Jeg spør meg selv: Hvorfor har arkiver egentlig noe å si? Gamle og samtidige arkiver finnes overalt nå for tiden – brukt i dokumentarfilmer, innlemmet i kunstnerverk, løftet fram i akademiske diskusjoner og, selvsagt, vist i gallerier og museer. Men betyr arkivene noe når det gjelder det de egentlig var ment å gjøre?

Det finnes politiske og etiske grunner til å bruke arkiver. Da jeg sent en kveld i vår traff den kjente greske filmskaperen Vouvoula Skoura på Thessaloniki Documentary Film Festival, i byen hun ble født i for lenge siden, snakket vi om arbeidet hennes. Festivalen ga henne en retrospektiv hyllest som viste livet hennes som filmskaper. Filmene hennes er som collager: fragmenterte, kunstneriske, men også bygget på arkivmateriale. Poetiske filmer? Hun tok meg under armen og sa at alle filmene hennes handlet om krig. Det er etter min mening ikke åpenbart når man ser dem, for mange av dem dreier seg om én bestemt person, med biografisk materiale, helst om dikterne.

Vi husker alle hva som ble sagt etter andre verdenskrig: «Aldri mer». Men som jeg sa til Skoura, er det kanskje heller «igjen og igjen» nå – hennes siste film, UTOPIA. The Poetics of Borders: Berlin – Nicoisa (2025), strekker seg ut over landskap av nøytrale soner, grønne linjer, murer, sjekkpunkter og piggtråd. Dette ses også som urbane katastrofer etter krig, som må følges av gjenoppbygging og økonomisk utvikling. Bombede bygninger i Libya og dagens skyskrapere i Berlin – byen ble virkelig bombet under andre verdenskrig. Vi snakker om det nå ødelagte urbane Gaza, den samme enorme ødeleggelsen – som vi alle er vitne til. Da vil arkivene og de gamle fotografiene dokumentere hvem som eide hva, hva som var der før, og hva vi kan vente oss av dette ‘beviset’.

På denne måten har arkiver, som dokumenter på grusomheter, en etisk dimensjon. Det samme gjelder en annen film jeg så i Thessaloniki. Alain Resnais’ film Night & Fog (1956) viste de forferdelige konsentrasjonsleirene fra andre verdenskrig.

Noe annerledes er det hvordan Bill Morrison har brukt arkivmateriale kreativt i filmene sine. Tidligere industrialiserte byer og urbane menneskers virksomhet vises som det som en gang var og nå er forbi – men her med estetikken fra forfalne filmruller, kunstnerisk framstilt ved at klipp gjentas, settes side om side og går i sakte film – slik han viste i sin masterclass i Thessaloniki. I likhet med ham la Skoura vekt på sitt poetiske uttrykk i sin masterclass. Jeg vil kalle dette deres ‘essayistiske’ tilnærming, siden de bruker gamle filmruller og arkiver.

Utover de typiske, konvensjonelle biografiske dokumentarfilmene er det i dag kanskje mer naturlig å innlemme ulike tolkninger av fortidens fakta.

Koura bruker et tangerende, metaforisk og svært assosiativt fokus på personligheter, steder, gjenstander, bygninger og stemmer slik de forholder seg til litterære tekster. Hennes poetiske uttrykk har sine røtter i maleri, audiovisuell kunst og forvandlet fotografi. Hun henter inspirasjon fra forfattere som Edel Adnan, James Joyce og Antonin Artaud. Eller fra dramaer som Medea og skuespill av Bertolt Brecht.

Koura vet også hva det vil si å være eksilert. Hun er flerspråklig – hun snakker engelsk, fransk, gresk, arabisk og tysk. Så her kommer arkivtemaet inn igjen, med dagboklignende personlige notater fra hennes krysning av reiselitteraturen. Hun og andre dokumenterer mennesker som flykter fra krig i eksil (som i hennes Exile-trilogi). Refleksjoner om migrasjon, menneskelig vandring og fordrivelse – og om navlestrengen mellom hukommelse og reise. I en bok om arkivet som ble utgitt på festivalen, beskrives hun slik: «Hun ville uttrykke de episke dimensjonene i en historisk epoke preget av global konflikt og skånselløs katastrofe, politiske utopier og kampen mot fascismen.»

