Teknologi endrer måten vi lever på, ofte med dype samfunnspolitiske følger. Den har blitt samfunnets «formende verktøy» for ideal og ambisjoner, og forvandler nær sagt alle sektorer og livsområder, som det heter i EU-kommisjonens litteraturgjennomgang om forskning og innovasjon, ‘Technological Change and Society’. Men et sprang fremover i teknologien gagner ikke alltid samfunnet bredt. Debatten er særlig aktuell nå som etiske spørsmål rundt ny og fremvoksende teknologi tårner seg opp, og Big Tech får stadig større innflytelse over den offentlige samtalen og de demokratiske prosessene – fordi selskapene kontrollerer den kritiske digitale infrastrukturen og informasjonsøkosystemene over hele verden.
Danmark erkjente det store presset Big Tech legger på det demokratiske rettsstatsprinsippet og den globale geopolitikken, og lanserte i 2017 det banebrytende initiativet for teknologidiplomati, TechPlomacy. Dermed «løftet» landet «teknologi og digitalisering» opp til en utenrikspolitisk prioritet, med et team stasjonert i København og Silicon Valley for å føre direkte dialog med teknologiselskapene. Anne Marie Engtoft Meldgaard, landets utnevnte teknologiambassadør, representerer den danske regjeringen med globalt mandat. Hun har ledet initiativet og står i sentrum i Susanne Kovács’ (It Takes a Family) dokumentarfilm med samme navn, Techplomacy, som hadde verdenspremiere i mars.
Filmen er spilt inn over hele verden, fra Palo Alto til København, FN-kontoret i Genève og G20-toppmøtet i São Paulo, og dokumenterer diplomatiets nye grenseland når nasjonene møter utfordringer fra Big Tech. Kameraet følger ambassadøren fra de første dagene i embetet i 2020, med teamet i hælene gjennom fem år, mens de brainstormer strategier, deltar i forhandlinger og møter Big Tech-skikkelser som Metas daværende sjef for globale saker Nick Clegg og Karan Bhatia, leder for offentlige saker og offentlig politikk i Google, blant andre.
Digitalt vilt vest
Med velprøvde dokumentarteknikker lar filmen ambassadørens intervjuer og førstehåndsberetninger drive fortellingen fremover. Her er også intervjuer med Maria Ressa (portrettert i Ramona S. Diaz’ A Thousand Cuts) og dr. Imran Rashid, en dansk lege som står bak det lokale borgerforslaget. De knytter sammen ulike sider ved en stadig mer presserende samtale, som bruken av sosiale medier som våpen, og barns og unges trivsel og trygghet på nett. Selv om filmen ikke går inn på Ressas eller Rashids personlige historier, viser innsiktene deres seg nyttige i diskusjonen. Ressa er korsfarende journalist, administrerende direktør i nettavisen Rappler og nobelprisvinner, og er kjent for sin kritiske rapportering om Filippinenes president Rodrigo Dutertes brutale narkotikakampanje og menneskerettighetsbrudd. Hun har vært utsatt for vedvarende vold på nett, næret av Dutertes offentlige fordømmelse av henne. Strømmen av angrep i sosiale medier skapte et «tilretteleggende miljø» for forfølgelsen og straffeforfølgelsen av henne, og plattformene er fortsatt «bærerne av [facilitating] disse angrepene», slik International Center for Journalists (ICFJ) hevdet etter sin rettsmedisinske studie fra 2021 (som ikke nevnes i filmen). Rashid, derimot, la frem borgerforslaget som krever at barn og unge beskyttes mot teknologiselskapenes «kommersielle utnyttelse», der algoritmer, datainnsamling og manipulerende design brukes til skade for dem (utenfor filmens rammer har temaet nylig blitt undersøkt av den nederlandske interesseorganisasjonen Bits of Freedom, som ser på hvordan design på sosiale medier og e-handelsplattformer påvirker brukernes valg).
Filmen forteller ikke kronologisk, men konsentrerer seg om ambassadørens virke over fem år. Kanskje speiler dette grepet hvordan det er å stadig løpe etter den raske teknologiske utviklingen. I 2022, akkurat idet EU innførte sin første store regelverkspakke, ble den for eksempel «forbikjørt» av Big Tech med den offentlige lanseringen av generativ KI (særlig OpenAIs ChatGPT), sier Ressa i filmen. Blant lovverket som ble vedtatt i 2022, var Digital Services Act (DSA), «den nye sheriffen i byen» i det digitale ville vesten, som Europaparlamentets ordfører for DSA, Christel Schaldemose, uttrykte det. Loven skulle sikre ansvarlighet, åpenhet og innholdsmoderering på nettplattformer. DSA ble supplert av Digital Markets Act (DMA), som skulle skape like konkurransevilkår og sette regler for ‘portvoktere’ i den digitale sektoren. I 2024 vedtok FN Global Digital Compact (GDC, forhandlet frem blant de 193 medlemslandene), et globalt rammeverk for styring av kunstig intelligens og for å ivareta menneskerettighetene på nett.
