<em>Tickling the Devil</em>

Krigsjournalister bærer menneskehetens historie på skuldrene og balanserer på en knivsegg mellom vitne og voyeur. De har det hjemsøkende privilegiet å tvinge verden til å se på det den helst vil overse. Likevel: «Krigsreportere er opplært til ikke å snakke om seg selv. De tar seg bare av ofrene,» sa Hernán Zin, regissøren bak den opprivende dokumentarfilmen Dying to Tell fra 2018. Åtte år senere utforsker Maciek Nabrdalik og Piotr Małecki også traumer, frykt og krigsjournalistikkens psykiske pris, i et rørende portrett av en av 1900-tallets mest innflytelsesrike fotografer.

Hvis navnet Christopher Morris ikke ringer noen bjeller, vil bildene hans garantert gjøre det. Han har levd mange kreative liv. I «nullerne» fornyet han den politiske fotografiens språk som Time Magazines fotograf i Det hvite hus. I stedet for den tradisjonelle, høflige adgangsfotografien innførte han en røff, filmatisk og ofte nærmest klaustrofobisk bildestil. Senere tok han motefotografier med den samme uortodokse tilnærmingen. Men mest av alt æres Morris som en av krigens mest hyllede visuelle kronikører. Han har dekket 28 kriger og dokumentert konflikt og fortvilelse over hele verden. Nabrdalik og Małeckis Tickling the Devil ligger i skyggen av denne tiden.

Hjemmefronten

I motsetning til den triste virkeligheten Hernán Zin beskriver, står Morris her på den andre siden av kameraet og konfronterer demonene sine. Eller han forsøker i det minste, ved å slippe fra seg historier her og der – så mye har han aldri fortalt sin egen familie. Filmen følger ham hjemme i Florida, der han prøver å leve et fredelig liv med de to døtrene og kona Vesna, som han alltid finner trøst hos. Han er hjemme, men stadig i bevegelse, som om han ikke klarer å sitte stille. Det er ikke overraskende at han understreker at han ikke er pensjonist. Mellom husarbeidet fotograferer han dagens USA og observerer demonstrasjoner, protester og våpenmesser. Filmingen fant sted rett etter nedstengningene og under Trumps presidentvalgkampanje i 2024, og Morris’ eget hjemland blir mer og mer en ny slagmark.

Filmen trekker også subtile paralleller mellom konfliktene Morris en gang dekket og den eskalerende politiske volden og polariseringen i USA. Parallellene er interessante, men filmen stanser før den undersøker dem til bunns. Likevel spøker Morris gjentatte ganger med at han ser ut som Antifa, men innrømmer at han er det, siden han er antifascist. Han dykker ned i minnene og forteller om faren, som kjempet i Vietnam, og viser et bilde av en elitepilot faren kjente, hengt på en vegg som en påminnelse om hvor han kommer fra – en dyp motvilje mot den amerikanske hæren og det den representerer. Men det var også de levende pressebildene fra Vietnamkrigen som vekket ønsket hans om å bli dokumentarisk konfliktfotograf.

Filmingen fant sted rett etter nedstengningene og under Trumps presidentvalgkampanje i 2024, og Morris’ eget hjemland blir mer og mer en ny slagmark.

Minnets tyngde

Dette er ingen biografi. Dokumentaren følger stille med mens Morris leter etter en mental tilflukt. Å se tilstanden i dagens USA mens han kjemper mot PTSD, er tydeligvis ikke lett for ham. Han går ikke i terapi og selvmedisinerer med medisinsk marihuana. Under overflaten ligger også en fortelling om å forholde seg til sin egen dødelighet. Morris forteller at han pleide å rengjøre leiligheten grundig hver gang han reiste på oppdrag, slik at moren ikke skulle finne noe problematisk – han var smertelig klar over at han kanskje ikke kom tilbake. Det er først etter covid at han bestemmer seg for å gå gjennom livsverket sitt, slik at familien ikke skal sitte igjen med det når han dør.

Morris har lenge holdt seg unna arkivet sitt, nærmest barrikadert seg mot det, men nå setter han i gang med et metodisk arkivarbeid. Døtrene hjelper ham, og det er interessant å høre hvordan han omtaler seg selv som «faren din» i dette øyeblikket. «Faren din var vitne til grufulle ting.» Han bruker slike formuleringer i andre situasjoner også, så kanskje er det bare slik han snakker. Uansett er konfrontasjonen med fortiden ikke lett, og det ligger lag på lag av uforløste traumer her. Filmskaperne lar ham rett og slett dele de bitene han er villig til å snakke om når stemmen svikter, og de holder fokus på Morris’ indre verden.

Traume uten spektakkel

De tyr heller ikke til grafiske krigsopptak. Det er en forholdsvis kort montasje av Morris’ bilder i filmens andre halvdel, og noen negativer vises i arkivscenen. Enkelte seere ønsker kanskje en dypere beskjeftigelse med Morris’ fotografiske arv, men filmskaperne prioriterer bevisst mannen bak bildene framfor bildene selv. Bildene er vitner til grufulle forbrytelser, men det er det Morris sier, som tegner det hele, virkelig traumatiske bildet.

Når det gjelder fotograferingen, er det åpenbart at filmen er laget av fotografer. Valget om å filme i svart-hvitt føles treffende, nesten som om filmskaperne satte fotografiet i bevegelse. De smakfulle, monokrome bildeutsnittene forsterker filmens intimitet og alvor og gjør den til en gripende psykologisk utforskning. Det sparsomme lydsporet styrker følelsen av å bli trukket inn i filmen ytterligere.

«Pass på deg selv og vær snill,» sier Morris’ mor til ham. «Jeg er alltid snill,» svarer han. I et intervju fra 2015 sa han: «Hvis jeg skulle beskrive meg selv med ett ord, ville jeg sagt at jeg er vennlig.» Dokumentaren viser at det er vennligheten som får ham til å bry seg og bekymre seg – selve egenskapen som gir arbeidet hans kraft og samtidig gjør ham rastløs.

Hva koster det å være vitne? Enormt, viser Tickling the Devil. Nabrdalik har kjent og beundret Morris i årevis, men han og Małecki unngår den typen heltefortelling som så ofte knyttes til krigshistorier. I stedet tegner de portrettet av et ikon som forblir dypt menneskelig.