Årets utgave av MajorDocs, en filmfestival viet kreativ dokumentarfilm, viser To The West, in Zapata – en film som i sin kjerne passer perfekt med festivalens kuratoriske profil. Den cubanske regissøren David Bims praktfulle debut forteller om en familie som sliter for å overleve i en av landets barskeste regioner, midt i en rasende pandemic, alvorlig knapphet og sosial uro. Filmen er fengslende i sin hypnotiske svart-hvitt-fotografering og uvanlige nærhet til personene, og står som et ømt kjærlighetsbrev til familieverdiene, en trygg kilde i de mørkeste tider.
Landi og Mercedes
Tittelen To The West, in Zapata viser til filmens geografiske ramme – den sumpete, artsrike regionen som også er en av de mest isolerte og fattigste delene av Cuba. Filmen åpner med kapittelet «Landi», som først introduseres i et praktfullt totalbilde: Han går gjennom jungelen med en bundet krokodille på ryggen. Tilbake i leiren får vi gjennom en radio som fortsatt virker vite at året er 2021, at koronatallene stiger dramatisk, og at det er gått sekstitre år siden revolution, likevel presentert som en gledelig anledning. Etter en slik kontekstskapende innledning og et hvilepunkt for helten kommer filmens mest praktfulle scene. Landi vader gjennom knedypt vann og legger ut på krokodillejakt, og krokodillene sprer seg til sidene idet han trer inn mot midten. Bevæpnet med bare en trepinne og et tau, og drevet av den absolutte nødvendigheten av å sikre byttet, framstår Landi som fratatt alt som er menneskelig i instinktene. Denne sekvensen på over ti minutter i ett eneste opptak – full av rå fare og landskapets skremmende skjønnhet – fanger kampen mellom menneske og dyr for å overleve i dens reneste form. Krokodillen, i dødskramper, blir til slutt overmannet av Landi, som etter en slitsom kamp binder det stakkars dyret og legger det i den råtne båten sin.
Når Landi forlater sumpene med det slaktede byttet, blir det klart hva som ligger bak en så knusende hardhet. Med ankomsten til landsbyen begynner filmens andre del – Mercedes, viet Landis kone og hjemmet i hans fravær. I det lille huset ved veien bor Mercedes sammen med den funksjonshemmede sønnen deres, Denis – en våken gutt hvis tilstand virkelig krever stor innsats og oppmerksomhet. Bekymringene og lengselen etter den fraværende faren bærer de i bytte mot krokodillekjøtt og -skinn, som holder familien oppe en stund til.
Filmen er fengslende i sin hypnotiske svart-hvitt-fotografering og uvanlige nærhet til personene, og står som et ømt kjærlighetsbrev til familieverdiene, en trygg kilde i de mørkeste tider.
David Bim
Den cubanske regissøren David Bim tilhører den nye generasjonen filmskapere i landet, som gjør en seriøs innsats for å utvide landets filmindustri og filmutdanning. I 2023 overtok han ledelsen av videregående studier i fiksjon ved den cubanske filmskolen (EICTV) – den første filmskolen i Latin America#, der han selv en gang tok eksamen. Bims dype engasjement for filmutdanning kommer til syne i tilnærmingen i To The West, in Zapata, som bygger på langvarig nærkontakt med personene og er klippet med en klar estetisk visjon for øye.
Bim begynte å utvikle debuten for nesten ti år siden, og som han fortalte i et intervju med FIPRESCI, møtte han Mercedes første gang på en av sine soloturer. I løpet av omtrent fem år med tilnærming til familien bygde de opp en gjensidig tillit, helt til nærværet hans ble – om ikke usynlig, så fullstendig naturlig, og lot ham fange øyeblikk av ekte sårbarhet. Det preges like mye av Bims vilje til å følge faren, for han følger Landi gjennom vann og fare og gjengjelder tilliten fra guiden sin. Som i den uforglemmelige krokodillejakten: Enten Landi mister kontrollen og setter dem begge i fare, eller regnet truer med å ødelegge Sony Alpha A7S II-en hans, lar Bim kameraet gå.
Men der Bim tydeligst trer fram som filmlærer, er i hvordan han tar tak i selve kjernen i slow cinema, som har sin største kraft i å formidle opplevelsen av levd tid i omgivelsene – eller, i dette tilfellet, av ens skjebne. Mens filmens første del er preget av handling og spenning i mise-en-scènen, synker Mercedes-delen inn i filosofisk grubling og avdekker hvordan tiden deres formes av poverty og, som følge av det, usikkerhet. De langvarige opptakene av Mercedes’ husarbeid og det utmattede ansiktet hennes, når hun ser bort på sønnen, framstiller tiden som noe uutgrunnelig, innesperret i en sløyfe av venting, gjenforening og ny kamp for økonomisk overlevelse. Det uuttalte spørsmålet om framtiden henger igjen i det samme uklare kontinuumet.
Familieverdier
To The West, in Zapata kan knapt kalles en rent politisk dokumentar – heldigvis går den langt utover det. Cuba, hvis filmbilde stort sett knyttes til utforskingen av politisk sannhet og propaganda, uttrykker her heller disse temaene gjennom en berettiget følelse av utmattelse. Holdningen trer tydelig fram i Bims klipping, for han lar ingen sjanse gå fra seg til å slippe en radio inn i bildet. På den måten blir propagandastrømmen, som skal løfte motet, til en slags urovekkende hvit støy, som i den sterke scenen der Landi skjærer opp krokodillen til lyden av enda et hyklersk politisk svada. Slike enkle sammenstillinger er intet annet enn en demonstrativ erklæring om at alle forhåpninger om politisk endring later til å være gitt opp av dem som trenger det mest. Ut fra denne bevisstheten legger Bim all sin innsats i å formulere en annen type merknad, som antyder at nære bånd er en uuttømmelig kilde til trøst. To The West in Zapata er dermed mest oppfinnsom som en estetisert, men respektfull hyllest til kjærlighetens og motstandskraftens styrke, for selv i de dystreste hjørnene av kloden, i avhumanisering og sorg, består familiekjærligheten.
