Alle som har sett Franny Armstrongs banebrytende dokufiksjon The Age of Stupid, glemmer aldri den bortgangne Pete Postlethwaites rue stemme som Arkivaren, der han viser verden hvor galt den har gått. Filmen ser tilbake fra et tenkt år 2055, etter klimakollapsen, og hyller alt planeten da hadde mistet fordi menneskene ikke maktet å ta tak i global oppvarming og klimaendringer.
Hus på stylter
Tomáš Krupas nye film har ikke helt samme globale rekkevidde – den filmer på fire steder, mot Armstrongs sju – men han prøver å vise hvordan mennesker kan tilpasse seg og arbeide for å dempe klimaendringene.
Fra de sårbare sandbanksamfunnene i North Carolina til grønlendere som sørger over tapet av isdekket og gleden ved hundekjøring, videre til støvstormene i Mongolia og den uutholdelige varmen i Coober Pedy i det australske outbacken: We Have to Survive har et håpefullt budskap.
Beboerne på Outer Banks, langs Atlanterhavskysten i North Carolina, har allerede bygd sine ettertraktede hus med havutsikt på stylter. Men det ubarmhjertige havet eroderer strendene raskere enn noen gang. Å løfte et hus til flere millioner dollar og flytte det 30 meter bakover, kan bare utsette kollapsen i bølgene noen få år. Svært mange hus er allerede revet med av havet – både ved vanlig høyvann og under de stadig voldsommere stormene som rammer samfunnene helt ved stranden.
Husene faller sammen i løpet av sekunder og er borte i løpet av minutter, når bølgene bestemmer seg for å ta dem.
Lokale politikere kan gjøre begrenset med: de kan skaffe føderale midler til å mudre millioner av tonn sand fra neddykkede banker for å sikre strendene. Det fornuftige ville vært å trekke seg helt tilbake til fastlandet, men siden så mye penger og levebrød er knyttet til de ikoniske husene, møter det motstand i lokalsamfunnene.
Forståelsen av klimaendringene, og virkeligheten bak dem, begynner endelig å synke inn. Lokalbefolkningen sier de tror det er reelt, men er usikre på om det forsterkes av industriell aktivitet og forurensning, eller bare er et naturlig klimaskifte.
På Grønland møter vi en far og datteren hans som fisker torsk mellom isflakene i en fjord. Det er ikke så mye fisk som før, og rundt et bål over hjemmet deres, i et helt isfritt område fullt av enorme, nylig blottlagte steiner, sørger de over at de tradisjonelle levemåtene gradvis forsvinner.
«Jeg har bare kjørt hundespann fire ganger i år», sier faren, og kona føyer til: «Og da bare om vinteren.»
Forståelsen av klimaendringene, og virkeligheten bak dem, begynner endelig å synke inn.
Klimabildet
Filmen går fram og tilbake mellom stedene – sandstormer som dekker et landsbysamfunn i Mongolia, tøffe australiere som hugger boliger inn i fjellet under jorda for å slippe unna den brennende solen – og etter hvert trer et bilde fram av klimautfordringene folk møter verden over.
Krupa vil vise utfordringene før han kommer med noen mer positive nyheter. Oppvarmingen av Grønland gir en dansk bonde, som har dyrket grønnsaker på Island, mulighet til å vise gjennom en forsøkshage at det også lar seg gjøre på Grønland. Selv jordbær kan trives under tak, og blir det bare litt varmere, kan de vokse utendørs. Grønland importerer vanligvis grønnsaker som blomkål og selleri; snart kan landet dyrke sine egne i større skala.
I Coober Pedy tilbyr de praktfulle boligene, hugget ut av sandstein ti meter under overflaten, en tilflukt i kreative huler der temperaturen holder seg jevnt på 22 grader hele året. Det er langt bedre enn å bo over bakken når termometeret viser 51. Smart ingeniørkunst slipper inn naturlig lys og kjølig trekk. Et par driver et gjestehus der australske og utenlandske besøkende kommer for å oppleve livet under jorda selv.
«Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke alle bor under jorda», sier gjestehuseieren, og tilføyer at han ikke tror på menneskeskapte klimaendringer: Det er etter hans mening en del av en naturlig syklus.
I Mongolia lærer en æret bestefar de yngre at trær kan hindre ørkenspredning, fremme utviklingen av økosystemer og til og med påvirkeværmønstre. Tjue år etter at han begynte å plante trær i utkanten av en ørken, gir tett løvdekke hjem til insekter, gnagere og fugler. Trærne drar til seg regn, og på avstand er den grønne flekken hans et symbol på håp. Han feires som nasjonalhelt, og prosjektet hans overlever ham – og gir håp for kommende generasjoner akkurat idet barnebarnets kone føder.
Et budskap om håp
Med natur som lydspor, bortsett fra korte orkesterpartier, sender We Have to Survive et budskap om håp i en tid preget av dyp utmattelse over hele kloden. Om filmen er litt for positiv, må publikum avgjøre selv.
