Hvert jubileum bringer sin avling av 11. september-filmer, og det 25. har gitt rekordhøst. To av sesongens dokumentarfilmer pløyer den samme jorda ved foten av tårnene, men havner i hver sin ende av bevisskalaen. The Responders: Breaking the Silence samler brannmenn, ambulansepersonell og politi som beskriver eksplosjoner de hørte, så og kjente den morgenen, og krever at 11. september gjenåpnes som straffesak. Regissør John Kirby og produsent Libby Handros har en merittliste som spenner fra PBS’ Inside Story til Tribeca-favoritten The American Ruling Class, og jobber nå med Four Died Trying, en serie om attentatene på 1960-tallet. 32 Frames: A 9/11 Mystery, av den undersøkende journalisten Jon Walczak, som gjennom podkastene Missing in Alaska og Missing on 9/11 er skolert i det tålmodige arbeidet med å spore opp forsvunne, følger en enkelt filmrull ut av ruinene og fram til personen som tok bildene. Den ene filmen hevder. Den andre undersøker, og vet nøyaktig hvor kunnskapen tar slutt.
The Responders har ett stort fortrinn: vitnene. Disse kvinnene og mennene kom til yrkene sine fra militæret og gravde i ruinhaugen i månedsvis, noe som gjør dem vanskelige å avfeie. Filmens tese kommer sent, når Graeme MacQueen, pensjonert forsker ved McMaster University, som fant at 118 av omtrent 500 muntlige vitnesbyrd fra FDNY beskriver eksplosjoner, setter seg ned med overbetjent Susan Keane fra Port Authority Police. Med utgangspunkt i hennes håndskrevne forklaring går han gjennom seks kjennetegn ved en eksplosjon: lyden; trykkbølgen som slengte henne av gårde; vakuumet som «sugde pusten ut av lungene mine»; luften og ruskene som veltet tilbake; brannskader i ansikt og på bryst; og splinter som, sier hun, fortsatt arbeider seg ut av kroppen hennes. Andre stemmer fyller ut hver kategori, helt ned til en brent og vridd inngangssluse i lobbyen. «Nå vet jeg i hvert fall at jeg ikke er gal,» sier Keane, og legger til at 150 andre har beskrevet det samme. Bob McIlvaine beskriver restene etter sønnen Bobby, som han mener ble drept av en eksplosjon i lobbyen i Nordtårnet sekunder før flyet traff. Det er filmens sterkeste parti, og det kommer etter mer enn en time.
Timen før er problemet, og fra filmskapere med en slik bakgrunn er den løse oppbygningen en overraskelse. Redningsmannskapene fortjener all heder, og sorgen deres er ekte, men den lange gjenfortellingen av dagen byr på opptak de fleste seere nå kunne ha kommentert selv. En så alvorlig tese krever at bevisene bygges opp mot den, og Bygning 7 viser hva det koster å hoppe over det arbeidet. Filmen viser arkivklipp av NISTs sjefsetterforsker Shyam Sunder, lar redningsfolkene avvise hans forklaring om et brannutløst sammenbrudd med henvisning til egne øyne og ører, og går videre. Vitneutsagn mot en ingeniørrapport er en pattstilling. Myndighetenes egne dokumenter ga bedre ammunisjon: NISTs sluttrapport erkjente 2,25 sekunder fritt fall. MacQueens åpningsutspill, der han avviser «en absurd historie om utenlandske terrorister», rekker enda lenger, og filmen forsøker aldri å underbygge det.
Kameraet i ruinene
32 Frames viser hvordan det ser ut når man bygger en sak. Et kamera som ble dratt opp av ruinene, ble levert til et lite minnested på Staten Island i 2002, og de 32 bildene ble stilt ut der i to tiår uten at noe navn var knyttet til dem. En nekrolog, et intervju fra 2001 med en bataljonssjef som forteller om å søke ly under en portikk ved siden av «en disponent fra brannvesenet i Jersey City» som tok bilder, og en bilantenne skimtet i kanten av et bilde førte Walczak til Joseph Lovero, en 60 år gammel brannvesendisponent fra Jersey City og livslang brannentusiast som en hjertelidelse hadde holdt unna brannbilene. Lovero haiket gjennom Holland Tunnel i 85 miles i timen, stormet mot Nordtårnet med kameraet, overlevde da Sørtårnet raste sammen, og ble dødelig skadet da Nordtårnet falt. Han døde samme kveld på St. Vincent’s Hospital.
