Teboho Edkins’ 38 minutter lange dokumentarfilm An Open Field tar oss med på en usedvanlig inntrengende reise til ulykkesstedet for Boeing 737 MAX i Etiopia, med kollektiv sorg som rettesnor. Selskapets uaktsomhet, drevet av økonomiske prioriteringer, kostet broren hans livet, og minnet om ham bæres i dag av menneskene i Bishoftu. An Open Field hadde premiere på IDFA, der den vant prisen for beste kortfilm. Den bekrefter at sorgens språk er universelt og sammensatt, i skarp kontrast til selskapets upersonlige retorikk. Ved å ta inn over seg den ladede tilstedeværelsen på selve stedet, både som personlig og filmatisk ressurs, understreker Teboho Edkins hvor viktig og sjelden fysisk tilgang til katastrofesteder kan være.
Den beryktede Boeing 737 Max
På bare sju års tjeneste forårsaket Boeing 737 Max – lansert som en mer effektiv versjon av det ikoniske amerikanske passasjerflyet – to katastrofale ulykker som tok livet av til sammen 346 mennesker. Modellen ble et nytt referansepunkt for flyskrekk og mistillit. I oktober 2018 falt flight 610 i havet utenfor Indonesia bare minutter etter avgang, og alle 189 om bord omkom. Ulykken vakte bekymring for Boeings nye flykontrollsystem MCAS, men granskingen var ikke grundig nok til å forhindre den neste katastrofen, som kostet 157 passasjerer og besetningsmedlemmer livet. 10. mars 2019 forlot flight 302 Addis Abeba i Etiopia og styrtet seks minutter etter avgang i en åpen mark nær Bishoftu. Etterforskningen viste, lite overraskende, at Boeings skjøre implementering av flykontrollsystemet speilet en prioritering av profitt framfor grunnleggende sikkerhet. I flere år, helt fram til i dag, har selskapet vært innviklet i rettslige oppgjør med myndigheter og de pårørende. De har avdekket svakheter og lovbrudd rundt et påviselig utrygt fly som, slik det ble sagt under rettssaken, «tok meningsløst mange liv».
I det flyet satt Teboho Edkins’ bror, Thabiso. Teboho, som er filmens regissør, og faren Don, som er produsent, reiste til Bishoftu for å møte følelsene sine i ulykkens episentrum. Der finner de noe mer varig da lokalbefolkningen tar imot dem som «brødre og søstre». For disse menneskene er sorgen et sentralt kulturelt element, og nå bærer de byrden det er å sørge over ofrene for flyet. Kameraet fanger intimiteten i fellesskapets prosesjoner og vier like stor oppmerksomhet til den naturlige sårbarheten hos de to Edkins-mennene, som er helt oppslukt av bønn og av sorgens delte, klare språk.
Teboho Edkins understreker hvor viktig og sjelden fysisk tilgang til katastrofesteder kan være.
Velkjente kontraster
Teboho Edkins har lenge markert seg med over et dusin kortfilmer og langfilmer som kaster lys over postapartheid-Sør-Afrikas historier og landskap. Han er opptatt av de ustabile møtene mellom kulturer og de seismiske forskyvningene på steder som er revet løs fra vestlige nyhetsoppslag. Den hyllede langfilmdokumentaren hans Days of Cannibalism (2020) forteller en historie fra Lesotho, der han selv har bodd. Den skildrer økonomiske migranter fra Kina som enda et offer for moderne kapitalisme, og de skiftende maktforholdene og den samfunnsmoralen de brakte med seg. I An Open Field velger han derimot en deltakende form som intuitiv regimetode. Når han observerer fellesskapet, ritualene og den gjennomtrengende tragedien som har rammet menneskene der, virker en slik forpliktelse overfor sorgkulturen smittsomt beroligende.
An Open Field unngår emosjonell linearitet og er bygd opp i flere lag og medier, en struktur som ofte egner seg for en reflekterende dokumentar om traumer. Fra første stund fletter Edkins sammen nyhetsklipp, reklamefragmenter og den nervøse rytmen fra en telefon som ringer, med bilder av marken. Til slutt lar han seg selv stå alene i bildet og lytte til vinden ved minnesmerket. Når medier og innstillinger møtes slik, trer en tydelig kontrast fram mellom fellesskapets medfølelse og selskapets stive, kontrollerte holdning. Disse velkjente motsetningene, altruistisk mot uaktsom, ekkoer metaforisk sorgprosesjonene satt opp mot den overfladiske retorikken i vestlig nyhetsdekning. Det som følger, er en dypere undersøkelse av hva det vil si å bli hvilested for en fremmeds sjel, et spørsmål hvis hellige tyngde ikke kan fornemmes ekte på avstand.
Stedet og nærheten
I en scene sitter to menn i marken og minnes dagen de hjalp til med å samle inn levninger fra det 28 meter brede krateret etter flyet. Mens den ene snur en stein i hånden, går det opp for oss at den er et fragment av en menneskeskalle, noe jorden fortsatt gir fra seg med letthet.
An Open Field løfter fram betydningen av fysisk tilstedeværelse og håndfaste bevis, og unngår den velkjente didaktikken i filmer om tap, som ofte reduserer sorg til felles trøst. Filmen viser også hvor mye trøst som kan hentes fra fysisk nærhet til katastrofestedet – et sted hjemsøkt av en uutsigelig fenomenologisk tilstedeværelse, av spøkelser, av bevis og fremfor alt av energisk ladning. Dette er verdifulle ressurser som dokumentarfilmen lenge har begjært. Derfor ser vi Edkins så ofte i bildet med en mikrofonstang, der han lytter og tar opp lyd, som om han forsøker å nå fram til broren – en gest som mot slutten bærer et snev av legedom. Her ligger også filmens universalitet: i en uuttalt invitasjon til å tenke på dem som ikke kan nå fram til slike steder. Tenk bare på dem som mistet familie på det malaysiske flyet, gravlagt i det okkuperte Donbas. Ofrene på flight 302 har i det minste sine uvurderlige voktere.
