I Iran er bøkene hennes forbudt. Likevel takket hun i 2025 nei til Frankrikes høyeste utmerkelse, Æreslegionen, og kritiserte falskheten hos Frankrike, adoptivlandet sitt, overfor Iran – for Frankrike snakker om frihet og demokrati, men nekter, sa hun, visum til dissidenter mens oligarker nær ayatollahene slapper av i Saint-Tropez. Dette er hele Marjane Satrapi. Det vil si: ingensteds.

Alltid på tvers. Alltid utenfor boksen.

Alltid seg selv. Og ingenting annet.

Persepolis, en film av Marjane Satrapi, Vincent Paronnaud

Den første og viktigste tegneserieromanen hennes, Persepolis, oversatt til over 25 språk, regnes stort sett som et av de beste portrettene av Iran. Og Marjane Satrapi endret virkelig bildet av Iran. Men det gjorde hun fordi hun ikke beskrev Iran, men iranerne. For mange er Iran fortsatt ikke et land, men et problem. En internasjonal sak. Et spørsmål om strategi og sikkerhet. Vi snakker om Iran, og vi snakker om revolusjonen i 1979, mullaene, chadoren. Evin-fengselet. Fatwaen mot Salman Rushdie og konflikten med USA. Atomvåpnene. Marjane Satrapi la i stedet vekt på alt det andre. Hun beskrev ganske enkelt det som omgav henne – med alle motsigelsene. Foreldre med liberale ideer, men også bundet av tradisjon. Opportistene, i går monarkister og i dag islamister. Og kanskje, privat, sekularister. Den kyniske geistligheten.

Samfunnet og individet. Fortiden og moderniteten. Opposisjon og konformisme.

På et vis ligger alt allerede i åpningen av Persepolis, som egentlig er hennes egen historie. Hun er født i 1969 inn i en marxistisk familie, der hun vokser opp med å lese bøker om dialektisk materialisme, som Quinos Mafalda, om Vietnam, om Cuba, om Palestina. Hun opplever sjahens siste år ved makten, Khomeinis fremvekst og krigen mellom Iran og Irak, før hun som 14-åring sendes til Wien for å studere, etter at et missil har truffet naboenes hus – og i ruinene skimter hun et armbånd som fortsatt sitter fast på restene av en hånd: hennes kjæreste venn. Som barn drømmer hun om å bli profet. Fordi faren hadde en Cadillac og hushjelpen spiste på kjøkkenet, noe som ikke var særlig kommunistisk, sa hun, men først og fremst for å kurere bestemors leddgikt.

Og hvordan skal du kurere den? spør bestemoren. «Jeg skal forby smerte,» svarer hun.

Og i én eneste scene ligger all hånen hennes mot dem som innbiller seg at man kan forandre verden på den måten.

Ved å forby det ene og det andre.

Enten det gjelder blandede skoleklasser eller privat eiendom.

Og likevel skrev ikke Marjane Satrapi bare om Iran. Hun skrev om Vesten også. Og med samme klarsyn. Samme desillusjon. Hun bodde mesteparten av livet i Frankrike. Fra obligatorisk hijab til hijabforbud. Fra påtvunget religion til påtvunget sekularisme. Som i Frankrike er lov, nedfelt i artikkel 1 i grunnloven – akkurat som artikkel 1 i Irans grunnlov gjør islam til lov. Hun gikk fra én fundamentalisme til en annen. Og de første årene hennes på en katolsk internatskole i Wien er et bitende portrett av samfunnet vårt. Rede til å dømme alt og alle, men hult. Fortapt i bagateller. Hun blir overlatt til seg selv, henvist til rollen som «tredjeverdensinnbygger», hun som vet hva krig er, som har vært under luftangrep, som har sett blod, den fargerike. Og hun havner i rusen, så langt at hun sover ute midt i vinterkulden, roter i søppel etter mat og hoster opp blod av ubehandlet bronkitt. Hun blir funnet liggende på bakken. Bevisstløs. Og hun blir reddet. Men hun vender tilbake til Teheran for å studere. Og hun kommer aldri til å fortelle noen om de siste månedene i Wien.

Det har lite til felles med den europeiske drømmen som så mange drukner i Middelhavet for.

Og at denne siden av forfatterskapet hennes blir oversett, bekrefter hvor rett hun hadde.

Vesten ser, dømmer – men forblir usynlig for seg selv.

Tegneserien om George W. Bush og korstogene hans for demokrati kunne like gjerne handlet om Trump. Han snakker som Khamenei. Den ene siterer Bibelen, den andre Koranen, men begge føler seg som Guds budbringere, og begge bygger planene sine på våpen heller enn diplomati. Likevel er den ene det gode og den andre det onde. Hvorfor?

Selv om, sa hun, dypest sett: Hvis du er George W. Bush, hvordan kan du la være å tro at Gud har utvalgt deg? En mann hvis eneste lidenskap alltid har vært fotball, fotball og alkohol, som ikke snakker noe språk bortsett fra sitt eget, og det dårlig, som verken har studert eller reist, som bare kjenner Texas, og hvis eneste samfunnsengasjement har vært å støtte dødsstraff. Han stiller til valg, og gjennom valg av tvilsom regelmessighet sitter han plutselig som USAs president, sier hun: Hvordan kan man la være å tro på mirakler?

«Jeg skal forby smerte»

Hun tegnet med blekk. Med denne essensielle, minimale, todimensjonale svarte streken, uten farger, uten gråtoner, uten skygger – for Marjane Satrapi tok parti og skilte instinktivt rett fra galt. Og slik gikk hun bort, 4. juni, ett år etter at partneren døde etter lang sykdom, med den samme skarpheten, mens familien sa det rett og slett slik: «Hun døde av tristhet» – uten kompromisser.

I en verden hun ikke lenger ville være i.

Hun konfronterte også ofte Iran utenfor Iran. Den delen av den iranske diasporaen som krevde, og fortsatt krever, væpnet intervensjon mot ayatollahene. Men mer enn enda en revolusjon, mer enn enda et løfte om et perfekt system ønsket hun evolusjon, sa hun. For den svarte, rene streken hun noterte med, og framfor alt, sa hun, noterte det mange helst ikke vil se og ikke vil si, var ikke uttrykk for dårlig humør eller sta hardnakkethet, men det motsatte: den var bevisstheten om at ingenting og ingen er perfekt.

Og at motstanden mot andres fundamentalisme alltid begynner med ens egen.

Hun kommer til å bli savnet.