Tenk bare etter: Hvilken aktuell situasjon kunne en slik tilnærming brukes på i dag? Israel, Russland/Ukraina og USA – mens vi snakker. Mennesker på flukt fra krig. Hva betyr minner eller gamle fotografier for dem, for identiteten deres, når hjemmene er ødelagt og fortiden er vanskelig å vende tilbake til?

Arkiver og filmbilder har et ‘dobbelt blikk’ – både på det vi ser på, og på det som ‘ser’ på oss. Minner krever evne til tolkning og dømmekraft. Når man bruker gammelt filmmateriale fra en konsentrasjons- eller utryddelsesleir – slik Renoir gjorde – må vi tolke det vi ser, for det er nesten ufattelig.

Og vi ser ikke alt, for helt siden filmavisene dukket opp (1910–) har de også vært brukt som farget propaganda av dem som har makten. Statlige arkiver, lister og dokumenter om mennesker, som i det gamle Øst-Tyskland og i dagens ‘Stasi’-organisasjoner (NSA og så videre), brukes til overvåking og kontroll, i dag erstattet av utvalg gjort av digitale algoritmer. Og slik vi ser på informasjon lagret fra i går eller fra år tilbake, har vi nå tilgang til milliarder av nettsider på internett.

Det er vanskelig å se hvordan tolkninger kan være sannferdige når bilder, tekster og lyder flyter rundt oss i en overflod vi aldri har sett maken til, og som bare vokser. Disse enorme ‘arkivene’ for hånden kvalitetssikres ikke lenger av seriøse redaktører, slik de gjorde før, selv om noen fortsatt prøver å holde fast ved sannferdigheten eller viktigheten av det som formidles.

Filosofen Hannah Arendt skrev en gang om hva som skjer når sannhet og løgn ikke lenger lar seg skille. Med falske nyheter, åpenbare løgner og manipulerte fakta på Truth Social fra en velkjent president (eller det narsissistiske barnet) er det vanskelig for de fleste å vite hva de skal tro. Selv om det er åpenbart at pedofilenes arkiver, nå i The Epstein files, viser hva som skjedde. Men når i februar kompromitterte de omtrent seks millioner sider? Arkivet om attentatet på John F. Kennedy inneholder omtrent like mye (det siste ble frigitt for et år siden, og 40 000 bøker er skrevet …). Hvem kan komme til bunns i noe slikt? Så, som Arendt skrev: Når man ikke lenger kan skille mellom sant og usant, slutter man å tro på den virkelige verden. Følgen er at man lett lar seg manipulere, mens makthaverne gjør som de vil, uten respekt for det historien har lært oss eller for folkeretten.

Likevel kan gamle og samtidige arkiver brukes til å sette seg opp mot makten og avsløre den. Se for eksempel på hva en filmskaper som Harun Farocki eller samtidens Johan Grimonprez [see interview] har gjort. Her ses ikke arkivene som ‘objektive’ fakta, men som et middel til å avdekke skjulte spor og bearbeide traumer.

Når filmskapere som Koury eller Grimonprez (dial H-I-S-T-O-R-Y, 1997, eller Soundtrack to a Coup d’Etat, 2024) tar i bruk arkivopptak på nytt (filmaviser, dagbøker, funnet materiale), setter de i gang akkurat de prosessene Derrida beskrev: ny konsignasjon, nytolkning, utelukkelse og skapelsen av nye ‘inntrykk’. Denne ‘arkiveffekten’ i dokumentarfilmer – det støtet av autentisitet blandet med uro – gjenklanger den febrilske spenningen mellom bevaring og ødeleggelse, nostalgi og vold.

To måneder etter Thessaloniki bruker kunstnere i flere paviljonger arkiver igjen, nå på kunstbiennalen i Venezia. I den spanske paviljongen er tusenvis av postkort limt på veggene av Oriol Vilnova – postkort han har samlet over 20 år, som han sier, «som et arkiv over restene av en felles forestillingsverden». Én vegg var fylt med bare Venezia-postkort. En enorm samling av reisende mennesker som er glade på ferie – en praksis som nesten har forsvunnet med sms og sosiale medier.