«Disse selskapene bestemte at veksten deres er viktigere enn å forene samfunn.»
Teknologi er politisk
Filmen byr på mange perspektiver på teknologiens håp og farer. De er ikke nye for dem som kjenner debatten, men de setter i gang en stimulerende diskusjon. Teknologiens positive rolle for å opprettholde demokratiet skal ikke overses, slik representantene for Google og Meta – lite overraskende – hevder i filmen: Teknologien kan gi borgerne makt og fremme inkludering. Men polariseringen, drevet av sosiale mediers insentivstruktur som dreier seg om profitt, er en reell trussel mot hvordan opinionen dannes. Plattformene bruker gjerne den såkalte Friends-of-Friends-algoritmen (FoF) for å vokse, og den skaper ekkokamre som forsterker splittelse og systematisk uthuler evnen vår til nyansert tenkning og empati, forklarer Ressa: «[…] Disse selskapene bestemte at veksten deres er viktigere enn å forene samfunn», og «plattformene splitter av design, fordi det gir dem mer penger». Valg og andre demokratiske prosesser, skjøre som de allerede er, trues ytterligere av økende «forurensning» i informasjonsøkosystemene, enten det er (KI-generert) desinformasjon, hatytringer eller nettmobbing, som Engtoft Meldgaard påpeker i en egen scene. Å verne informasjonens integritet er derfor avgjørende, og en presserende oppgave i dag.
Dokumentaren berører også et annet kritisk aspekt: utfordringene beslutningstakerne møter når de skal regulere disse teknologiene. Lovgivningsprosessen blir ofte løpt fra av den raske teknologiske utviklingen. For aktørene i sosiale medier, særlig dem som opererer i USA, har reguleringen i tillegg blitt hemmet av at det er vanskelig å gjøre plattformene ansvarlige, på grunn av argumenter om ytringsfrihet. Det har vekket bekymring for balansen mellom å beskytte ytringsfriheten som en hjørnestein i demokratiet og å hindre spredning av skadelig innhold og desinformasjon, som kan manipulere opinionen og til slutt påvirke demokratiske utfall. Det pågår også en debatt om hvordan Big Tech bruker lobbyvirksomhet, økonomisk makt og egne plattformer som våpen for å bremse regulering og lovgivning (det siste utdypes ikke i filmen, men man kan lese mer om det for eksempel i en artikkel fra European Democracy Hub eller i serien ‘Big Tech Lobby Playbook’ fra Centre for Research on Multinational Corporations, SOMO).
Mot slutten av filmen minner Engtoft Meldgaard om den danske fysikeren Niels Bohr (som var med i Manhattan-prosjektet) og hans åpne brev til FN fra 1950, som advarte mot «formidable ødeleggelsesmidler i menneskets hender». I dag står menneskeheten overfor en ny formidabel kraft: ny og fremvoksende teknologi, hvis følger er særlig uhyggelige når det gjelder KI eller dens hypotetiske fremtidige form, kunstig generell intelligens (AGI) – den «gudlignende», uutgrunnelige teknologien som, ifølge en av de intervjuede i filmen, kanskje bare har eksistert i 2001: A Space Odyssey. Teknologi er ikke nøytral, minner teknologiambassadøren oss om, og skaperne er politiske mennesker hvis overbevisninger og ambisjoner er bakt inn i det de skaper, og som «kommer til å ha en stemme når teknologien er allestedsnærværende i livene og samfunnene våre». «Derfor er teknologidiplomati avgjørende», insisterer hun, og det samme er forståelsen av teknologiens iboende risiko, hvordan den utvikles og hvilke verdier den bærer. Da må vi vekk fra reaktive tiltak og lappeteppe av regler som først settes inn etter at teknologien har gjort skade, og data er høstet og utnyttet for politisk eller økonomisk vinning. I stedet må Europa (og den enkelte) ta en aktiv rolle i en ansvarlig utvikling av teknologien, i tråd med demokratiske prinsipper som setter mennesket og menneskerettighetene i sentrum for samfunnet og styresettet vårt.
