<em>The Eyes of Ghana</em>

Spør man en gruppe barn hvem Kwame Nkrumah var, svarer ett av dem at han var Ghanas første president. Det er selvsagt et godt utgangspunkt, men er det alt som er å si om ham? Om arven etter Nkrumah går meningene i sprik: revolusjonær leder eller autoritær hersker – avhengig av hvilken del av historien hans man kjenner. Men historien viser at slike enkle konklusjoner ikke strekker til.

Nkrumah sett med Hesses øyne

The Eyes of Ghana, den andre langfilmen til dobbelt Oscar-vinner Ben Proudfoot – med Barack & Michelle Obama som utøvende produsenter – forteller om Kwame Nkrumahs liv sett med øynene til den ghanesiske filmpioneren Chris Hesse. Kwame Nkrumah førte Ghana til selvstendighet i 1957, og Ghana ble dermed det første landet sør for Sahara som ble uavhengig. Han var en sentral skikkelse i panafrikanismen og gikk inn for politisk enhet i Afrika og for at kontinentet skulle frigjøres fra kolonistyret. I denne perioden var Hesse Nkrumahs personlige filmfotograf. Han reiste verden rundt med ham, dokumenterte møtene hans med verdensledere og talene hans, og samlet hundrevis av timer med opptak. Hesse forteller at Nkrumah la merke til hvordan Amerika hadde skapt seg en tiltalende identitet gjennom filmen, og at han ville gjøre det samme for Ghana. Det fikk ham til å omstrukturere filmbransjen og bygge opp et filmøkosystem – det beste i Afrika, som Hesse sier.

Underveis tok Nkrumah imidlertid i bruk autoritære metoder, som å fengsle folk med avvikende meninger og å endre grunnloven slik at partiet hans ble det eneste lovlige og han selv president på livstid. Det førte til et kupp som ikke bare drev ham fra makten, men også ødela statuer, dokumenter, arkiver og filmene Hesse hadde laget i denne perioden. De ble ansett som uttrykk for Nkrumahs autoritære styre. Uten at kuppmakerne visste det, ligger negativene trygt oppbevart i London. Proudfoots film griper likevel knapt fatt i disse konfliktene.

The Eyes of Ghana er et arkiv av et arkiv – et dokument over historien og det menneskelige kar som bevarer den.

En ny æra

Filmen åpner med en montasje der vi hører Nkrumahs stemme, som avslutter med ordene «en ny æras morgengry». Hesse, nå i livets aften, som han selv sier, virker likevel ikke å være i sitt håps aften. Han har fått påvist grønn stær, men nekter å godta det – ikke av fornektelse, men av mot. Det samme motet finner vi hos bipersonene: Anita, en dokumentarfilmskaper som ble ført til Hesse av interessen for Ghanas filmhistorie, og Mr. Addo, filmfremviser ved det nå nedlagte Rex Cinema, som ofret familiebåndene – «Jeg forlot dem, de har også forlatt meg» – for å verne kinoen, i håp om å vekke den til live igjen og vise film der på nytt.

Hesse forteller om opplevelsene sine med liv og lyst (en iver som bare nostalgiske minner kan vekke) og med dyp ærbødighet for Nkrumah. Nkrumah var åpenbart ikke bare sjefen hans, men også en farsfigur; han minnes at Nkrumah ofte kalte ham «min sønn», og at de utviklet en egen form for kommunikasjon gjennom Nkrumahs spaserstokk – slik ga Nkrumah ham tegn om hva han ville ha filmet og hva ikke. Likevel er Hesse ikke særlig opptatt av å opphøye eller svartmale Nkrumah; han vil heller vise denne historien og overlate dommen til seerne. Da en filmstudent spør om Nkrumahs omstridte arv, svarer han: «Jeg filmet livet hans. Det er opp til dere å se og dømme.»

Hesse har latt seg lede av troen på filmen som frigjøringsverktøy og av Nkrumahs profetiske siste ord til ham: «Hele det afrikanske kontinentet vil synke ned i jorden, men av asken skal et nytt Afrika vokse fram. Ikke vær redd. Fortsett å filme.» I 21 år forsøkte han å overtale ghanesiske myndigheter til å digitalisere filmarkivet. Selv nå, over 90 år gammel og ute av stand til å filme selv, er han travelt opptatt med å sette den yngre generasjonen i stand til å gjøre det.

Hesse, som sto bak opptakene til postkoloniale klassikere som Kwaw Ansahs Love Brewed in the African Pot (1980) og Heritage Africa (1989), mener at filmfotografi «ikke handler om å rette kameraet mot ting, men om å få fram en persons beste side». Av de få minuttene med Hesses arbeid som vises i filmen, forstår vi at «beste side» for ham ikke betyr visuell forskjønnelse, men å vise menneskene som individer og ikke som spektakulære objekter. Denne kvaliteten er stort sett fraværende i The Eyes of Ghana.

Nærbilder

Visuelt forveksler Proudfoots film nærhet – med rikelig bruk av nærbilder og ekstreme nærbilder – med intimitet, og reduserer personene til eksotiske bilder. Tilnærmingen er didaktisk og overlesser symbolikken i Hesse som «øyet» ved å framheve selve øyet hans; trekkene hans fremstilles som kriminaltekniske bevis vi skal granske for å lære mer om Nkrumah. Det gjentatte nærbildebruket er riktignok et formelt fellestrekk ved Proudfoots filmer, men gir sjelden sterke resultater; det fungerer mer som et stilistisk teppe. Musikken understreker denne trangen til spektakkel: den blockbuster-aktige partituren trer ofte fram på bekostning av fortellingens iboende, innadvendte karakter, i stedet for å utfylle den. Det som holder filmen sammen, er Hesses skarpsindige og karismatiske nærvær, supplert av Anitas nysgjerrighet og Mr. Addos offer.

Til syvende og sist er The Eyes of Ghana et arkiv av et arkiv – et dokument over historien og det menneskelige kar som bevarer den. Chris Hesses seighet og utrettelige mot er et håpets fyrtårn; suksessen hans er selve substansen i framtiden for et nytt Ghana, et land som forstår sin egen historie og nyansene i den, der «… vi vil vite hvordan vi begynte, hvor vi begynte og hvor langt vi har kommet på livets reise.»

Denne anmeldelsen springer ut av Talent Press-programmet, et initiativ fra Talents Durban i samarbeid med Durban FilmMart Institute og FIPRESCI. Synspunktene i denne artikkelen er forfatterens (Elijah Oluwanisola) og kan ikke regnes som en offisiell holdning fra arrangørene.