Flere av de 99 paviljongene bygger kunstverkene sine på minner – og brudd. I den tyske paviljongen tar to kvinner opp fortiden: Henrike Naumanns The German Reunification, som utforsker den tyske gjenforeningen, og Sung Tieus Sung Tieu, som utforsker migrasjon og globalisering etter den kalde krigen. Og den kinesiske paviljongen tar for seg landets tusenårige fortid og samtid, som tar form i en jevn strøm av bilder, minner og visjoner – fra kalligrafi til digitalt, fra maleri til gaming – et krysningspunkt mellom kultur og teknologi.

Paviljongen til De forente arabiske emirater bruker lyd som rom og selvuttrykk for å avdekke en mangelaget kultur, mens den kasakhstanske paviljongen skaper et arkiv av stillhet, bestående av minner, kulturarv og brudd fra den postsovjetiske konteksten. La meg legge til at den indiske paviljongen analyserer det vi kaller ‘hjem’ ikke som et fysisk rom, men som et lager av relasjoner, bilder og tegn som består selv etter at hjemmet er tapt. Som kunstneren Sumakshi Singh, som ‘dokumenterte’ bestemorens hus i New Delhi før det ble revet, som uttrykk for de omfattende prosessene urbanisering, diaspora og umulige hjemreiser.

Mange minner. Palestinerne var også et stort tema, for ‘arkivene’ over 75 års undertrykkelse blir stadig tydeligere, forsterket av Gaza. I Venezia var det store demonstrasjoner i gatene rundt biennalen da folk protesterte mot at Israel hadde en paviljong. «No Artwashing Genocide» var et av banerne. Men igjen kunne ikke politiet holde seg unna, og de løp inn i massene, i svart utstyr og med blå hjelmer, mot fredelige demonstranter som protesterte mot det pågående folkemordet.

La meg avslutte her med litt teori, for ordet ‘Archiveology’ har vært brukt av noen. Når det gjelder film- eller videopraksis, viser begrepet til bruken av arkivet som språk. Men også til studiet av arkiver, slik de franske filosofene Michel Foucault og Jacques Derrida har gjort: Foucaults The Archaeology of Knowledge (1969) og Derridas Archive Fever: A Freudian Impression (1995).

Samtidig som man hjemsøkes av frykten for tap, glemsel eller ødeleggelse.

Boken Archive Fever er en meditasjon over erindring, religion, tid og teknologi. Den hevder at arkiver aldri er lukkede eller fullstendige – de hjemsøkes av det de utelukker, og av framtiden. I vår digitale tid forsterkes febersykdommen av tilgjengelig lagringsplass, men også av større risiko for overbelastning og tap av kontekst. Derrida viser til Freud når han beskriver denne febrilske, tvangspregede og repetitive lysten til å vende tilbake til opprinnelsen, til å bevare og konsignere (samle og deponere) spor av fortiden i et arkiv (eller fotoalbum) – samtidig som man hjemsøkes av frykten for tap, glemsel eller ødeleggelse. Det har blitt et begjær etter å arkivere alt.

Boken Archive Fever har hatt enorm innflytelse innen kulturstudier, digitale humanistiske fag, arkivvitenskap og diskusjoner om minne i film, dokumentar og videokunst.

‘Konseptuelle’ kuratorer har lenge foretrukket arkiver, som på Documenta i Kassel – en av dem med den mest besatte arkivkunsten siden 1997 (og 2002, 2012).

Poenget er at arkivet dessverre også blir estetisert som bare et objekt for observasjon. Gjør deg opp din egen mening i Venezia – hvis du reiser dit. Har videoene og filmene om maktmisbruk egentlig noe å si, når vi ser grusomheter så ofte? I dag er «igjen og igjen» den nye normalen.

«Filmene mine handler alle om krig», sa Vouvoula Skoura. Spørsmålet for nye filmskapere og kunstnere i dag er kanskje hvordan man virkelig kan bli hørt i kaoset – husk at vi, som Marshall McLuhan sa, lever i den globale landsbyen og blir nummet av alle bildene.

Handler det om hva som er sant eller usant, eller heller om at vi i dag er overveldet og nummet? Vil sannferdighet og omsorgsfull kjærlighet bare finnes hos noen få minoriteter av humanister, noen festivalgjengere og de få som er igjen og protesterer og demonstrerer, som i Venezia, de som fortsatt er i stand til å tolke og skille ting av verdi?