene ved menneskelig adferd og nærvær, og samle inn det menneskelige bildet og stemmen, slik at man fritt kan generere framtidsperfekte KI-agenter.
På et tidspunkt ber laboratoriet regissøren foreslå noen som vil stille opp med visuelle og auditive prøver til avataren. Regissøren peker på naboen sin, en uigurisk kokk som måtte flykte fra Kina for flere tiår siden. Kokkens personlige kamp fører filmen inn i det politiske feltet med påtvunget taushet og etnisk profilering, og derfra videre til en tragisk situasjon andre steder i verden: Lynn kommer fra Beirut, og er også begrenset i hva hun kan si om at Israel bomber hjembyen hennes. Professor Song forlot selv Kina for å studere i Storbritannia som 19-åring, og som en anerkjent KI-forsker framhever han det som forbinder fjerne kulturer og land. De andre forskerne holder avstand når de kommenterer og røper detaljer om arbeidet og sine personlige historier, men alle innrømmer at hovedmotivasjonen for å jobbe med KI er økonomisk. Blant de personlige historiene til personene fra Isaacs’ tidligere dokumentarfilmer, som nå mates inn i KI-en og analyseres av forskerne, retter filmen oppmerksomheten mot det menneskelige ansiktet, preget av tidligere erfaringer, et indre liv og et vesen formet av livets kamper. Med utgangspunkt i Ingmar Bergmans utsagn, «filmens essens er det menneskelige ansiktet», spør regissøren: «Hva skjer med dokumentarfilmen og verden den skildrer når KI-film blir virkelighet?», «Hva regner vi som et autentisk bilde i KI-ens tidsalder?» og «Hva skjer med dokumentarfilmen når filmen mister evnen til å dokumentere? Og hva skjer med et samfunn som ikke lar seg dokumentere?»
«Hva skjer med dokumentarfilmen og verden den skildrer når KI-film blir virkelighet?»
Personlige historier
Disse teoretiske spørsmålene om bildets og billedbrukens natur blir imidlertid skjult bak de personlige historiene til menneskene som arbeider med prosjektet, og som vi får innblikk i gjennom tradisjonelt dokumentarisk filmarbeid. Filmen bygger på observasjon av verden og på nære samtaler med mennesker, som gradvis avdekker deres indre dybder og erfaringer og ofte avkrefter forutinntatte meninger man kan ha dannet seg da man først så bildene deres. Historiene deres vekker større samfunnstemaer, diskusjoner og hendelser, og gir et bilde av individuell følsomhet og mestringsstrategier som publikum kan betrakte og tolke. Forskerne oppdaget at i Isaacs’ tidligere filmer, som de nå mater KI-en med for å analysere, har stille øyeblikk der kameraet bare viser et ansikt, større «verdi» som informasjon enn øyeblikkene der de samme personene forteller om erfaringene sine. Men i stillheten viser bildet ikke bare det indre livet til en gitt person. Det blir også et lerret som betrakteren kan projisere sitt eget indre liv, sine bekymringer, kunnskaper, overbevisninger eller mål på, siden kommunikasjon i sin grunnform er en toveisprosess med en avsender – et tegn – en kanal – og en mottaker.
Tolkningens problem
Dette bringer oss til tolkningsproblemet, til handlingen som bygger på tolkningen, og til det sosiale og politiske ansvaret for denne handlingen. Å påføre maskiner visse menneskelige sensibiliteter, som antas å skulle hjelpe folk å kommunisere med KI-agenter, kan true prosjektet politisk. I Synthetic Sincerity uttrykker den KI-genererte versjonen av den uiguriske kokken uttrykkelig synspunktene sine (selv om han i årevis har tiet for å beskytte familien som fortsatt bor i Kina). Det skaper strid og fører til en disiplinærsak mot Lynn. Som kvinne og innvandrer blir hun, på en måte som er typisk for vår tid, gjort ansvarlig for et mulig sinne hos kinesiske institusjoner som samarbeider med prosjektet internasjonalt. Hun bærer hele ansvarets tyngde, mens de elegante overordnede og samarbeidspartnerne hennes later som de blir overrasket – ansvaret for de sosiale og politiske følgene skyves nedover den sosiale rangstigen til det svakeste leddet, til dem som knapt kan beskytte seg selv.
Virkelighet og fiksjon flyter sammen i den hybride formen i Synthetic Sincerity og sjonglerer lekent med ulike elementer. De reiser spørsmål som ligger skjult under overflaten av filmens tema – det er opp til oss å formulere dem, tenke over dem og lete etter løsninger.