Det som kjennetegner filmen, er tilbakeholdenheten. Walczak festet en gang bildene til en annen mann, og sier det åpent. Sjefene som kjente Lovero, anslår sikkerheten sin til «over 90 prosent». Selve kameraet, som kunne ha avgjort saken gjennom DNA-testing, forsvant fra minnestedet en gang mellom 2016 og 2022. Walczak legger til og med til side den heroiske legenden om at Lovero døde mens han demonterte sluser i lobbyen for å befri innesperrede. «Vi vet at han tok bilder,» sier han. «Alt annet er spekulasjon.» Filmen avsluttes med at redningsfolk gjør opp status over krefttilfellene sine og minnes at de fikk høre at luften var trygg.
Den avslutningen peker mot saken The Responders vil føre. Rundt 3000 mennesker ble myrdet den dagen. Drap foreldes ikke, og saken forblir åpen til forbrytelsen er oppklart. Likevel la Det hvite hus beslag på fortellingen i løpet av timer, gjorde en forbrytelse til en krig, og krigen til invasjoner i utlandet. Det eneste strafferettslige sporet, militærdomstolene på Guantánamo mot Khalid Sheikh Mohammed og medtiltalte, har stått fast i to tiår og har aldri undersøkt hvordan bygningene falt. Samtidig ble det viktigste fysiske bevismaterialet kjørt bort og solgt som skrapjern, mye av det sendt til Kina og India. Allerede i januar 2002 protesterte Bill Manning, redaktør i Fire Engineering, mot ødeleggelsen av stålet. Hva man enn mener om termittspørsmålet, var det i stålet saken kunne ha vært avgjort. Filmens beste sluttøyeblikk tilhører kommissær Christopher Gioia, som står ved siden av utrykningsuniformen til en omkommet brannmann mens brannvesenet hans støtter en ny føderal storjury. Det er det riktige kravet. Flaggviftende klagesanger rundt det forkynner for det meste for de frelste, og for publikum utenfor USA kan de lukke flere sinn enn de åpner.
For redningsmannskapene er 11. september fortsatt et åpent sår. De løp mot en gru, mistet 343 av sine egne den morgenen, og har siden gravlagt hundrevis flere etter sykdommer fra støvet. Mistankene som luftes i The Responders fordobler denne byrden. Hvis de har rett, døde kameratene deres i en forbrytelse der gjerningsmennene aldri er blitt navngitt, og ofringen blir enda tyngre å bære. Folk hvis kall er orden og redning, kommer ikke lett til en slik konklusjon. Såret vil fortsette å verke til en etterforskning tar med det 11. september-kommisjonen utelot: de muntlige vitnesbyrdene, vitnene fra lobbyen, stålet. En dag med enestående svikt, hendelser som aldri hadde skjedd før og usannsynlige sammentreff burde ha vekket landet. I stedet dro vi i krig, og Brown Universitys prosjekt Costs of War anslår regningen for krigene etter 11. september til omtrent 8000 milliarder dollar. For hva?
Begge filmene behandler vrakrester fra den samme haugen. Walczak lar en filmrull, en antenne og en sjefs hukommelse bære argumentet, og stanser der bevisene tar slutt. Kirby har modigere vitner og en grovere påstand, og ber oss ta resten på tro. Redningsmannskapene brukte måneder på å arbeide på det de visste var et åsted for en forbrytelse. De fortjener en film som behandler det som det, med tålmodigheten til 32 Frames og motet til sine egne vitner. The Responders er verdt å se for Keanes og lobbyvitnenes skyld. Filmen som yter dem rettferdighet, venter fortsatt på å bli laget.
